Er spørsmålet en provokasjon? Liberaleren setter Kvinnedagen 8.mars i perspektiv.
I dag er det som kjent den internasjonale Kvinnedagen. Blodrøde feminister vil forsøke å gjenreise kampdagen dette var for kvinner på 1970-tallet. En eller annen FrP-kvinne vil forutsigbart bli lokket utpå til å si at dagen har utspilt sin rolle og bør avskaffes. Til røde feministers like forutsigbare forargelse. Resten vil nok trekke på skuldrene.
Feminismens mange avskygninger
I dag ser vi at feminismen som politisk kraft slett ikke er død. Den lever som aldri før. 10% av norske velgere kan tenke seg å stemme på et feministisk parti. I Sverige venter man i spenning på om tidligere leder av SVs søsterparti Vänsterpartiet, nå utmeldte Gudrun Schyman skal bruke dagen til å etablere et eget kvinneparti.
Avisen Klassekampen spurte norske folkevalgte om deres holdning til begrepet feminist, og svarene overrasket i den grad at selv statsministeren definerer seg som feminist. Og hvorfor skulle ikke menn kunne definere seg som forsvarere og tilhengere av kvinners rettigheter? For det er da nok av menn som ikke er det. Men selv noe så selvfølgelig vekker både forundring og forargelse.
Vi har de ekstreme, som kvinnegruppen Ottar, en forlengelse av Kvinnefrontens kamp mot pornografi og prostitusjon som symboler på kvinneundertrykkelse. Og i klar motsetning står Heidi Nordby Lundes aksjonistgruppe fra 1990-tallet; ”Kvinner for porno”, som poengterte at kvinners opplagte rett til å bestemme over egen kropp også skal gjelde porno. Og i dag er det få som lar seg hisse opp. Av debatten. Sexleketøy, sex-hjelpemidler og sexy undertøy derimot; både efterspørres og kjøpes av begge kjønn. Uten blygsel.
Vi har de nye – som gucci-feministene, de nye kvinnebladene – og tidligere næringsminister Ansgar Gabrielsen. Han De vet, som ville lovpålegge bedriftene å ha 40% kvinner i sine styrer. Statsråden som ellers ikke hadde verktøy til å bedrive næringspolitikk ville bruke loven for å få bedrifter til å se fordelen av å ha begge kjønn i styre og ledelse. Hvorfor ikke overlate det til markedet – slik at kjønnsenøyede bedrifter taper i konkurransen fordi de ikke aktivt bruker begge kjønns perspektiver i sin bedrifts- og produktutvikling?
Søstersolidaritet?
Høyreleder Erna Solberg mener opposisjonens angrep på forsvarsminister Kristin Krohn Devold demonstrerer manglende søstersolidaritet. Og får fnysende svar fra SV-Kristin. Erna har rett i at uniformsharselering med Devold demonstrerer venstresidekvinnenes problemer med kvinner og militære. Kristin Halvorsen har rett i at å ikke få godkjent sitt regnskap av Riksrevisjonen ikke har noe med kjønn å gjøre. Hadde hun utvidet sin horisont litt, kunne hun påpekt at Devold burde lære håndveskeøkonomi av Margaret Thatcher; kvinner var ifølge henne bedre enn menn til å styre økonomi fordi kvinner visste at de ikke kunne bruke mer enn de hadde i håndvesken. Men Kristin Halvorsen foretrekker vel å ha visakort i statskassen fremfor i håndvesken.
Definisjonsmonopol – en tapt sak
De røde feministene har forsøkt å ha definisjonsmonopol på hva feminisme er. I Sverige har det dukket opp kritikk mot noe som kalles elitefeminisme. Nylig ble en konferanse om kvinner og makt avlyst på grunn av manglende interesse. Ikke alle var like glade for avlysningen. Liberaleren velger å ta det som et positivt tegn. Kvinner vet hvor makten er, og innretter seg derefter. Kvinner er i dag i flertall blant dem som tar høyere utdannelse. Kvinner utmerker seg som gründere og etablerere av ny virksomhet i næringslivet. Kvinners deltagelse på politisk toppnivå har ikke vært noe spesielt tema siden Brundtlands kvinneregjering i 1986 (selv om det i parentes skal bemerkes at hun påstås å ha vært skuffet over noen av utnevnelsene, ifølge Makt og mannefall (Hansson og Teigene, 1982)). Kjønn er ikke nødvendigvis noen garanti for kvalitet – uansett om det er menn eller kvinner. Gabrielsens kvoteringslov kan bli innført, om ikke næringslivet bøyer seg for statlige trusler. Kvinner kan naturligvis lede bedrifter. Og gjør det med glans. Selv om noen menn ikke ser kvaliteten for bare sexobjekter. Som i tilfellet Celina Middelfart.
Den moderne, fleksible familie
Søken efter lykke er en naturlig rettighet for mennesket. Og kan også i moderne språkdrakt defineres som retten til å realisere seg selv – sine evner, visjoner, håp og drømmer. Og det er naturligvis ingen motsetning mot å gjøre yrkeskarriere – og være en god forelder. Hverken for kvinner eller menn. 08 – 16-barnehavene passer ikke alle. Den moderne familie har et mer fleksibelt famile- og yrkesliv. Nettopp derfor er stivnede tidsstrukturer i det offentlige servicetilbudet (efter fagforeningsseire om arbeidstid) den moderne familiens største fiende. Den havner i tidsklemmen – og velger kontantstøtten. I mangel av mer tidsfleksible barnepassløsninger med pedagogisk tilsnitt. Et valg røde feminister misbilliger. For det passer ikke i deres definisjon av likestilt og selvrealisert. Dem om det.
Kake hele døgnet for min del
Moderne feminister vil spise kake til frokost het det da tekstsamlingene Råtekst og Matriark ble lansert for noen år siden. De må gjerne spise kake hele døgnet for min del. Dette ”kravet” vitner om at også unge feminister er individualister. De vil ikke som sine formødre la seg uniformere i den gode saks tjeneste.
De er trygge på seg selv, sine rettigheter – og sin frihet. Derfor er deres feminisme ikke så synlig. Ikke så militant. Men ikke gå i fellen å tro at den ikke er der. Den ligger naturlig i dem. Som en universell verdi. Som den bør være tilstede i oss alle.
1950-tallets verdier – på vikende front
Så finnes det menn som misliker unge kvinners selvbevissthet og trygghet. De som sverger til 1950-årenes ideal. Og importerer koneemner som er gått lei av sine valg; forfyllede og voldelige menn. Som liberalist er jeg motstander av slavehandel – og av arrangerte ekteskap. Som liberalist vil jeg uansett ikke fordømme denne virksomheten. Fordi jeg tror disse kvinnene vil se sine norske medsøstre og tenke; slike rettigheter vil også jeg ha! De bakstreverske menn som vil skru klokken tilbake bidrar isteden til å skru den ytterligere frem. For de bidrar til at flere får nyte godt av norsk likestilt virkelighet.
Det tragiske er at det fremdeles vokser opp gutter til å bli menn uten å kunne lage sin egen mat, vaske sine klær og sin bopel. Men å mekke bil – det kan de nok. Disse guttene er oppdratt av både kvinner og menn.
Opprinnelsen
Det var den tyske sosialisten Clara Zetkin (1857 -1933) som allerede i 1890 krevet en egen kampdag for kvinner. I 1910 ble kravet vedtatt av en internasjonal kongress. Zetkin så på kvinnekamp som klassekamp, og avviste samarbeid med borgerlige kvinnebevegelser. I likhet med sin ideologiske kampfelle Rosa Luxembourg er hun en helt på venstresiden. Med disse heltene glemmes det ofte at f.eks franske sosialister var motstandere av å gi kvinner stemmerett. Sosialistene var redde for at kvinner ville stemme konservativt og religiøst. I USA derimot, fra tiden rundt uavhengigheten og frem til 1807 var det områder kvinner hadde stemmerett.
Feminismens bestemor
Jeg velger meg et annet utgangspunkt for Kvinnedagen; Mary Wollstonecraft (1759 – 97), også kalt ”feminismens bestemor”. Hun er uansett en av mine 4 politiske og ideologiske kilder til inspirasjon. Med sitt hovedverk ”A vindication of the rights of woman with structures on political and moral subjects” fra 1792 løftet hun kampen for kvinners rettigheter til å bli en del av kampen for individets rettigheter. Begge deler var like politisk brennbart i hennes tid. Hun fikk hjelp av filosofer som de Concordet (1743 – 94) og Olympe de Gouges – men ble bekjempet av Edmund Burke (1729 – 97) og Jean-Jacques Rousseau (1712 -78).
Wollstonecraft underslo ikke forskjeller mellom kvinner og menn – men hun var en ”likerettsfeminist”; hun kjempet for at kvinner og menn skulle ha like rettigheter. Forutsetningen for frihet var likhet. Hun var opptatt av utdannelse som en vei til likeverd mellom kvinner og menn. Derfor var hun spesielt opprørt over Rousseaus kjønnsspesifikke pedagogikkteorier.
For meg er Wollstonecraft et naturlig valg. Hvorfor? Hovedverket hennes er utgitt i serien Bokklubbens kulturbibliotek, med et forord av Linda Marie Rustad. Hun skriver: ”Liberalismen representerer en av de nye politiske strømningene på 1700-tallet, en strømning som Wollstonecraft var en del av og som hun var med på å videreutvikle.” Hun påvirket blant annet John Stuart Mill, som innvalgt i parlamentet i England allerede i 1867 foreslo at kvinner skulle ha stemmerett.
Ikke alene
Mary Wollstonecraft var ikke alene i sin samtid. Sosialistenes feminister var slett ikke de første feminister. Olympe de Gouges er allerede nevnt. En annen var Abigail Adams, gift med USAs 2.president, John Adams. I sine brev til mannen under Kontinentalkongressen (1775/76) ba hun ham ikke glemme kvinnene i sin kamp for frihet. Uten at han tok det til seg.
Kvinne – og individ?
Mary Wollstonecraft så at kampen for kvinners rettigheter er en naturlig del av kampen for individets rettigheter. Ikke så rart. Hun sto midt oppe i liberalismens fødsel som ideologi og samfunns-forandrende og skapende kraft.
I de siste 100 årene er det gruppetenkningenes ideologier som har dominert. For 1970-årenes feminister var ikke kvinnekamp det samme som kamp for like rettigheter for individet. Det ser vi i en høyaktuell debatt; om kvinner skal gi fra seg deler av fødselspermisjonen til en større mannskvote (uten at Liberaleren uttrykker noen form for støtte til statlig regulert kvote – dette ordner parene best selv).
Mary Wollstonecraft er en feminist efter en liberalists hjerte. Oppfordringen på Kvinnedagen er derfor – i hennes ånd:
Kjemp – for individets rettigheter.
For din personlige frihet – uavhengig av kjønn.
Gratulerer med dagen!
