Med slagordet ”Make powerty history” og konsertmaratonen “Live 8” skal Bob Geldof og andre musikere skape et folkelig press på G8-landenes ledere for å hjelpe Afrika – og utrydde fattigdom en gang for alle. Vi for vår del bidrar med oppfordringen ”trade – not aid”!
Vi er slett ikke negative til initiativet bak ”Live 8”; troen på at mennesker kan skape en bedre verden. At Bob Geldof og andre velger å gjøre noe fremfor kun å kritisere at andre ikke gjør noe, har vi sansen for.
At initiativet, aksjonsformen og denne aksjonen spesielt har sine begrensninger er noe vi ønsker å sette søkelyset på. Og samtidig peke på at ansvaret for å skape forandring ikke bare ligger hos politikerne i G8-landene. Vi vil også understreke at Afrika selv ikke er uten skyld for egen misère.
Skapte Geldof forandringer
da han dro i gang aksjonen ”Live Aid” for Etiopia i 1985? Svaret er dessverre nei. Det er tvilsomt om all hjelpen kom frem. Om den i den grad den kom frem gjorde noe annet enn å stille øyeblikkets sult? Sannheten er at det var dypere, strukturelle grunner, samt noe så banalt og livsavgjørende som klimaet som bidro til at Live Aid ble en dråpe i havet. Det er mulig at det er derfor Geldof med ”Live 8” forsøker å skape en politisk opinion. Men er det bare de 8 landene som har ansvaret?
Afrika – elendighetens kontinent?
Da europeerne for en 5 – 600 år siden begynte ”oppdagelsen” av Afrika besto verdensdelen av store imperier, mange folkeslag, og utstrakt handel – blant annet med andre folk rundt det indiske hav. Afrika trengte ikke Europa – som annet enn handelspartnere. Afrika kunne møte resten av verden på egne premisser. Samtidig var heller ikke Afrika noe paradis på jord – men hadde sine skyggesider. Slavehandel var for eksempel ikke noe europeerne introduserte.
Kolonisering, ran av naturressurser til koloniherrenes formål, eksport av slaver ut av Afrika, misjonsvirksomhet og kulturimperialisme i en tid heller ikke europeisk kultur var noe symbol på individuell frihet ble Europas bidrag til Afrikas ulykke.
Samtidig fikk Afrika tilgang på oppfinnelser, teknologi og ideer som efterhvert har bidratt til menneskehetens generelle fremskritt; som for eksempel naturgitte rettigheter, demokrati og rettsstatstankegang.
Efter 2.verdenskrig
sluttet i 1945 fikk også de fleste afrikanske land efterhvert sin selvstendighet. Et av problemene var at kappløpet om å kolonisere Afrika brutalt hadde delt opp eksisterende imperier og folkegrupper inn i nye statsdannelser. Da kolonitiden sluttet lå her kimen til en rekke konflikter mellom selvstendige land. Utbytting og undertrykking folk opplevet fra en utdannet elite i frigjorte land skilte seg lite fra oppførselen til fordums koloniherrer.
Kriger, borgerkriger og naturkatastrofer vekslet om fotnoteplass i internasjonale medier. Valgfusk, diktaturer og stadige statskupp hørte til dagens orden. Brutale regimer gråt sin nød over kolonitidens utbytting til fordums kolonimakter fikk dårlig samvittighet og øste ut lån og kreditter som norske banker i jappetiden. Pengene gikk hverken til infrastruktur, utdannelse eller mat. De gikk i stedet til luksusgjenstander for eliten og stadig nye våpen for å holde regimene ved makten. Nå blir de samme landene, private banker og internasjonale organisasjoner og institusjoner bedt om å slette gjeld som bare har bidratt til mer elendighet og lite om noen hjelp for Afrikas fattige og undertrykte. Nå har ikke disse rike bare vært naive; Afrika har, kanskje mer enn Asia vært åstedet for såkalte ”stedfortrederkriger” mellom supermaktene under den kalde krigen.
Om skyld skal fordeles for Afrikas miserer er det mange som må få sin del.
Hva kan gjøres
for å bidra til at Afrika kommer på fote? I hvert fall ikke mer bistand. Er det noe som mangler i ”Live 8” og kritikken av de rikeste landene spesielt og Vesten generelt så er det god og grundig analyse av hvorfor det gikk så dårlig i Afrika og så bra i for eksempel Asia. Uttrykket ”asiatiske tigre” er velkjent, og brukes om land som var relativt fattige da kolonitiden sluttet, men som i dag er Vestens fremste konkurrenter både når det gjelder industri, teknologi, prisen på arbeidskraft – og velstandsutvikling. Hvorfor klarte ikke Afrika det – når land som Singepore, Taiwan, Sør-Korea, Japan, Hong Kong og andre har klart å løfte seg? Svaret er i hvert fall ikke bistand.
Stat til stat-bistand
må ikke bestå av penger og kreditter. Heller ikke våpensalg vil være noe positivt bidrag. Afrikas håp og løsning er tredelt; grunnleggende rettigheter ivaretatt gjennom representativt demokrati, individuell frihet og rettsstat er forutsetningen. Grunnleggende velferdsgoder som helsestell og utdannelse er skrittet som vil løfte befolkningen ut av daglig nød og kamp for å overleve. En verden der det er mulig å leve av sitt arbeide vil være tredje trinn på stigen opp av avgrunnen. Dette fordrer at rike land i nord aksepterer at afrikanske land får mulighet til å eksportere sine produkter. Den fremste hindringen er i dag todelt; våre subsidier og tollmurer.
Blair, Chirac, Bush, Schröder, Koizumi, Berlusconi, Putin og kan naturligvis slette gjelden. Men må da samtidig gjøre det klart at hver gang befolkningen i et afrikansk land godtar at et diktatur etableres over deres hoder bidrar de til sin egen ulykke. Gjeldsslette kan ikke være svaret hver gang et diktatur kastes. Skal G8-lederne gjøre noe, vil reduksjoner av subsidier til egne næringer og yrkeskgrupper være et godt bidrag. Det samme vil mer frihandel og lavere tollmurer være. G8-landenes ledere skal gjenvelges – og derfor tviler vi på at de vil gjøre mer enn høyst nødvendig for verdens fattige – for samtidig å bli gjenvalgt av sine egne.
Bob Geldof er en initiativrik herre. Muligens er han også naiv. Spesielt når han tror G8-landenes velgere vil kaste sine ledere fordi fattigdom eksisterer i den 3.verden generelt og Afrika spesielt.
Ditt bidrag hjelper
Om du velger politikere som lover å senke subsidier og tollmurer gir du et verdifullt bidrag. Om du presser på for at ditt parti skal programfeste omlegging av bistanden fra stat til stat-bistand slik at man holder pengene mest mulig unna korrupte eliter, er du villig til å lære av fortidens feil.
Om du aktivt efterspør produkter fra afrikanske land eller hele den tredje verden for den saks skyld bidrar du mer enn all verdens konsert-hyper. Du kan bidra – selv om du ikke er Bob Geldof, Bono, Blair eller Bush. Og den beste måten er å bruke din kjøpekraft. Og hvis du tror dèt nytter kan du også avgi stemme neste gang det er valg.
Derfor: Trade – not aid!
