Norges eldste parti, Venstre, har landsmøte denne helgen. I Molde. Moderne byliberalere våger seg til Vestlandets motkulturfylke nr. 1. Hvem vinner kampen om Venstres sjel?
Venstre er det minste regjeringspartiet i Kjell Magne Bondeviks 2.regjering, så lite at det stort sett ikke engang omtales når regjeringen skjelles ut, med mindre noen tar ut sin ergrelse over at et så lite parti har så mye innflydelse. 3 regjeringsmedlemmer og 2 parlamentsmedlemmer er visstnok verdensrekord. Man kan undre seg over hvordan det er mulig. En kjent vandrehistorie går på at i Syd-Amerika har de funnet sin egen forklaring; partiet må ha gode kontakter med offiserskorpset..
Stor partileder for lite parti
Partilederen Lars Sponheim er mange numre for stor for sitt parti. Hans visjoner og ambisjoner om makt får det til å svimle for Venstre-folk som er vant til å nøye seg med lite efter at Helge Seip og Gunnar Garbo gjorde sitt beste til å radere ut partiet tidlig på 1970-tallet. Han er ikke beskjeden, Sponheim, og partiet har lite å være beskjedent for – i hvert fall hvis det skuer bakover. Fra splittelsen i 1972 har partiet imidlertid vært så lite at det tidvis kunne rubriseres under sekkebegrepet ”Andre” i meningsmålingene. Kampviljen er det imidlertid lite å si på. Hele 8 år utenfor Stortinget og rikspolitikken kunne ta knekken på de fleste. Men ikke Venstre. Partiet som er lokaldemokratipartiet fremfor noe i Norge overlevet på sine lokalpolitikere. Så ikke glem at også Sponheim var lokalpolitiker da han vant sitt nasjonale mandat i 1993; sauebonde, landbrukssjef og ordfører i Hardangerbygden Ulvik. Det kommer fortsatt karer fra bygdene, også nå til dags.
Historie for demokratisering
Venstre fødtes av striden om forholdet mellom kongemakt og folkemakt. Johan Sverdrups seier i 1884 gjorde slutt på maktfordelingsprinsippet i den 70 år gamle grunnloven. Sverdrups regjering, som tiltrådte 26.juni 1884 demokratiserte skolevesenet, rettsvesenet og gav arbeiderne sosiale rettigheter. Men Sverdrups storkoalisjon mot konge og embedsstand sprakk ved første korsvei. Siden ble det mange splittelser. Demokratiseringen og splittelsene gikk hånd i hånd i 20 år, frem til unionsoppløsningen. Og efterpå, også. Om noen skulle være i tvil.
Mennene som ledet unionsoppløsningen var Venstre-folk. Statsminister Michelsen, Jørgen Løvland som utenriksminister og Carl Berner stortingspresident. Men det var en skipsreder fra Vestfold som skulle dominere parti og rikspolitikk i 15 år efter at Michelsen hadde sitt lykkelige øyeblikk. Gunnar Knudsen konsoliderte Venstre i 1908, drev konsesjonslovene og fullførte demokratiseringen ved at stemmeretten fra 1913 også inkluderte kvinner.
Det var for øvrig da Knudsen-epoken var på hell, i 1918, at Høyesterett i en dom knesatte staten som førende økonomisk aktør, og satte tilside Grunnlovens bestemmelser om eiendomsrett, ekspropriasjon og grensene for statens makt.
Venstres nedgangstid krysset arbeiderbevegelsens oppgangstid. Efter 30 år med AP-dominans bidro Venstre under Bent Røiseland og Gunnar Garbo til å gi folket et flertallsalternativ. Garbo og lederne mellom ham og Dørum/Sponheim klarer dèt kunststykket å fremstille dagens samarbeidsalternativ til Ap-arrogansen og A4-staten som noe annet enn samarbeidet om å gi Ap et alternativ i 1960-årene; da de 4 ikke-sosialistiske partiene fant sammen, fant flertall – og gjennomførte velferdsreformer som gjorde det vanskelig å se forskjell på styret før og efter det historiske valget i 1965. At Anders Langes protestbevegelse ble til kan kanskje Venstre ta ”æren” for..
Den siste splittelsen
kom på forholdet til omverdenen; EF. I 2 år permitterte partiet organisasjonen sin, og lot sine tillits- og folkevalgte bemanne både ja- og nei-siden i stedet. Da fraksjonene møttes igjen, på Røros i november 1972, var det for å ta farvel. Partiet ble splittet, og efter en kort episode med Korvald-regjeringen (en maktpolitisk parentes født av unntakstilstanden efter folkeavstemningen), befant partiet seg på sidelinjen i norsk politikk i 20 år.
Partiet som hadde vært i maktens sentrum i det meste av sin levetid måtte finne seg i å dyrke den gode og endeløse debatt, de mange forbehold og endeløse seminarer (i Venstre også kalt landsmøter). Dermed ble det Høyre som stjal velgere som efter 40 år i statsdirigeringens vold ønsket en mer liberal tidsånd.
Det måtte en sauebonde til
for å bringe partiet inn i maktens sentrum igjen. Lars Sponheim har tatt partiet sitt inn i 2 regjeringer på 4 år. Sentrumsregjeringen i 1997 var et siste forsøk på å gjenopplive den gamle Sverdrupkoalisjonen; Venstre, med sine avleggere SP og KrF (jada, begge fødtes av splittelser og avskallinger i V). Sentrumsregjeringen var dog i god demokratisk Venstre-tradisjon; efter 10 år med et Gro-arrogant maktparti var det på tide å få luftet ut i regjeringskorridorene.
Tre partier med ca. 20 % av velgerne bak seg er ingen maktbase. Det er et unntak. Velgerne gav svaret i 2001, og sentrum ble splittet mellom høyreside og venstreside i politikken. De politiske naturlovene virker igjen. Og foran årets valg er polariseringen enda mer tydelig. I tvisynte Venstre er man ikke alltid like komfortable med dette.
Schizofrene Venstre-folk?
Venstre er partiet med de splittede velgerne – og tillitsvalgte, skal man tro en artikkel i Aftenposten. Artikkelen gir underhånden Sponheim rett i hans tolkning av hvorfor Venstre til tross for størrelsen er i regjering; veien til makt går gjennom sentrum. Der befinner Venstre seg. Det er en grunn til at fløypartier til nå ikke har vært i regjering i Norge; de befinner seg på fløyene.
På ulike politikkområder har Venstre berøringspunkter med de fleste andre partier. Avisen gir talende eksempler. Og heri ligger kanskje forklaringen på at Venstre oppfattes som vinglete; Den ene dagen er de enige med SV – den andre med Høyre. Hva skal velgerne tro? De velgerne som har Venstre som 2.valg er ofte nettopp SVs og Høyres. Ikke så rart kanskje, at standpunktene snart har slagside til høyre, snart til venstre.
Jeg minnes en vits fra min tid i FrP: Vi fleipet med at Venstre hadde SVs sosialpolitikk og FrPs skattepolitikk. Det var en vits, ja vel. Men det sa noe om troverdigheten i Sponheims prosjekt. Og dèt oppfattet velgerne. Det er vel derfor Venstre sliter slik med å tiltrekke seg velgerne. De færreste velgere av i dag sluker et partis budskap med hud og hår, 100 %. Og få partier gjør det så vanskelig for seg som Venstre – når ”pakken” av standpunkter spriker slik. Venstre-mannen (eller kvinnen) vil kanskje svare at slik er liberalismen; tvisynt, mangfoldig og komplisert (dvs. mange forbehold). Andre ville nok si at det med forbeholdene er riktig, men velge å bytte ut ”komplisert” med uklar.
Kan Venstre favne by – og land?
For et par år siden fant en gjeng liberale og urbane folk det for godt å skrive en artikkel i tidsskriftet Samtiden, der Venstre ble holdt opp mot og sammenlignet med sine liberale søsterpartier i Europa. Fellestrekkene de andre liberale partiene hadde var mange, og forskjellen til Venstre markant. Der de andre har oppslutning blant unge i byene har det liberale partiet i Norge oppslutning blant menn på bygdene. Der de andre er for EU er Venstre mot. Uten dermed å forskuttere avstemningen på årets landsmøte..
Samtiden-gjengen kalte Venstre for et bygdeparti. Et stempel man bl.a i Unge Venstre liker dårlig. Det ser du på standpunktene og forslagene ungdommen tar meg seg til landsmøtet i Molde. Unge Michelsen og de andre kan knapt vente med å omskape sauebondens Venstre til å bli mer på linje med sine liberale søstre på kontinentet. Og man trenger ikke å gå lenger enn til Sverige og Danmark for å se markant forskjell både i profil og oppslutning.
EU redningen?
I partiet som ble splittet på EU-saken (den gang det fortsatt het EF) er det mange som tror redningen ligger i å endre EU-syn. I 1994 sa partiet nei til norsk EU-medlemskap. Tvisynet mange i partiledelsen og ellers i Venstre har er i god liberal tradisjon. Uten sammenligning for øvrig; både Sponheim, Dørum og Skei Grande har brøkstandpunkter (noe ja, noe nei) – akkurat som Carl I. Hagen (men det er nok ikke de liberale dilemmaene som gjør ham tvisynt). Demokratipartiet Venstre klarer liksom ikke å forsone seg med at både nye og gamle demokratier i Europa finner sammen i en sammenslutning Venstre opplever som udemokratisk. Det handler om innsyn og åpenhet. Akkurat som i Norge under AP-styre. Men partiet har naturligvis også sine hardlinere både på ja- og nei-siden. Venstres nei-vedtak i 1994 var fylt av kompromisser og forbehold – akkurat som resten av politikken. Slik vil også et eventuelt ja-standpunkt fra Molde bli.
De unge og urbane i Venstre ser et håp i at partiet snur i EU-saken. Det skal tiltrekke urbane velgere, unge velgere – og bringe Venstre på linje med den liberale bevegelsen i Europa. Et ”ja” i Molde vil være et formelt skritt i riktig retning. Michelsen og co skal få slippe å bortforklare et nei-standpunkt når de møter fremtidstro og liberale unge. Men et parti der 15 av 19 førstekandidater til stortingsvalget og nærmest hele partiledelsen (med unntak av Olaf Thommessen og Lars-Henrik Michelsen) er EU-motstandere vil ikke kunne bli noen kraft på ja-siden. Hvor lenge kan partiet holde på interessen for et skiftet standpunkt under slike forhold – til valgprogrammet kommer fra trykkeriet?
Liberale skritt – og ikke fullt så liberale tilbakeskritt
Årets landsmøte har tatt noen nye liberale skritt; sagt ja til vin i butikker, èn ekteskapslov, og til adopsjonsrett for homofile. 16-åringer skal få stemme ved lokalvalg. Nybakte foreldre skal få en fleksibel barnepermisjon fremfor en kvotert fødselspermisjon fordelt på far og mor. Formuesskatten og pornosladden skal fjernes, og grensen for tollfri import skal heves til 1000 kr.
Et betydelig mindre liberalt skritt er det når det gamle personvernpartiet sier ja til romavlytting. Justisminister Dørum fikk personvernets siste skanse med seg på Høyres og FrPs kriminalpolitikk. Til tross for sterk motstand og stor debatt på landsmøtet. Men partiets program er likevel det mest prinsipielle på områder som personvern. Et kapittel som blir skutt ned av KrF og Høyre i regjeringen – og av illiberale krefter på Stortinget.
Akkurat som de verdiliberale standpunktene er blitt ofret på samarbeidets alter. KrF skal ha sine konsesjoner. Unge Venstre utfordrer partiet på akkurat dette punktet på landsmøtet. Ofringen av både personvernet og den verdiliberale profilen smerter mange V-folk, og det er disse 2 sammen med den påstått manglende sosiale profilen som møter mest kritikk internt.
Et viktig, lite parti
Venstre vil gjerne bli større. Man drømmer om både 8 og 10 %. Så mange genuine liberalere bør det finnes i ethvert folk. Den velutdannede, unge idealisten uten fordommer som oppfatter liberale verdier om ytringsfrihet, likestilling, private rom og et flerkulturelt samfunn som helt naturlig er de velgerne Venstre-folk har våte drømmer om. En velger det er en durabelig utfordring å finne.
Andre partiledere leter efter nisjevelgerne med akkurat den særinteressen som kan bestikkes med skattebetalernes penger eller fordommen som kan pleies med et lovforbud her og en avgift der. Carl I., Kristin, Åslaug Haga og Dagfinn Høybråten har langt lettere jobb enn Sponheim.
Statsministeren uttalte i anledning landsmøtet at han håper på Venstre. Og kanskje har han også mareritt om Venstre; at Dørum, Sponheim, Kvassheim og Kongshaug mangler et 20-talls stemmer hver på mandat i sine fylker. dette kan være stemmene som avgjør om Venstre for 2.gang ryker ut av Stortinget – eller passerer sperregrensen og kommer inn med 8 – 10 mandater. Og berger Samarbeidsregjeringen.
Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg soler seg i glansen av vedvarende gode galluper med en for dem positiv trend. De har nesten solgt skinnet (regjeringsmakt) før bjørnen (valget) er skutt. Halvorsen regner med SVs tøffeste valgkamp noensinne. Men Sponheim får det tøffere. Alle vet hvor viktig Venstre er. Derfor er partiet forberedt på å bli utskjelt, latterliggjort – eller oversett (som i 2001 – spesielt av TV2). Alle herskerteknikkene vil bli tatt ibruk.
For så viktig er Venstre. Den liberale flokken er Bondeviks fikenblad. Limet i regjeringen, som Sponheim sier. Limet som klistrer KrF til Høyre. Limet som gjør at fedrelandet slipper Åslaug Haga som kommunalminister, Kristin Halvorsen som finansminister, Per Olaf Lundteigen som næringsminister, og – ja, horrorkabinettet kan gjøres lengre.
Noen år før Sponheim helt riktig observerte at noen nordmenn oppfører seg ”harry” når de handler i Sverige poengterte han før et valg hva både velgere, motstandere og observatører burde gjøre: ”Se på Venstre!” For det skjer noe i Norges eldste parti.
Venstre er en vital olding – om enn med tidvis noe uklar tale. Fortsatt med visjoner, resolusjoner og viljen til å ville det beste for alle.
Og livsviktig for å unngå at sosialistene inntar regjeringskontorene i oktober.
