I dag markerer verdens statsledere i Moskva at det er 60 år siden 2.verdenskrig sluttet. Og at halvparten av Europas befolkning dermed ble befridd for diktaturet. Den andre halvparten måtte lide i mer enn 40 år ekstra.
Grunnen er naturligvis at en av de allierte var Sovjetunionen, som selv var et diktatur.
Beklager Bush?
I anledning jubileet har president George W. Bush besøkt flere land i Europa, blant dem Latvia. Der uttalte han friskt at Russland burde beklage den 44 år lange okkupasjonen av de tre baltiske landene Estland, Latvia og Litauen. Samtidig var han kritisk til hvordan USA gav Sovjetunionen carte blanche til å innordne Øst-Europa under Moskvas kontroll og kommunismens svøpe. Er det å forstå som en beklagelse av 40 år med kynisk maktpolitikk og storslått retorikk fra USAs side?
Jalta – et nytt München?
For hva skjedde egentlig på Jalta-konferansen, der Sovjets Josef Stalin, USAs Franklin D. Roosevelt og Storbritannias Winston Churchill møttes? Ble man virkelig enige om å dele Europa i to interessesfærer; en amerikansk og en sovjetisk? Dette har vært gjenstand for strid og tolkning blant historikere i mange tiår.
Burde man forstått Stalins planer for tiden efter at nazistene var nedkjempet? Churchill var langt fra så naiv som Roosevelt, som dessuten var svekket av sykdom. Da freden kom 08.mai 1945 hadde demokratiene ikke annet valg enn å godta faktum; at Sovjetunionen behersket halve Europa, eller fortsette krigen.
Faktum er at demokratiene USA, Storbritannia og Frankrike allierte seg med diktaturet Sovjetunionen for å nedkjempe diktaturene Tyskland og Italia. Fra Sovjetunionen ble de demokratiske allierte utsatt for kritikk fordi man ventet så lenge med å opprette en 2.front i det vestlige Europa. Sovjetunionen sloss mot Nazi-Tyskland i nesten to år, alene. Riktignok med god hjelp av de allierte som bidro med nødvendige forsyninger. Storbritannia ytet kraftig motstand, huset eksilregjeringer, og sloss sammen med USA mot aksemaktene både i Afrika, Asia, og smått om senn også i Italia.
Efterhvert som de allierte sloss seg videre fra strendene i Normandie mot hjertet av Tyskland, ble det et kappløp med sovjetiske tropper fra øst. Britene ønsket å nå Berlin først, men USA beordret stans. Sovjetunionen var i sin fulle rett til å erobre fiendens hovedstad, efter så mye lidelse. Prisen ble et delt Berlin helt frem til 1989.
Tysklands mareritt var tofrontskrigen. Hitler sikret seg mot dette ved å inngå en avtale med erkefienden Stalin. Og fikk dermed ryggen fri. Da Frankrike og andre vestlige land var nedkjempet og erobret i 1940 kunne han snu nesen østover igjen. Det kan ikke være spesielt omstridt å påstå at Stalin ved å inngå avtalen med Hitler gjorde mer enn å kjøpe seg tid før et angrep ingen kunne være overrasket over at ville komme, tatt i betraktning nazi-ledernes retorikk mot kommunistene.
Forsto Stalin at Hitler planla å angripe vestover? Det er mulig. Burde demokratiene i vest latt diktaturene sloss til begge lå utmattet igjen? Mulig, men kynisk. Da måtte man i tilfelle fortsatt det som ble kalt ”the phony war”; krigen mellom Storbritannia og Tyskland fra 03.september 1939 frem til angrepet på Danmark, Norge, Belgia, Nederland Luxembourg og Frankrike i april/mai 1940. Slik at tyske soldater slapp å bruke krefter i vest. En slik holdning ville imidlertid vært å ofre demokratier i Vest-Europa. Det er tvilsomt om USA og Storbritannia ville gjort noe slikt. Dessuten viste det seg at Sovjetunionen slett ikke ble slått eller utmattet. Landet måtte bare samle krefter. Omgruppere, som det heter på militærspråket.
Stalins avtale medførte også at en rekke land i Øst-Europa ble delt mellom diktaturene. Dermed ble Jalta et nytt München. Hvorfor skulle ikke en diktator av Stalins kaliber inngå en slik skruppelløs avtale? Chamberlain hadde jo allerede i 1938 ofret det demokratiske Tsjekkoslovakia i håp om å spare sitt eget land. Og USA holdt seg utenfor krigen helt til Pearl Harbour. . Å latterliggjøre Chamberlain for München må bety at man må si det samme om Roosevelt på Jalta, men ikke om Churchill.
Stalins diktatur – med større makt
Ved krigens slutt kunne Stalin gjøre opp status; landet hans hadde ofret mer enn de fleste, men sto igjen som klar seierherre, og med adskillig sympati i Vesten. Og hadde han hatt fiender innenlands som Moskvaprosesser, ensretting av økonomien og GULag ikke hadde klart å utrydde, så ville statusen som seierherre gjøre ham mektigere – og vanskeligere å motsi.
At president Bush stiller seg bak kravet om at Russland skal beklage okkupasjonen av Baltikum og overfallet på Polen, er bra. Selv om det skaper problemer i forhold til Russland. Putin har likevel lite å stille opp med mot USA. Statusen som en av to supermakter er for lengst historie for Russland.
Russland har ikke villet beklage massakren av 6000 polske offiserer i Katyn-skogen under krigen. I stedet forsøkte de å legge skylden på nazistene. Putin har i anledning jubileet fått seg til å si at Sovjetunionens undergang var en geopolitisk katastrofe. Mulig hans landsmenn vil være enig med ham. Men knapt noen andre. For Polen og Baltikum ble avtalen mellom Hitler og Stalin en katastrofe. For Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria, Jugoslavia og Albania ble ikke katastrofen mindre, eftersom disse landene havnet bak Jernteppet som delte Europa fra 1947 til 1989. Derfor holder blant annet presidentene fra Estland og Litauen seg unna dagens markering i Moskva.
Stålmannen Putin
Stalin var ikke diktatorens egentlige navn, men betydningen ”stålmannen” passet bra som alias på den gale diktatoren som en gang var prestestudent. Vladimir Putin viser en annen side av den russiske karakter efter et snaut tiår med den forfyllede Boris Jeltsin.
Det er det harde, uforsonlige, utholdende og selvbevisste Putin som regjerer Russland. Med et image som passer seg en leder for en forhenværende supermakt, oppdratt i dennes maktapparat nr 1, det hemmelige politiet KGB. Med denne fortiden og samme fornavn som kommuniststatens grunnlegger Lenin er Putin et symbol på hard makt.
Putin blander symbolene til sovjetmakten og tsardømmet Russland. Det enes flagg, og det andres nasjonalhymne. For et land som vil være en del av det gode selskap i en stadig mer demokratisk verden kan man undres over at Ruslands Oslo-ambassadør i det siste gjennom Aftenpostens spalter i det siste iherdig har forsvart det henfarne Sovjetunionens linje og historietolkning om okkupasjonen av Baltikum. Det er illevarslende for et land som kritiseres for et stadig mer autoritært styre.
Stalins belønning
Efter å ha undertrykket rivaler i kommunistpartiet, rensket ut halve offiserskorpset i Trotskijs røde hær, henrettet storbøndene (kulakkene), var seier mot Hitler nødvendig. I Russland børster de nå støv av diktatorens minne og henter ham frem igjen til heder og verdighet. Ihverfall for denne anledningen.
At Sovjetunionen som land tapte voldsomt på krigen mot nazi-Tyskland er det liten tvil om. Trekk en linje på kartet mellom dagens St.Petersburg og Volgograd. Vest for denne linjen var det lite som sto igjen efter nazistenes brutale okkupasjon. Millioner av menneskeliv gikk tapt. Når heltehistoriene fra denne krigen i øst fortelles, og Stalin tiljubles, ville det være galt å ikke fortelle resten; at den røde hær led store og unødvendige tap fordi Stalin hadde fått halve offiserskorpset henrettet i årene før overfallet i 1941. At han gjorde store gale taktiske vurderinger som kostet landet dyrt.
Hvordan belønnet så Stalin dem som sloss for ham? Sovjetiske soldater hadde ordre om ikke å overgi seg. Vestlige regjeringer sendte sovjetiske soldater fra tysk krigsfangenskap tilbake til Stalin. De som kom hjem fra nazistenes konsentrasjonsleire havnet rett i sovjetiske konsentrasjonleire i GULag i stedet. For Stalin var overbevist om at falt de i fiendens hender, ble det spioner for fienden.. Han utryddet og/eller deporterte store grupper av etniske minoriteter vekk fra sine opprinnelige områder, og til Sibirs isøde. Ukrainerne, som helt misforstått hilste tyskerne som befriere, fikk også betale dyrt.
Ideologisk krig?
Konsekvensene av krigen Hitler startet var forferdelige. Kunne de blodige konsekvensene Stalin skapte av freden vært unngått? Uttalelsene fra president Bush vil bli livlig debattert.
Kan hende er det et utslag av efterpåklokskap, og ment som en slags unnskyldning til dem som havnet bak Jernteppet. Ikke minst til dem som havnet bak sovjetiske grenser. Og da er det på sin plass.
Uttalelsene kan like gjerne være et innlegg i den pågående internasjonale debatten om USAs okkupasjon av Irak. Hvis uttalelsene ikke er ren opportunisme, bør jo Bush umiddelbart følge opp sine egne ord; bryte forbindelsen med diktaturer – ikke minst i Midt-Østen og den arabiske verden. Eller påvirke dem til å innføre demokrati.
Millioner av menneskeliv ødelagt
Den kalde krigen efter 2.verdenskrig ødela millioner av menneskeliv; de som levet og døde i diktaturene bak Jernteppet. Det er flere statsledere som på vegne av sine land og deres tidligere ledere som bør be om unnskyldning for kynisk maktpolitikk gjennom mer enn 4 tiår.
Det gjenstår å se om president Bush kom med en solid dose selvransakelse og og beklagelse – eller kun benyttet anledningen til å dobbeltkommunisere; mer ideologisk motstand mot diktaturer (som i Irak), uanfektet maktpolitiske vurderinger.
