To pågående saker viser at konkurransepolitikk ikke er noe annet enn skjult skattepolitikk.
Før helgen ble det rapportert i media at Color Line er under granskning av Konkurransetilsynet for å ha drevet rovprising og subsidiering av sin linje fra Bergen og Stavanger til Hirtshals.
I dag ble det offentliggjort at SAS Braathens får opptil 30 millioner kroner i gebyr for å ha drevet utilbørlig konkurranse på ruten Oslo – Ålesund. Tidligere i år fikk SAS Braathens 20 millioner kroner i gebyr for å ha misbrukt sin dominerende posisjon på strekningen Oslo – Haugesund.
Men hva har egentlig Color Line og SAS Braathens visstnok gjort galt? Jo, de er skyldige i å selge billettene sine for billig. Eierne av selskapene har ikke krevd høy nok betaling fra passasjerene. Konkurrentene, som får færre passasjerer og mindre penger i kassen, klager selvsagt, og staten er raskt ute med sin langtrekkende hånd. Alle må jo forstå at det ikke kan være lov å selge noe veldig billig, eller til og med med tap?
Det som i praksis skjer når et selskap selger noe svært billig eller med tap er at eierne av et selskap ofrer/overfører noen av sine verdier til kjøperne av et produkt eller tjeneste. Det finnes selvsagt ingen legitim grunn til å forby noen i å frivillig overføre verdier til andre.
Konkurransepolitikk er derfor ingenting annet enn dårlig skjult skattepolitikk. Et selskap som blir for stort og for bra og som kan tilby et like bra eller bedre produkt til en lavere pris blir straffet av staten. Er du dyktig og skaper store verdier skal du blø for det, både over den vanlige skatteseddelen og gjennom «gebyrer» fastsatt av Konkurransetilsynet. Tidligere håp om et Konkurransetilsyn på frihetens side er nå glemt – nok en gang tar tilsynet sosialdemokratiets parti, og bak står en borgerlig regjering og jubler.
(En annen sak er selvsagt at SAS som statseid foretak har fått en rekke fordeler opp gjennom årene. Det får imidlertid bli tema for en annen artikkel.)
