Politikerne kappes om å nå de som ikke tror på noe. Om de ikke tror på noe tror de vel på noen? Politikerne, for eksempel? Hvor går hedningene i årets valg?
Det blir vel lenge til du leser en slik overskrift på en leder eller kommentarartikkel i en norsk riksavis. Så hvorfor leser vi på lederplass i VG om ”Kampen om kristenfolket”?
Fordi norske partier beklageligvis mener at hva folk tror på avgjør hvem de stemmer på.
Følger efter FrP
Kristenfolket ble lenge oppfattet som KrFs domene. Så kom FrP og ble slangen i paradiset; ålet seg inn, ikke i tradisjonelle statskirkemenigheter, men i karismatiske kristne menigheter. De som minner mye om det amerikanske kristenfolket. Som nordmenn flest fryser på ryggen av.
I fjor sommer var det Carl I. Hagen besøkte pastor Enevald Flåten hos Levende Ord i Bergen. Og benyttet anledningen til å reise gjerder mellom kristne og muslimer. Flåten er for øvrig han som sammenligner griser og homofile.
I år er alle der; KrF, FrP – og AP. Det er partisekretær Martin Kolberg som har blåst i kampluren; til krig om kristenfolket. Ikke å undres over. Arbeiderbevegelsen og de kristne organisasjonene i Norge hadde lenge mye til felles; både kampen mot alkohol, om sløseri og vellyst, fremfor måtehold og ansvar for familien. Men det er lenge siden. Ap har tross alt blitt mer liberale og tolerante overfor individuell livsstil (i hvert fall i noen grad).
Kristne velgere – ensartet gruppe?
Kan nå partiene regne med at de mest kristne velgerne er noen ensartet gruppe? For vi snakker om et land der 95% er med i den statlig preferere religiøse grupperingen. Og mange av de øvrige i kristne og andre religiøse om enn ikke statlig prefererte grupperinger. Hard-core hedninger og ikke fullt så hard-core religiøse tvilere og humanetikere utgjør ingen stor velgergruppe, sammenlignet med de organisatorisk definerte religiøse. Men tall i et medlemsarkiv er ingen garanti for tilsvarende oppslutning om hjertesakene. For holder vi oss til meningsmålingene tror ikke nordmenn noe særlig hverken på Gud eller Djevelen..
Hvis kristne velgere var en ensartet gruppe, som i tillegg lot troen avgjøre partivalget er det jo ingen tvil om hvem som hadde vært det statsbærende partiet; KrF. Men slik er det jo ikke. For Bondevik og Høybråtens parti har sjelden samlet oppslutning fra mer enn 10% av velgerne. Selv i de siste rekordvalgene har partiet på langt nær samlet så mange velgere som må til for å kunne defineres som statsbærende.
KrF er et spesielt parti. Og når et parti med uttalt ”kristne” saker på programmet ikke samler mer enn hver 10.velger, hvorfor skulle da partier som nå prøver å gjøre kur til kristenfolket med ”kristne” saker nærmest som glasur på resten av kaken samle flere? Når nå en rekke partier prøver å kapre kristne velgere – burde ikke denne velgergruppen bli spredt så tynt utover at de egentlig blir marginaliert? For om Ap går KrF og FrP i næringen – er det virkelig noe som tilsier at Enevald Flåten, Runar Sørgaard, Jan Åge Torp og desslike skal få innflydelse på politikken til Ap? Jeg tillater meg å tvile. Sterkt. Selv Bondevik ville nok betakke seg for mer enn marginal påvirkning på partiprogrammet fra disse tross alt marginale miljøene i kristen-Norge. Holdningene som finnes i nettavisen Idag er det lenge til blir politisk allemannseie i Norge. Noe de fleste liberalister vil være takknemlige for.
Løyer den liberale vinden?
I 1972 ble homofile handlinger avkriminalisert her til lands. I 1978 fikk kvinnen råderett over egen kropp, gjennom loven om selvbestemt abort. Kvinners rett til å søke lykken, også andre steder enn i husmorrollen er for lengst et faktum. Homofile har i 12 år fått en organisatorisk ramme rundt sine samliv. Retten til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile par og enslige er rett rundt hjørnet. Kristelig Kringkastingslag har like lite påvirkning på hva det er lov å vise på TV som Ørsta AUF. Heldigvis.
Det er omtrent en mannsalder siden lovverket i Norge begynte å bli mer liberalt. Det er et ”visdomsord” i politikken at alt som starter i USA før eller senere kommer til Norge. Nyreligiøsiteten er for lengst et etablert fenomen. Med stor makt i politikken. Er det denne trenden som nå skyller inn over strendene på Vestlandet?
Tenk tanken..Ønsker vi en ”apeprosess” i norske rettssaler? Skal leger som utfører abort bli mål for kristne fundamentalister med tilgang til våpen? Blir ikke homofile trakassert nok om de ikke skal bli målskiver for vekselvis ”omvendelse” og hatkriminalitet? Skal kvinner igjen få høre at ektemannen er deres hode i livet? Kristen formålsparagraf og statskirkeordningen blir bare peanuts om Kolberg og andre partistrateger ikke får litt kaldt vann i sitt kristenmannsblod før valgkampen for alvor starter.
Vi håper de besinner seg.
