idag for 100 år siden. Med Norges selvstendighet gikk drømmen om en forenet skandinavisk halvøy i knas. Samtidig er det 100 år siden Norge for en stakket stund var republikk..
07.juni-vedtaket kan kanskje klassifiseres som et statskupp begått av en samlet regjering og et samlet parlament. Ikke mot noen opposisjon av betydning, eller mot folket de var valgt av. Men mot en kongefamilie; Bernadotte-familien.
Uten 1814 intet 1905
I dag markerer Norge 100-årsdagen for selvstendigheten. Man feirer ikke. Overdreven nasjonalisme passer seg ikke. Selv ikke en såkalt ”godartet” nasjonalisme som den norske. Den følelsen er reservert for 17.mai. Imidlertid: Uten 1814 intet 1905.
Det er i 1814 Norge fødes som moderne stat. Ikke i 1905. Norge markerer 100-årsdagen for at 1814-verket ble fullført. Hvordan kan vi påstå noe slikt?
Norske historikere krangler om 17.mai-grunnloven i 1814 var et eget, norskdrevet verk, eller om det var prins Christian Frederik som sto for det hele. Skjedde grunnlovsverket under påvirkning av sammenbruddet for Napoleons imperium, der Danmark, Norges koloniherrer var på taperens side – eller var det en norsk ”oppvåkning”?
Ett er sikkert; uten Carl Johan ville ikke grunnlovsverket bestått. I utkastet til Kiel-traktaten, den efter datidens normer folkerettslig gyldige avtale, skulle Norge innlemmes i Sverige. Intet mindre. Carl Johan ville det annerledes. Han fikk endret formuleringene, slik at Norge skulle være et selvstendig rike, i personalunion med Sverige. Og personen skulle være Carl Johan.
I perioden fra Carl Johan av folkets representanter, Riksdagen i Ørebro, i august 1810 ble valgt til kronprins (og derefter adoptert av kongen, Carl XIII av Vasa-ætten) og til Kiel-traktaten ble signert 15.januar 1814 hadde svenskekongen pustet på glørne i frihetsbålet som flammet i norske hjerter. Han hadde lovet dem egen grunnlov og parlament.
Før han kom så langt, var riksforsamlingen på Eidsvoll et faktum, og snart lå grunnlov og valgt konge der som et fait accompli. Carl Johan var bundet opp av sine allierte til å sluttføre kampen mot Napoleon. Først i mai kunne han vende nesen hjemover.
Med statsmannskløkt og en mannsalders opparbeidet erfaring gjennomførte han en ”human” krig nærmest uten falne, for så å akseptere Grunnloven med de endringer som skulle til for å gjennomføre personalunionen. 05.november var verket fullført; både Kiel-traktaten, grunnlovsverket og Carl Johans drøm var ivaretatt.
Tror noen Norge hadde fått beholde grunnloven (dog med ny dato; 04.november) om det var Vasa-ætten eller høysvensk adel som var motstanderen sommeren 1814? I stedet var det revolusjonssoldaten og generalen Jean Baptiste Bernadotte, marsjalen fra den nye eliten i Napoleons keiserdømme, den folkevalgte svenske kronprinsen. I en mannsalder hadde han ført armeer rundt om i Europa og administrert okkuperte territorier på en langt mer human måte enn Napoleons egne familiemedlemmer og favorittoffiserer.
Carl Johan så mot den skandinaviske halvøy, og forsto ikke streken som gikk midtveis fra nord til syd. Hvorfor ha en grense for å dele det som er en naturlig geografisk enhet? Han ble valgt for å vinne tilbake det Finland som svenskene tapte til Russland i 1808. Og klarte med sin alliansepolitikk og personlige overbevisningsevne å få svenskene til å ønske seg Norge i stedet.
Fredelig nasjonsbygging
Gjennom allianser med stormaktene Russland og Storbritannia skapte Carl Johan fred i Norden. Landene som hadde vært i krig med hverandre minst en gang pr. generasjon levet nå i fred, helt til 1940. Ville Nazi-Tyskland angrepet et forenet Sverige-Norge i 1940? Vi skal overlate kontrafaktisk historieskrivning til andre, men lar spørsmålet stå åpent.
Med en for sin tid moderne grunnlov, og i en personalunion som sikret fred langs alle grenser, kunne Norge utvikle seg som nasjon; konsentrere seg om å virkeliggjøre folkestyre, maktfordeling, oppbygging av moderne næringsliv og skape sin egen kulturelle og nasjonale identitet. Bruddet med det danske eneveldet var overtydelig på mer enn én måte.
Selvstendigheten sommeren 1814 skapte en drøm, som måtte modnes for å bli realisert. I 1905 var Norges ledende menn klare til å spille rulett. De mente folket var like klare. Spillet lyktes.
Republikken Norge
Trygve Bull, kjent SV-politiker – og forfatter av den absolutt leseverdige boken ”Mot Dag og Erling Falk” om den marxistiske elitebevegelsen Mot Dag som preget samfunnsdebatten (spesielt på Universitetet) i 1920- og 30-årene, og hvis medlemmer efter 2.verdenskrig i hopetall gikk inn i Gerhardsens Ap og formet det sosialistiske samfunnet Norge – sa ofte at han var født i Republikken Norge.
Bull var født sommeren 1905, efter at kong Oscar II ble avsatt av Stortinget 07.juni og før folket 18.november 1905 med stor majoritet (til tross for de republikanske stemningene før 1905) stemte for monarki som statsform. Den perioden regjeringen med Christian Michelsen i spissen i samsvar med Stortingets 07.juni-vedtak hadde overtatt kongens funksjoner i Grunnloven. Den perioden – den eneste i Norgeshistorien – da Norge var republikk.
Hvor lenge var Adam i Paradis? Det var naturligvis for godt til å vare. Unionen som hadde vært et bolverk mot Russland kunne oppløses fordi Russland var knekket av krigen med Japan samme år. Storbritannia var opptatt i Syd-Afrika
I monarkienes hundreår var statsformen republikk et ikke-tema. Derfor var det om å gjøre for 1905-mennene å finne en høvelig monark. Selv om de fleste av dem var republikanere av overbevisning.. Det er gjentatt til det kjedsommelige at prins Carl av Danmark var spesielt aktuell siden hans svigerfar var Storbritannias mektige konge. Og da kunne de ”historiske” forbindelsene med Danmark gjenoppretttes. Først gikk likevel tilbudet om den ”ledige” tronen til Sverige. En prins av Bernadotte-familien kunne vel glatte over ”statskuppet” mot Oscar II? Men den fornærmede svenskekongen satte foten ned.
Dermed fikk vi Haakon VII og Maud. Det lykkelige øyeblikk som republikk var over.
Og Norge feirer i dag sin selvstendighet med en kongefamilie der halvparten av medlemmene (Sonja og Mette-Marit) er født som vanlige mennesker. Og tronarvingen, Ingrid Alexandra, om hun en dag (Gud forby!) skulle komme på tronen, vil hennes eneste forbindelse til kongelig slekt være farfaren, Harald V og hans forfedre..
Som Christian Michelsen sa, da han hilste Norges nye konge i 1905, og beskrev hvordan en norsk konge skal være; ”Enkel og liketil, som folket selv”.
Snart er vi der.
