I dag er det 30 år siden Vietnam-krigen sluttet. Metodene USA brukte i krigen berøvet landet hegemoniet som moralsk overlegent alle andre.
Vietnam-krigen ble ikke bare et militært men et moralsk nederlag for USA. Verdens sterkeste militærmakt og rikeste land tapte i kampen mot et av verdens fattigste land, som nettopp hadde frigjort seg fra koloniherren; Frankrike.
Det første tapet av en krig og avskyen både landets egne innbyggere og verdenssamfunnet uttrykte mot USA reiste en rekke spørsmål landets ledere og folk flest måtte finne svar på. Hvordan kan verdens mest unike land for å skape frihet bruke metoder som ikke bare dreper mennesker, men også ødelegger livet til de som overlever – og for deres barn og barnebarn? Er ikke USA den moralsk overlegne Frihetens ridder – men i stedet er redusert til en hvilken som helst erobrer?
En unik posisjon
USA er landet som er grunnlagt på en idé om at alle mennesker har en naturgitt rett til liv og frihet, og at selv statens makt derfor må være begrenset. Siden landet i utgangspunktet ikke sprang ut av etnisitet, kultur eller geografi har USA hatt en helt spesiell posisjon – både i egne og i verdens øyne.
USA er en garantist for frihet. Både for egne borgere og verdens borgere. Hvis landet hvis opphav er kravet om individets frihet og selvvalgte vei til lykken ikke kan garantere frihet – hvem kan da gjøre det?
To frelsere i kamp
USA ble både i 1. og 2.verdenskrig hele verdens frelser. Tyranner og totalitære ideologier ble nedkjempet. Også kommunistiske Sovjetunionen kom ut av 2.verdenskrig med en enorm moralsk styrke og posisjon; landet ofret mest i kampen mot nazismen. Det ble snart klart at landet var villig til nye ofre; nå i kampen for verdenskommunismen.
I Europa, Asia, Afrika og i Syd-Amerika deltok de to frelserne i stadig nye slag og kriger. Ikke direkte med hverandre, men ved hjelp av stedfortredere. Slaver under fremmed styre ba om hjelp, eller fikk hjelp uten å ha bedt om det, til å frigjøre seg. I stedet ble de gisler for supermaktenes ønske om å dominere verden.
Krigens ofre
I Vietnam, som fikk sin selvstendighet fra Frankrike i 1955, oppstod straks en ny kamp; om det skulle eksistere to Vietnam ved siden av hverandre – med hvert sitt politiske og økonomiske system. Kommunistene hadde ledet an i frigjøringskampen mot kolonimakten – og ville ikke bli avspist med hele landet. Militærdiktaturet i syd manglet moralsk styre og folkets oppslutning til å yte noen effektiv motstand. Og ba storebror USA om hjelp.
Mens rikes barn med penger og forbindelser kjøpte seg fri fra krigstjeneste ble uvitende unggutter sendt i krigen – mot noen av verdens dyktigste og mest erfarne geriljasoldater. Fra en fiende som av ideologiske grunner ikke var fremmed for å ofre så vel egne soldater som innbyggere i kampen mot den ideologiske hovedfienden. Over 58 000 amerikanske soldater døde i Vietnam. Over 3 millioner vietnamesere døde.
Krigens metoder
Det begynte med ”militære rådgivere” under John F. Kennedy, og fortsatte med regulære styrker under Lyndon B. Johnson. Mer enn for sine konvensjonelle krigsmetoder er Vietnam-krigen blitt kjent for bruk av biologiske og kjemiske metoder. I tillegg til å drepe mennesker drepte man omgivelsene; naturen de skulle leve i og av. Agent Orange er bare et av navnene på slike stridsmidler verden ble fortrolige med.
Stridsmidlene gikk inn i næringskjeden og gjorde livet til et helvete både for dem som overlevet og dem som fortsatt blir født i Vietnam. Er det slik man kjemper for frihet?
En ulykke
Krigen ble en ulykke både for USA og Vietnam. USA fikk sitt rykte som frihetens ridder grundig ødelagt, og landets ledere ble korrumpert i sin kamp for å overleve politisk. President Nixon måtte gå av (som den første og hittil eneste) fra sitt embede midt under krigen – på grunn av at han brukte udemokratiske metoder for å sikre seg gjenvalg. Hjemvendte krigsveteraner rystet av krigen de hadde deltatt i og styrken i motstanden de møtte, opplevet kald forakt fra sine egne.
Vietnam måtte leve med et land ødelagt ikke bare av synlige bomber men også av ”usynlige våpen” som Agent Orange. I tillegg skulle befolkningen få erfare kommunismens ødeleggende styre. Efter 11 år i total isolasjon og med økonomisk katastrofe som følge av eget styre og andres boikott, aksepterte kommunistdiktaturet at fiendens økonomiske metoder var bedre enn deres egne til å sikre velstand og vekst.
Monumenter som snakker
Alle land har sine monumenter over kriger. I Washington ruver ikke monumentet over den første krigen landet tapte. Den sorte muren med navnene på alle som døde i Vietnam er gravet ned i bakken. Du må fysisk gå ned efterhvert som du leser navnene mens du går langs monumentet. Muren gir ikke svulmende følelser av stolthet over de mange seire, men eftertanke over hvordan verdens sterkeste militærmakt kunne tape for et utsultet folk av bønder nettopp frigjort fra koloniveldets undertrykkelse.
I Saigon (eller Ho Chi Minh-byen om du vil) er Krigsminnesmuseet en samling av bilder med mennesker ødelagt av biologiske og kjemiske våpen, statistikk over de miljøgiftene USA brukte til å ødelegge naturen i Vietnam og arveanleggene til befolkningen, samt bilder som dokumenterer hvilken iboende forakt for andre mennesker de amerikanske frihetens riddere hadde.
Erfaringen som forsvant
I dag styrer de USA, de som kjøpte seg fri fra deltagelse i Vietnam-krigen. Derfor har de ikke selv lært den leksen mange av deres jevnaldrende lærte i Sørøst-Asias jungler. USA er ferdige med den kollektive erfaringen fra Vietnam-nederlaget.
11.september 2001 satte punktum for selvransakelsen. Ingenting samler som en ytre fiende.
Man blir ikke bedre enn de metodene man får seg til å bruke. Selv ikke en frihetens ridder bevæpnet med verdens mektigste idé.
Idéen om at frihet er naturgitt.
