18.juni er reaksjonens dag i Europa. Riktignok tapte diktatoren Napoleon slaget ved Waterloo. Motstanderne hans var dessverre opptatt av å skru klokken tilbake til før den franske revolusjon.
Det er et delvis rundt jubileum Tyskland, det demokratiske Frankrike, England, Russland og Sverige kan feire; 190-årsdagen for seieren ved Waterloo. Napoleons forsøk på å samle hele Europa med tvang var slått tilbake, men tiden kunne ikke stanse i 1788. Folk hadde fått smaken på frihet. Napoleons diktatur og stormaktsambisjoner var forbi, og den hellige allianse ble en reaksjonær episode. Folk hadde fått smaken på frihet, og det kunne bare gå en vei; fremover.
Reformatoren med diktaturet som redskap
Napoleon Bonaparte var bare en av flere fra ”folkedypet” som svingte seg opp i revolusjonens stormfulle barneår; som general med imponerende bedrifter. Det konstitusjonelle monarkiet Frankrike overlevet ikke en konge som svek ved å forsøke å rømme idet konstitusjonen skulle settes i kraft. Det ble republikk, forsmak på kommunistisk partidiktatur (Robespierres blodige jakobinerregime 1793 – 94) og ustabil ”borgerlig” republikk de neste fem år, med stadige valg som hele tiden resulterte i reaksjoner i form av statskupp. Det var det siste i rekken, 09.november 1799 som brakte generalen Napoleon Bonaparte til makten. Han er erklærte at ”revolusjonen har seiret, revolusjonen er fullført”.
Helt fullført kan den ikke ha vært. Han brukte flere år på å rydde opp i det revolusjonære kaoset; en fredsavtale med Frankrikes fiender (Amiens, 1802), en ”fredsavtale” med den katolske kirken (konkordatet, 1801), og en fullstendig revisjon av Frankrikes lovverk, gjennom lovboken ”Code Civil”, ofte kalt Code Napoleon. Da alt dette var fullført fikk han makten på livstid i en folkeavstemning, og etablerte et nytt maktdynasti ved å krone seg selv til keiser i 1804. Imponerende jobb på bare 5 år, spesielt når man tenker på at han ikke engang hadde alle de militære bak seg da han begikk sitt kupp.
Revolusjonsideene spres
Efter knapt 15 måneder med fred kom krigen tilbake til Europa. Revolusjonshærene som midt på 1790-tallet forsøkte å spre ideene fra revolusjonen gjennom kriger mot ”kongen av Østerrike”, ”kongen av..” for å frigjøre folket i disse landene, hadde ikke lyktes. Gjennom profesjonell militær ledelse skulle Napoleons armeer i løpet av 6 – 8 år erobre nesten hele Europa, og tvinge mektige herskere til motvillig å inngå alliansepartnerskap. Grenser ble flyttet, nye stater opprettet, og alle fikk nye lovsamlinger efter fransk mønster. Og han satte egne familiemedlemmer og franske generaler til å styre. Napoleons kriger spredte ideene fra den store franske revolusjonen på en langt mer effektiv måte enn Carnots armeer hadde gjort. Men skapte også naturlig motstand mot okkupasjon og påtvunget styre. Derfor kunne det ikke vare. En av dem som lærte seg kunsten å styre på denne måten, var den senere svensknorske kongen Carl Johan.
Nederlaget
Da den motvillige allierte, Russlands tsar Nikolai I rykket i lenkene begikk Napoleon tabben som ble starten på nederlaget; han invaderte Russland. Tsaren fikk gode råd av Sveriges kronprins, den tidligere franske revolusjonsgeneralen Bernadotte. Beslektet med Bonaparte-familien; hans kone var søster av Joseph Bonapartes kone; altså Napoleons svigerinne. La Grande Armé frøs i hjel på de russiske slettene. Napoleons påtvungne svigerfar, Østerikes keiser Frans gikk i kompaniskap med tsaren, Sveriges kronprins, England og det frigjorte Preussen. Ledet av Carl Johans intime kjennskap til Napoleons strategier kunne alliansen beseire Napoleon i slaget ved Leipzig 16. – 19.oktober 1813. Våren 1814 kapitulerte de franskes keiser. Han fikk beholde tittelen, og fikk tildelt den lille italienske øyen Elba. For en mann som hadde hersket over hele Europa og ektet datteren til den mektige keiseren av Østerrike ble Napoleon på Elba som en tiger i bur.
Gjenkomsten
Europas ”legitime” fyrster og konger samlet seg i Wien til kongress, for å bringe orden i kaoset Napoleon hadde skapt i Europa i løpet av tiår. Reaksjonære ideer dominerte, men det var vanskelig å komme noen vei. ”Kongressen danser, men står stille ” het det ironisk.
Det var da Napoleon så sitt snitt. I all stillhet rømte han med lojale tropper fra Elba, og gikk i land i Frankrike 01.mars. Gjennom en ekstremt hurtig marsj nærmet han seg Paris i det som efterhvert ble en ren triumfferd. Den gamle kongeslekten rømte, men glansen av Napoleon hadde falmet. De offiserene som tidligere flokket seg omkring ham for å oppnå gunstbevisninger, holdt seg nå borte. Fra Wien gikk det ut bud til alle hærer på hjemvei om å snu. Napoleon måtte nå satse alt på et kort; at hans tidligere bedrifter og taktiske geni skulle overbevise hans egne og skremme motstanderne til nederlag. Til sin disposisjon hadde Naopelon bare et fåtall soldater, sammenlignet med de allierte. Som i tillegg var langt sikrere i sin sak. 8 europeiske nasjoner hadde på forhånd lyst Napoleon fredløs i Europa. Det var på jordene utenfor den søvnige landsbyen Waterloo i Belgia at punktum ble satt for Napoleon. Efter 100 dager på ny i verdens sentrum. Tapet for Wellington og Blücher var fullstendig. Han ble plassert i britisk fangenskap, og endte på den isolerte øyen St. Helena utenfor Afrikas vestkyst.
Hvem seiret?
Det gamle franske kongehuset kom tilbake på tronen. Avsatte konger, keisere og fyrster ble innsatt igjen. Men eneveldet kom for få av dem tilbake. De fleste aksepterte nå å styre efter mer eller mindre fasttømrede konstitusjoner. Det konstitusjonelle kongedømmet var en nyskapning; summen av den franske revolusjon, keiserdømmet og reaksjonens seier i 1815.
Den såkalte hellige allianse (Russland, Østerrike og Preussen) skulle holde det demokratiske spøkelset i sjakk. Men England valgte å stå utenfor. En mannsalder senere startet ballet igjen; med februarrevolusjonen. Et drøyt hundreår efter Wienerkongressen var både den østerrikske og tyske keisertrone veltet og tsaren henrettet. Og Frankrike var for lengst blitt republikk.
Ideene fra den franske revolusjonen var for mektige til å kunne stanses eller undertrykkes i det lange løp:
Frihet for enkeltmennesket
Likhet for loven
Brorskap mot tyranniet
