Dagbladet har satt i gang en idiotisk debatt om hvilke politikere som er født med sølvskje i munnen. Alt gjøres i den avisen for å berede grunnen for museumsalternativet.
Det startet med at finansminister Per Kristian Foss skrøt av de gode resultatene til den sittende regjering (rente, prisstigning etc.). Ap-leder og håpefull statsministerkandidat Jens Stoltenberg mente Foss var selvgod, og slike folk bør naturligvis ikke sitte i regjering. Når ble selvgodhet et kriterium mot å sitte i regjering? Da ville i hvert fall aldri Gro Harlem Brundtland sittet i noen norsk regjering.
Den mislykkede og avgåtte sosialminister, stortingsrepresentant Ingjerd Schou forsvarte Foss, og påpekte at den alltid vellykkede Jens Stoltenberg med sin vellykkede bakgrunn bør være forsiktig med å kritisere andre. Ordrett: ” Hvis du er født med sølvskje i munnen, må du ta den ut før du begynner å snakke.”
Intervjuserie om sølvskje
Dermed fikk Dagbladet et påskudd til å putte inn noen spørsmål under vignetten ”Født med sølvskje?” i sin tradisjonelle sommerpratserie med politikerne. Spesielt treffende i et valgår. Politikerne blir spurt om de har foreldre med høyere utdannelse, om foreldrenes yrke krever embedseksamen, om de har lest 5 bøker av Knut Hamsun (hvorfor ikke av Ibsen?).
Imponerende kriterier avisen har valgt. Hadde det ikke vært for at det er så få politikere fra næringslivets rekker ville vel spørsmålet snart dukket opp; om rikdommen er opparbeidet eller arvet. Men fortvil ikke! Denne intervjuserien kan uten problemer utvides fra politikere til alle samfunnstopper. Da kommer vel snart konklusjonen; Norge er et klassesamfunn! (kanskje den vrien skal reserveres Klassekampen? Aldri godt å vite med en gang liberale, nå venstrepopulistiske Dagbladet).
LO-bossen i Akershus
den gang jeg satt i fylkestinget i Akershus (1988 – 95), Øyvind Hvattum, var den som først kom i mine tanker da jeg leste de første sølvskje-oppslagene i Dagbladet. Hver gang han tok ordet for å kritisere Høyre, følte jeg meg hensatt til 1930-årenes politiske debatt og virkelighet. Ikke det at jeg har opplevet den selv, men med Hvattum på talerstolen fikk jeg i hvert fall en idé om hvordan det må ha vært.
Høyre var overklassens parti, født med alle privilegier, og uten kontakt med virkeligheten. De ante ifølge Hvattum knapt hvordan vanlige folks hverdag var. At det var gått 50 år, og med tverrpolitisk vedtatt en rekke sosiale reformer, var tydeligvis uviktig.
Hvattum skjøt naturligvis hinsides målet med sin kritikk av Høyre. Men det var morsomt å høre på. For det var dårlig med underholdning i innleggene ellers i det forumet.
Hva er hensikten
med den debatten Dagbladet kjører i gang her? I dag er utdannelse et gode som er forholdsvis jevnt fordelt. At rekrutteringen til politikken er skjev, er ingen hemmelighet. Derfor vil ikke toppolitikernes bakgrunn være representativ for folk flest, og knapt nok for partiene de representerer. At høyt utdannede stemmer H, SV og V er ingen hemmelighet. At Ap rekrutterer mange fra fagbevegelsens rekker, er knapt noen nyhet. Hvis Dagbladets poeng er å få inn flere vanlige folk i politikken, er jo poenget greit nok. Men er det da nødvendig å henge ut bakgrunnen til dem som i dag deltar i politikkens elitedivisjon?
Mens Syse var statsminister, kom et oppslag om regjeringen «Cand. alt», fordi nærmest samtlige statsråder hadde høyere utdannelse. Syses folk ble naturligvis sammenlignet med tidligere regjeringer, og de kunne knapt konkurrere med slik boklig lærdom.
Skal Dagbladet klistre merkelappen ”elite” på de ikke-sosialistiske partiene, kommer de ikke langt. Uansett hvor dyktig Stoltenberg er til å snakke med folk fra alle samfunnslag, kan han ikke fornekte sin bakgrunn. Og SV ledes av en direktørdatter. Kanskje blir hun finansminister. Skal SV (og Dagbladet) da fremheve hennes familiebakgrunn for å roe ned finansmiljøene?
Bestemmer bakgrunnen?
Det Dagbladet forsøker å fortelle med sin sølvskjevinkel er at bakgrunnen vår bestemmer hva vi mener. Men er det så sikkert? Burde jeg avsky privatisering og konkurranseutsetting fordi mine foreldre jobber i det offentlige? Burde jeg være motstander av private skoler fordi jeg selv har gått på offentlig skole? Naturligvis ikke. Hvis man setter seg inn i ideologiene og kobler dette mot de praktiske løsningene, og de erfaringene man har, klarer man å velge en ideologi og et parti som rimer med de erfaringer man har gjort seg i livet. Dette er et bevisst valg.
Naturligvis finnes det nok av politisk ubevisste folk, som lar klasse, yrke, familie eller omgangskrets bestemme. Det er et ubevisst valg. Jeg tviler ikke på at både Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Per Kristian Foss har tatt bevisste valg av politisk grunnsyn. Jeg tviler sterkt på at det er forfatterne de leser og foreldrenes universitetsutdannelse som har avgjort deres partivalg.
Gudbenådet rett til å styre?
Hvis Liberaleren hadde tilgang til partilederne skulle vi satt sammen en spørsmålsrekke om hvorfor de (eller naboen) ifølge dem selv har en gudbenådet rett til å styre over naboens liv, bare fordi de er innvalgt på Stortinget?
Hva er det i deres valg ved ulike korsveier i livet som er så suverent og vellykket, at de uten problemer kan avgjøre hvordan jeg skal oppdra mine barn, hva jeg skal se på TV og kino, hva jeg skal lese, hvilke reklamer og annonser jeg tåler å se, når jeg skal jobbe, hva jeg gjør med eiendommen min, hvor og når jeg skal handle, hvilken farve jeg kan ha på huset, og hvilke materialer havemøblene mine bør være av, osv., osv., osv., osv.
Det hadde vært en interessant debatt – som kunne opplyse folk om at de blir styrt av politikere som ikke anerkjenner sine medmenneskers rett til å fore ta egne valg for sitt eget liv.
