Venstre vil sloss for homofiles rett til familieliv, men KrF vil sloss mot. Erna Solberg desavuerer ”homo-Høyre” og gir KrF vetorett. Konservative KrF kan bli det liberale Venstres grav.
I dag åpner KrFs landsmøte i Tønsberg. Underlig valg, forresten; byen har FrP-ordfører (Per Arne Olsen), og styres av en koalisjon bestående av FrP, Høyre og KrF. Et samarbeid som KrF-ledelsen er imot.
V mot KrF – H avgjør
I Dagsavisen forleden signaliserte partileder Dagfinn Høybråten kamp mot homofiles rett til et fullverdig familieliv, og mot homofiles rettigheter. Dette er kjente toner fra KrF, men i artikkelen signaliserte Høybråten at dette blir en høyprofilert sak i høstens valgkamp. KrF skal med andre ord vinne velgere på konservativ heterofil familiepolitikk.
Venstres landsmøte sist helg gav klarsignal til at partiet skal føre kamp for homofiles rett til et fullverdig familieliv, og for homofiles rettigheter generelt. Venstre skal profilere seg på sine verdiliberale standpunkter.
Høyre, som regjeringens 3.parti forsøkte i 2003 å bli ”homopartiet” – og ble straks ”arrestert” av Ap og SV. Heller ikke Erna Solberg var spesielt begeistret for betegnelsen. Faktum er at Høyre har mange åpne homofile på fremtredende poster – men samtidig legger samarbeidet med KrF i regjering klare begrensninger på hva partiet kan gjøre ut av sin verdiliberale politikk.
Oslo Høyre ønsker at moderpartiet skal gå inn for homofiles rett til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile. I forbindelse med KrF-lederens blåsing i stridsluren for heterofile familieverdier uttalte Erna Solberg seg på en slik måte at hun ble oppfattet å gi KrF vetorett i slike saker i et ikke-sosialistisk regjeringssamarbeide efter valget.
Venstres hodepine
Hvis Erna Solbergs lunkne holdning til liberale verdier bekreftes av Høyres landsmøte er Venstre i en kattepine. Frontlinjen for/mot homofiles rettigheter går tvers gjennom Samarbeidsregjeringen. Paradoksalt kan denne verdikampen midt i regjeringen føre til at folk ikke vil stemme på Venstre fordi partiet ikke vil få gjennomslag for gode liberale verdisaker i regjering med KrF og Høyre.
Venstres verdikamp
I den viktigste uttalelsen fra Venstres landsmøte ble det vedtatt at ” Venstre vil på alle områder kjempe for at mennesker blir respektert på grunnlag av sin egenverdi og egenart. Alle diskrimineringsformer må inkluderes i lovverket mot diskriminering. Det innebærer blant annet at de siste rester av diskriminering mot lesbiske og homofile må fjernes.”
I det vedtatte stortingsprogrammet slår partiet fast at det ikke vil godta rangering av hvilken diskriminering som er verst: ”Venstre vil ta initiativ til en helhetlig gjennomgang av norsk anti-diskrimineringslovgivning med sikte på harmonisering og å gjøre gjeldende lover på området i overensstemmelse med menneskerettighetene. Dette inkluderer bl.a. arbeid med diskrimineringslover for flere diskrimineringsgrunnlag etter modell av likestillingsloven og lov mot etnisk diskriminering. Venstre ønsker også at det nye likestillings- og diskrimineringsombudet snarest starter arbeidet med å inkludere alle diskrimineringsformer i sitt arbeid. All diskriminering er like alvorlig ifølge menneskerettighetene. Venstre kan ikke akseptere en rangering av diskriminering.”
Verdiliberal familiepolitikk
I motsetning til KrF og FrPs verdikonservative familiepolitikk, velger Venstre i sitt program å slå et slag for verdiliberal familiepolitikk:
”Venstres familiepolitikk er tuftet på sosialliberale grunnverdier. Vi ønsker et samfunn som likebehandler homofile og heterofile. Venstre ønsker å likestille ekteskapet og partnerskapet. Venstre går derfor inn for at en felles juridisk ekteskapsinngåelse erstatter både dagens vigsel og gjeldende partnerskapslov. Den nye ordningen vil ikke sette noe krav til noen form for seremoni, men la det være opp til det enkelte tros- og livssynssamfunn å avholde egne ekteskapsseremonier.
Ved å innføre en felles ekteskapslovgivning vil også lesbiske og homofile få de samme adopsjonsretter som andre. Ingen har rett til å adoptere, men homofile skal på lik linje med andre kunne vurderes som adoptivforeldre. Det er barnas beste som alltid skal ligge til grunn ved vurdering av adoptivforeldrenes evne til å gi barna en god oppvekst, ikke sivilstatus eller seksuell legning.”
Venstres landsmøte vedtok med vitende og vilje en familiepolitikk som frontkolliderer med politikken til regjeringspartner KrF. Som vanlig er det ungdommen som er mest liberal, og Unge Venstre mente moderpartiet måtte stille klare krav til KrF på dette området.
KrFs verdimonopol
Hver gang Kjell Magne Bondevik snakker om ”verdian” knyter det seg i sjelen til mange mennesker med et liberalt og liberalistisk grunnsyn. For verdier er slett ikke synonymt med et konservativt syn på hva en familie er; heterofil.
I Stoltenbergs regjering var Karita Bekkemellem Orheim barne- og familieminister. Den politiske ledelsen i departementet var et uttrykk for mangfold og moderne forståelse av hva familie er. I Venstre er det nok mange som drømmer om at en regjering der Venstre deltar sender ut tilsvarende signaler. Problemet er bare at i slike regjeringer har gjerne KrF ”hevd” på akkurat dette departementet.
Kamp mot KrF blir kamp mot Venstre?
Et annet aspekt ved KrFs fornyede kamp mot liberale holdninger er at KrF bruker Venstre som skjold mot FrP og Høyre. KrF avviser fullstendig å delta i noen ikke-sosialistisk regjering uten at Venstre er med. Dette betyr på den ene siden øket fokus på hvor viktig Venstre er for at det blir en fortsatt ikke-sosialistisk regjering efter valget i 2005.
På den annen siden kan liberalt innstilte velgere se muligheten for å ramme KrF ved å ramme Venstre. Hvis Venstre ikke kommer over sperregrensen vil man unngå KrF i regjering. Liberale velgere – som Venstre vil ha, og som ellers ville ha vurdert å stemme på Venstre – vil samtidig ha som selvstendig mål å unngå KrF i regjering. For å få til dette må disse velgerne rett og slett la være å stemme Venstre.
Et mareritt for Venstre-ledelsen. For Sponheim og co, og spesielt ”by-Venstre” innser at hvis velgerne skal gjenkjenne det liberale partiet må partiet synliggjøre sine liberale programposter. Hvis Venstre vinner øket oppslutning på grunn av liberale kampsaker, men må ofre disse i et regjeringssamarbeid med KrF vil V-velgerne føle seg grundig lurt.
Hvis liberale velgere lar konflikten mellom KrF og Venstre om verdier avgjøre sitt partivalg, kan disse komme til å stemme SV eller Ap, fordi en regjering av Ap, SV og SP vil bry seg mindre om at SP er verdikonservative. I en ny ikke-sosialistisk regjering vil derimot Venstre måtte ta kampen for de verdiliberale sakene alene (med forbehold om at Høyres landsmøte setter skapet på plass overfor Erna Solberg).
Venstre dømt til å tape?
Nei, naturligvis ikke. Nok liberalt innstilte velgere må markere at verdiliberale holdninger er så viktige at de plasserer Venstre godt over sperregrensen – og dermed samtidig markerer at man ikke trenger å være sosialist for å være verdiliberal. Tvert imot.
De verdikonservative velgerne sprer seg på KrF, FrP og Høyre. Venstre er den desiderte juniorpartner i et såkalt ikke-sosialistisk flertall. Hvis de verdikonservative fordeler seg på tre partier må da liberale velgere kunne samle seg om et parti? Dette er det fromme håpet hos Venstre-ledelsen.
Liberaleren tror imidlertid det er større sannsynlighet for at Høyres landsmøte stiller opp for verdiliberale verdier.
Bryt KrFs verdimonopol!
Det er på tide at KrF får svar på tiltale for sin monopolisering av begrepet verdier.
Verdiliberale holdninger betyr slett ikke at man er mindre opptatt av verdier og hvordan disse skal prege samfunnet enn om man besitter verdikonservative holdninger. KrFs monopol på å være opptatt av verdier i samfunnet bør derfor i årets valgkamp brytes – en gang for alle.
