Det var spennende å følge landsmøtet i Fremskrittspartiet. Et parti som betegner seg selv som liberalistisk, men som ikke fortjener den betegnelsen.
I store deler av helgen satt skribenten foran datamaskinen der internett sørget for direkte overføring fra Ålesund og landsmøtet i Fremskrittspartiet. På det tekniske er FrP gode. Det er lite vi som seere kan klage over når det gjelder direktesendingene fra landsmøtet. Det meste var på plass, og det var gøy å tilbringe en visuell helg sammen med Carl I Hagen, Siv Jensen, Per Arne Olsen, Jon Alvheim og alle andre i landsmøtesalen.
Rørende
Det var flere rørende innlegg fra talerstolen, innlegg som i utgangspunktet ikke hadde så mye med politikk å gjøre. Det er ikke rart om flere av delegatene og observatørene fikk tårer i øynene eller gråt en skvett under helgens landsmøtedager.
Jon Alvheim takket for seg under landsmøtet. Han gikk av som nestleder, og trekker seg tilbake som stortingsrepresentant i løpet av dette året. Han fylte i tillegg 75 år på lørdag, noe som ble behørig markert av partiet. Hans innlegg på søndagen var rørende, til tross for hans spark mot oss som er liberalister. Han takket gud, partiet og familien Hagen. Det er rørende å se en mann gråte fra en talerstol. Selvsagt rørende å se tårene til Alvheim også.
Det andre uforglemmelige høydepunktet for skribenten var utmerkelsen Øystein Hedstrøm fikk av partiformannen. Ingen av de to la skjul på betydelig uenighet de siste årene. Likevel klarte Hagen å trekke frem Hedstrøm sine gode sider. Han fikk masse skryt av partiformannen. Sannsynligvis kom Hagens kompliment direkte fra hjertet, og det var bemerkelsesverdig. Mange har kritisert han for å være for dårlig til å komme med kompliment til sine ”konkurrenter”. Talen han gav til Hedstrøm motbeviste dette til de grader. Unge Solvik er imponert over både Hagen og Hedstrøm.
Politikken – ikke så rørende
Mange av de politiske vedtakene som ble gjort er kritikkverdig. Gratis skolemat er bare et av flere eksemplene som skribenten får frysninger av. Det skal bli spennende å høre Siv Jensens inndekning i de økte offentlige utgiftene programmet medfører. Alle utgiftene kan ikke dekkes av økt bruk av oljefondet. For til slutt vil det ikke være mer oljefond igjen, og da får også finanspolitikerne til Fremskrittspartiet et stort forklaringsproblem.
Det var hyggelig at landsmøtet sa et klart og tydelig nei til DNA-registrering av alle norske borgere. Delegatene brukte prinsipielle argument mot forslaget, og det gleder oss i Liberalerens redaksjon. Det var også hyggelig at innvandringspolitikken var nedtonet. Ikke en eneste innvandrerfiendtlig resolusjon ble vedtatt. Hurra!
Ungdommen imponerer
Delegatene fra Fremskrittspartiets Ungdom imponerte. De holder seg i stor grad til ideologien, og formann Trond Birkedal ønsket verken verneplikt eller skattefinansiert skolemat og skolemateriell.
Innleggene til ungdommen var for skribenten det politiske høydepunktet under landsmøtet. Med slike representanter kan det være et fremtidshåp i FrP eller hva?
Liberalistene finnes
Det er lenge siden Fremskrittspartiet sa adjø til liberalismen. Partiet er ikke å kjenne igjen i forhold til standpunktene fra på slutten av 80-tallet. Likevel finnes det fortsatt liberalister i partiet. Fremskrittspartiets Ungdom er et eksempel, mens Per Arne Olsen er et annet eksempel. Han ble valgt som 2. nestleder i partiet, og skal erstatte Jon Alvheim. Det betyr at det er mulig å kalle seg liberalist uten å miste innflytelse. Per Arne Olsen ønskes lykke til i det nye vervet. Kanskje kan han klare å få partiet tilbake på rett kurs?
Siv skuffer
Siv Jensen blir av de fleste regnet som Hagens arvtaker. Derfor hadde skribenten store forventninger til lederen av programkomiteen. Hun holdt en god og oppklarende innledning, men liberalistiske løsninger var fraværende i hennes taler. Tvert imot holdt hun et flammende innlegg for både skattefinansiert matservering i skolen og skolemateriell. Som en selverklært liberalist bør hun sette grenser for politikk og politiske løsninger. Den grensen klarer ikke Siv Jensen å sette.
Hvis argument om behov skal rådende for hva offentlig sektor skal engasjere seg i, kan grensen trekkes mye lengre enn på skolemat og skolemateriell. Skribenten har behov for skattefinansiert tannbehandling, men skal det bety at denne tjenesten skal finansieres over statsbudsjettet? Selvsagt ikke, og Siv Jensen, som selverklært liberalist, bør være enig!
