Kommunister og venstresideanarkister mener at eiendom er tyveri. Liberalister mener at skatt er tyveri. Hvorfor gjør vi det?
Mennesket er født fritt, og overalt er det i lenker.
Åpningen i boken Samfunnskontrakten, 1762 (Jean-Jaques Rousseau, filosof og forfatter)
Vi mener det er en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått vise umistelige rettigheter av sin skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse. Vi mener at regjeringer er innstiftet blant menneskene for å sikre disse rettighetene, og at de bygger sin rett til å styre på samtykke fra dem de styrer over. Når en styreform blir slik at den skader disse formål, har folket rett til å avskaffe den og sette opp et nytt styre, bygd på de grunnsetninger og organisert i de former som synes best skikket til å sikre velferd og lykke.
Den amerikanske uavhengighetserklæringen, 04.juli 1776
Imot oss statens lover bøies,
Internasjonalen, 3.vers
av skatter blir vi tynget ned
Det fødes i oss en visshet:
Nordahl Grieg, forfatter, kommunist og motstandsmann
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett.
Det er tid for Revidert. Midtveis i året skal politikerne på Stortinget korrigere kartet (statsbudsjettet fra desember) med terrenget (økonomiske kalkyler og statistikk 5 -6 mnd senere). Siden det er valgår kan finansministeren og en regjering som efter alle solemerker er på fallrepet dele ut godbiter til folket, i håp om fire nye år i maktens høyborg.
Revidert. 165 folkevalgte, rådgivere og andre ansatte stenger seg inne mens det grønnes ute. Som i en stafett avløser den ene TV-politikerstjernen den andre i alle kanaler, og kanalene nyhetssendinger og debattprogrammer avløser hverandre som en parallell stafett – der løperne fra den politikerstafetten har gjesteopptredener.
Revidert. Der politikerne opptrer som de eier oss, fremfor å representere oss. De eier vårt liv, vår eiendom og våre penger. Tror de. Noen tar det som en selvfølge, andre er ideologisk overbevist om at det er slik. Og atter andre av dem, kanskje de fleste, synes det er helt ok å disponere i andres økonomi fremfor i egen. Skal vi finne oss i det?
Hvorfor har ikke folkets representanter satt seg inn i det filosofiske grunnlaget for systemet de er en del av? Et system der mennesket i utgangspunktet har rettigheter. Som staten skal beskytte – men ikke på alle måter og med alle midler. Derfor er statens makt begrenset. Hos filosofene. Dog ikke i virkeligheten.
Begynnelsen
La oss ta det fra begynnelsen. Slik filosofene i Opplysningstiden gjorde det. Eller menneskene i de engelske koloniene i Nord-Amerika på 1700-tallet. Pengene deres ble tatt fra dem, og brukt uten at eierne hadde noe ord med i laget for hvordan pengene skulle brukes. ”No taxation without representation” ble deres kamprop. Også friheten deres ble innskrenket. Eller i Frankrike på samme tid, der folk som forsøkte å skaffe seg et levebrød fremfor å leve av andres bare fant stengsler der de trengte frihet. ”La oss være ifred” (laissez nous faires) sa de.
I begynnelsen er mennesket og dets naturgitte rettigheter. Retten til liv, frihet, og til søken efter lykke. La oss stoppe litt der. I naturtilstanden. De fleste trenger noe å leve av. Så de finner noe de er gode til, eller i hvert fall bedre enn andre til. Og så ser de efter noen som trenger akkurat deres kompetanse. De inngår en frivillig byttehandel. Du får min kompetanse – jeg får det du mener min kompetanse er verdt for deg. I penger eller naturalia.
Så står du der, da. Med penger som egentlig bare er et byttemiddel du kan skaffe deg andre nødvendigheter med; mat, klær, tak over hodet. Kanskje et transportmiddel. Kanskje legger du litt til side, og kan kjøpe deg din egen eiendom.
Uansett om du har penger eller eiendom, så er de begge en del av deg. I rosebedet nederst i haven, ut mot veien, ligger en del av de timene og kreftene du brukte på å stelle pasienter, pløye på jordet, eller snekre bord og stoler. I pengene du har i banken finnes svettedråpene dine der du satt bøyet over bøker på lesesalen i mai, mens de andre lot seg friste ut i drikk og dans.
Du har tatt noen valg, du har gjort en innsats, og begge deler har gitt deg noe tilbake. Skal andre komme og ta det fra deg?
Du vet at hvis du gir Fanden lillefingeren, tar han hele hånden. La oss se hvordan det skjer.
Betaler for beskyttelse
Det finnes alltid dem som ikke stiller opp. Som heller vil snylte på din innsats. Ta det fra deg mens du utslitt sover – efter dagens gode gjerninger for deg selv, dine nærmeste og deres felles fremtid.
Derfor er Staten opprettet. Av oss. For å beskytte våre naturgitte rettigheter. Det er derfor de fleste frivillig betaler for et rettsvesen med domstoler, påtalemyndighet, politi – og fengsler. For å ta seg av snylterne i nabolaget. Forsvaret betaler vi for å ta seg av de fremmede som prøver å trenge seg inn utenfra. Hvordan betalingen skal foregå, hvordan alt dette skal styres og drives, trenger vi visst også noen til å ta seg av. For vi holder jo på med vårt. Derfor velger vi noen til å representere oss. Vi har akseptert et representativt demokrati. Disse må jo også betales – siden de gjør noe for oss istedenfor å være lærere, sykepleiere og snekkere. Og det er her skatten kommer inn. Betalingen for disse tjenestene. Kunne det ikke vært ordnet med frivillig betaling? Jo, sikkert. Men det er det visst ingen som vil forsøke. Skatten er vår betaling for visse tjenester. Hvem tror at det stopper der? Ikke du? Neida, ikke jeg heller.
Som en bolledeig
Våre representanter synes det er for ille at vi skal betale for å bli beskyttet mot naboer og fremmede hvis vi blir syke, eller gamle, eller er ute av stand til å jobbe, eller hvis våre barn ikke tilegner seg den kunnskap som skal til for at noen vil betale dem i hvert fall noe for deres kompetanse. Derfor betaler vi noe mer; for sykehus, skoler, gamlehjem, sykehjem – og for skolen. Men hvor går grensen? Ikke der heller.
Noen må jo følge med på hvordan politiet, påtalemyndigheten, fengslene, generalene (og korporalene), legene, sykepleierne og lærerne gjør det vi betaler dem for. Derfor har vi journalister, typografer, fotografer og redaktører. Hvem sine nyheter er det som presenteres? Alle må jo få sin vinkling, sin historie og sin versjon av sannheten frem. Og da må vi betale for dette. Og for dem som underholder oss i fritiden – på film, teater, med bøker, statuer og sang. Og for dem som ikke finner noen som vil betale nok for deres kompetanse – som bønder, og andre – med så umoderne produkter at det finnes nyere vi heller vil ha. Slik fortsetter det. Våre representanter som skulle holde styr på vår beskyttelse ender med å tømme vår lommebok for å betale alt de mener vi trenger. Og tilslutt er det vi som må si at vi trenger våre penger. Men trenger vi dem via eller fra staten? Kan vi ikke beholde litt selv? Staten er blitt som en bolledeig; den eser ut – mens våre representanter pøser stadig på med nye ingredienser. Jeg tror faktisk jeg ikke vil la meg representere slik lenger. Av dem som bare tar mine penger.
Min frihet – mine valg
Det er jo ikke bare pengene mine (og dine) de tar. Representantene våre. Det er også friheten. Frihet er din rett til å styre ditt liv, ta dine valg – som du mener er de rette for deg. Alt i alt er søken efter lykke en del av friheten. Og lykke er som kjent individuell. Hva som er lykken for meg kan jo ikke du vite. Og omvendt. Med hver nye ingrediens i statens bolledeig som pengene mine skal betale for, mister jeg muligheten til å ta et eget valg for hvordan jeg vil bruke disse pengene. Ville jeg prioritert å kjøpe Klassekampen i dag? Kanskje ville jeg valgt Aftenposten i stedet. Eller ”The black book of communism”. For å lære noe mer, ut over hva døgnfluer i Idol spiste til frokost i går. Eller om TV-politikerstjerner er separert, bekymret, forbannet eller rasende over noe jeg ikke bryr meg om å bruke energi på.
Mine valg er tatt fra meg, for mine representanter vil prioritere for meg. Hvis de har valgt å prioritere Vårt Land med noen kroner for at jeg eller naboen kan kjøpe den litt billigere, så synes de det er fryktelig dumt at jeg bruker det lille jeg har igjen på å kjøpe The Economist i stedet. Hvis mine representanter har brukt penger på Rikshospitalet – hvorfor skal jeg være så dum å bruke dem på Volvat medisinske senter isteden? Når pengene mine går til å holde liv i bonden som dyrker tomater i Våler – hvorfor kjøper jeg tomater fra Miguel i Catalonia da? Slikt forstår ikke politikerne. Derfor tar nøyer de seg ikke bare med å ta mine penger og bruke på sine prioriteringer. De prøver å hindre meg å prioritere det lille jeg har igjen slik jeg ville brukt dem i første omgang.
Det er mye politikerne ikke skjønner. Som for eksempel at jeg vil gjøre valgene i mitt eget liv selv. Det burde være deres problem. Men det er blitt mitt. Og ditt. For når naboen vår blir innvalgt – enten på Stortinget, i kommunestyret eller fylkestinget – skjer det en forvandling. Fremfor å synse om dine valg over hagegjerdet eller på bussen – så tar han eller hun dem fra deg med makt. Ikke med fysisk makt, slik det foregikk da du sloss i sandkassen eller i skolegården – men med lover, skatter og avgifter – slik at du føler avmakt for makten.
For det var jo ikke slik det skulle være. Da vi gikk med på å betale for beskyttelse.
Pengene dine. Eller eiendommen din. Som du har jobbet for. Prioritert for å oppnå. Dette skal andre nyte godt av. Har din representant i demokratiet bestemt. Er dét demokrati?
En del av oss blir tatt fra oss – uten at vi kan hindre det. Hver dag. For å bli gitt til andre. Og vi får det aldri tilbake.
Derfor er skatt tyveri.
Let me tell you
How it will be.
There’s one for you,
Nineteen for me,
‘Cause I’m the taxman.
Yeah, I’m the taxman.
Should five percent
Appear too small,
Be thankful I don’t
Take it all.
‘Cause I’m the taxman.
Yeah, I’m the taxman.
If you drive a car,
I’ll tax the street.
If you drive to city,
I’ll tax your seat.
If you get too cold,
I’ll tax the heat.
If you take a walk,
I’ll tax your feet.
Taxman!
‘Cause I’m the taxman.
Yeah, I’m the taxman.
Don’t ask me what I want it for,
(Uh-uh, Mr. Wilson.)
If you don’t want to pay some more.
(Uh-uh, Mr. Heath.)
‘Cause I’m the taxman.
Yeah, I’m the taxman.
And my advice to
Those who die.
(Taxman!)
Declare the pennies
On your eyes.
(Taxman!)
‘Cause I’m the taxman.
Yeah, I’m the taxman,
And you’re working for no one but me.
(Taxman!)»
George Harrison, The Beatles
