Idag er det 15 år siden FrP for første gang fikk utøvende makt i et parlamentarisk system. Det var gjennom deltagelse i byregjeringen i Oslo sammen med Høyre og KrF.
Liberaleren fortsetter her 15-årsmarkeringen av en rekke viktige seire for den liberalistiske bevegelse i Norge. 1990 var et spesielt år for liberalistene i Norge. FpU gjorde på sitt landsmøte i februar vedtak som førte organisasjonen inn på en verdiliberal linje. Det neste høydepunktet kom 28.mars; FrP gikk inn i byregjeringen i Oslo.
Efter en måned med forhandlinger ble det innsatt et nytt byråd i Oslo. Forhandlingene mellom Høyre, FrP og KrF åpnet 28.februar. Utover i forhandlingene ble det uttrykt stigende optimisme, og da forhandlingene ble gjennomført med lykkelig slutt var det klart for regjeringsdeltagelse. Det nye byrådet var det første flertallsbyrådet siden byparlamentarismen ble innført i Oslo i 1986. Høyre og FrP hadde fra valget 1987 flertall i bystyret, men Høyre ville ikke regjere alene sammen med FrP, men ha med KrF i byrådet.
Tungt ansvar
FrP fikk ”finansminister”-posten, som gikk til Trond B. Svendsen, et forholdsvis ubeskrevet blad både i FrP og i politisk sammenheng. Ellen Christine Christiansen ble byråd for bydelene, og fikk dermed ansvar for den skandaleombruste eldreomsorgen. Viktige poster med tungt ansvar for et parti i en debutrolle. Markante liberalister som Tormod Sæbø og Lars William Saure ble byrådssekretærer (tilsvarer statssekretærer i rikspolitikken). Sæbø hadde 6 uker tidligere takket av på landsmøtet, efter en periode i FpUs sentralstyre.
Vår vanstyrte hovedstad
1990 var året ”eldreopprøret” eksploderte, med Per Hovda i spissen. Oslo var spesielt eksponert i media, og Dagbladet kjørte en artikkelserie med skandaleoppslag under vignetten ”Vår vanstyrte hovedstad”. Avisen gjorde gang på gang poeng av at Høyre og FrP hadde flertall sammen, men underslo at det var Høyre og Ap sammen som hadde ansvaret for mange av vedtakene som resulterte i skandaler. Utfra FrPs ideologi ville det vært vanvidd å gå inn på flere av vedtakene, med mindre det var gjort subsidiært eller som følge av forhandlinger med andre partier.
Mens partiet fortsatt var i opposisjon innkalte Carl I. Hagen FrPs gruppeledere i bydelene til et møte for å undersøke hvordan det sto til, og fikk overraskende tilbakemeldinger om at det var langt fra så ille som media beskrev. Samtidig var viljen til å ta politisk ansvar stor i partiet med en populistisk fortid.
Kort efter gikk altså partiet inn i byrådet, med ansvar for å rydde opp i skandalene.
Tøffe tak
Det ble tøffe tak for byrådene, og Ellen Christiansen var stadig å høre i NRK Østlandssendingen, der hun tok til motmæle mot anklager om vanstyre, forklarte og forsvarte. Hennes innsats ble overskygget av skandaleavganger på den andre FrP-posten. Trond B. Svendsen gikk av, og ble erstattet av Sverre Frich jr., også han fra næringslivet. FrPs 3.mann på samme post i løpet av 18 måneder ble partiets generalsekretær Hans Andreas Limi. Da ble det endelig ro. Limi hadde lenge vært ønsket i mer politisk synlige verv, men forskanset seg på Youngstorvet som leder for sekretariatet, der han utviklet FrPs organisasjon til å bli mer i takt med partiets størrelse – og med tilsvarende ambisjoner.
Symbolvirkning for rikspolitikken?
Da forhandlingsresultatet og byrådet ble presentert, ble det fra Høyrehold forsikret at dette var et unikt Oslo-prosjekt, som ikke uten videre kunne overføres til rikspolitikken. I FrP var man like opptatt av å gjøre Oslo-prosjektet til nettopp et rikspolitisk prosjekt.
I KrF ble det flere utmeldelser som følge av samarbeidet med FrP, blant annet fra KrFUs leder Gunnstein Instefjord. Og partileder Kjell Magne Bondevik tok like godt avstand fra hele samarbeidet.
Fra gjennombrudd til nederlag
Selv om byrådsdeltagelsen ble et gjennombrudd for FrP, med politisk ansvar i et parlamentarisk system, endte det med valgnederlag efter 18 måneder. Om nederlaget skyldtes at det var for kort tid til å ”snu skuten”, og synliggjøre gode resultater, er usikkert. Partiet skaffet seg på kort tid andre problemer som kan ha vært like for ikke å si vel så avgjørende for valgnederlaget i 1991. For partiets populister ble det opportunt å vise til byrådsdeltagelsen som eksempel på hva det kunne føre til om FrPs liberalistiske fløy fikk for mye å si.. Det hører med til historien at byrådssamarbeidet er så belastende at da FrP bestilte og fikk sin «autoriserte» partihistorie er denne viktige delen av partiets historie utelatt..
Først i 2003 kom FrP igjen inn i Oslo-byrådet, nå sammen med Høyre, i mindretall i bystyret.
FrP, som efter splittelsen i 1994 fremstår som ganske annerledes enn partiet Høyre og KrF gikk i byråd sammen med, har aldri klart å gjøre Oslo-prosjektet til noe eksempel for rikspolitikken.
Makt er vanskelig
Det hører med at det var et AP/SV-byråd som i 1991 avløste H/KrF/FrP-byrådet. Også for SV var det første gang man fikk ansvar i et parlamentarisk system. Partiet ser ut til å ha kommet lenger enn FrP i å overføre Oslo-eksempelet til rikspolitikken. Men byrådene partiet fikk bukket under i EU-striden i 1994 – og meldte efter valgnederlaget i 1995 overgang til AP.. Makt er ikke enkelt.
