New York, Madrid, London. Nok en verdensby er rammet av terrorisme. Vil globaliseringen, demokratiet og naturgitte rettigheter tape kampen mot frykt, overvåkning, fordommer og militarisering?
Terrorister har igjen slått til mot en verdensby. 11.september 2001 ble i underkant av 3000 mennesker drept i New York. 11.mars i fjor ble ca. 200 mennesker drept i Madrid, og ca. 40 døde for terroristenes hånd i London i går.
Londonere har vært under angrep før. Slik er prisen for å være atommakt, USA-venn, og hovedstad for et tidligere imperium. En pulserende by som London er en tiltrekkende smeltedigel både for dem som vil oppleve en verden som aldri sover, og de som vil ikle seg anonymitetens kappe småbyen eller bygden ikke kan tilby. Dessverre er anonymiteten tiltrekkende også for de som har onde gjerninger i sinne.
Terror kan aldri forsvares
Terror kan forklares og analyseres, men aldri forstås eller forsvares. Hensikten helliger ikke middelet. Spesielt når hensikten er å berøve individer deres naturgitte rettigheter. Selv om vi ikke har særlig sans for Londons ordfører Ken Livingston, sa han det best i går; dette er ikke et angrep på statsledere eller statsministre, men et forsøk på massedrap på vanlige, arbeidende folk.
Terrorangrep som i New York, Madrid og London kan skape frykt, redsel og fiendskap – men ikke beseire demokratiet. I hvert fall ikke hvis vi som lever i demokratier ikke frivillig gir fra oss vår levemåte. Fordi frykten overmanner oss, og går over i fiendskap mot en usynlig fiende.
Diktaturets kjennetegn forsvarer demokratiet?
Efter 11.september har ikke bare Bush men også Blair gått i front for å frata mennesker sivile rettigheter de fleste betrakter som selvfølgelige i et demokrati. Selv i fredelige Norge merker vi gufset av et kjøligere klima i skyggen av terrorfrykten. Nå setter britene sin lit til at kameraene skal avsløre terroristenes identitet.
Kan generell overvåkning av samfunnet, fengsling uten lov og dom, torturlignende fengsler og forhørssituasjoner, mistenkeliggjøring av alt og alle være veien å gå for å forsvare og bevare demokratiet? Liberaleren avviser en slik løsning.
Demokratiets beste forsvar er demokratiets kjennetegn; frihet for enkeltmennesket, tros- , ytrings- og organisasjonsfrihet, bevegelsesfrihet, og retten til å innsette og avsette sine ledere med jevnlige mellomrom i frie, hemmelige valg. Retten til å ha sine private rom, fri for storsamfunnets og myndighetenes innsyn er en innlysende demokratisk rettighet. Vi kan ikke slutte oss til Gro Harlem Brundtlands påstand om at bare de som har noe å skjule avviser generell overvåkning i samfunnet.
Frykt, fordommer og fiendskap
Blind terror er ment å skape frykt. Kanskje også et press nedenfra for å påvirke myndighetene i en bestemt retning. Problemet er at frykten kan avløses av fiendskap. Spekulasjon om hvem som er fienden kan dessverre resultere i at uskyldige inkluderes i fiendebildet som skapes. At Osama bin Laden er muslim gjør ikke alle muslimer til Osama bin Laden. Imidlertid kan slike holdninger lett dyrkes og gro i fryktens og terrorens kjølvann. President Bush var nøye med å understreke at ikke muslimer generelt var USAs fiende efter 11.september. Ikke alle har vært like flinke til å huske dette. Også individer som har muslimsk tro har naturgitte rettigheter. Og oftest er det deres egne makthavere som nekter dem disse rettighetene.
For Liberaleren er det viktig å understreke troen på at oppslutningen om terror og voldelige midler i kampen for en bedre verden blir mindre dersom flere får anledning til å vokse opp og leve i samfunn der frihet rår. Der naturgitte rettigheter hersker, beskyttet av et demokratisk styresett.
Et liv i fattigdom i diktatur er et liv vi ikke misunner noen. I en slik situasjon er det lett å legge skylden på andre enn dem som faktisk har ansvaret. Diktatur er ingen naturlov. Fattigdom er ikke en livsskjebne. Diktatur kan avløses av demokrati, fattigdom av velstand. Forutsatt at frihet får råde.
Terror – ikke noe nytt
Det er de som tydeligvis lever i villfarelsen at terror er noe som følger av militant islamisering av muslimer. Slike er historieløse.
Røde Brigader bedre terror i Italia på 1970- og 80-tallet. I 1978 myrdet de statsminister Aldo Moro. Røde Arme Fraksjon, også kjent som ”Baader-Meinhof-banden” herjet i Vest-Tyskland fra 1970-tallet og helt frem til organisasjonen ble oppløst i 1998. Deres mest kjente drap var på Hanns-Martin Schleyer, president i den tyske arbeidsgiverorganisasjonen. Begge grupperingene oppstod i kjølvannet av ”1968”. 68-generasjonen ble kjent for sin protest mot og manglende respekt for autoriteter og myndigheter. 68’erne skapte en økende aksept for individualisme i samfunnet. For noen endte opprøret mot autoriteter i en svært autoritær, nærmest stalinistisk styrt bevegelse som i mange land drømte om væpnet samfunnsomveltning, og i noen land utførte terrorhandlinger.
I Storbritannia gjennomførte IRA (Den irske republikanske arme) terroraksjoner helt fra 1960-tallet. I Spania og Frankrike var det de baskiske separatistene i ETA som sto for terroren. Også i andre land verden over har terrorister tatt livet av både statsledere og sivile.
Storbritannia, Frankrike, Spania, Italia og Vest-Tyskland er de store, folkerike demokratiene i Europa. Gjennom flere tiår var disse landene plaget av terror. I dag kan vi konstatere: Demokratiet overlevet. Samfunnsstrukturen ble ikke knekket av terror mot myndighetene og drap på uskyldige.
Diktaturet snart historie?
Diktaturets dager i verden bør snart være historie. Uansett om diktaturet er begrunnet i politisk ideologi (kommunisme, fascisme, nazisme), religion (som presteregimet i Iran), militære (som juntaene i Syd-Amerika), familier (som Duvalier, Saddam, og andre), eller rikdomsoligarkier.
Det finnes alltid dem som mener seg skikket til å herske over andre. Som frykter individuell frihet. Og naturgitte rettigheter. Fordi frihet er en vaksine mot å underkaste seg andre.
La frihet råde!
