I helgen har Rød Valgallianse (RV) landsmøte. Åpenheten er utrolig, sammenlignet med hine hårde dager. I partiet som egentlig burde vært omdøpt til ”Diktaturets Hvilehjem).
Hvorfor bruke tid på dette promillepartiet uten innflydelse i dagens samfunn? Fordi partiet har større innflydelse enn størrelsen skulle tilsi. Og fordi nye generasjoner lar seg blende av gode enkeltsaker og derefter fanges inn i hele retorikken RV bruker for å beskrive samfunnet. Du skal ikke lete lenge blant dagens meningsbærere og elitesjikt (spesielt i media og kulturlivet) før du finner en RV-sympatisør, fortsatt eller frafallen.
At det antiautoritære 1968-opprøret avfødte et av Vestens mest autoritære og stalinistiske partier er en gåte; like fullt er det sannheten. EF-kampen i 1972 gav RV et puff; partiet ble formelt organisert, selv om det egentlig hadde eksistert siden Sosialistisk Folkeparti (SVs forløper) måtte ekskludere sin ungdomsorganisasjon SUF (m-l) da den adopterte stalinismen som sin reelle ideologi.
1970-årene, det røde tiåret da både SV og RV fanget opp skarer av ungdom, var også en kulturell blomstringstid i Norge. Også forfattere, musikere og skuespillere lot seg fange inn av proletariatets fortropp. Ikke alle blant dem er like komfortable med å bli konfrontert sine litterære «mesterverk» fra den gang.
En generasjon unge som for første gang i store mengder fikk tilgang til høyere utdannelse, avbrøt den for å ”tjene folket” gjennom å selvproletarisere seg til å være fabrikkarbeidere, trikkeførere etc. Før de vendte tilbake til ”borgerlige yrker” og tjente mer enn tilstrekkelig till livets opphold.
Hemmelighold foran alt
Partiet hadde tidligere alltid hemmelige landsmøter; både tid og sted ble kamuflert, og delegatene selv visste knapt hvor de hadde vært. Det viktigste var likevel å forville media og overvåkerne i daværende POT. Noen hver overdrev partiets betydning og risikofaktor. Men partiet bidro selv til å gjøre seg interessante; med væpnet revolusjon og proletariatets diktatur som de mest kjente poster i programmet. Der bommet de stygt; Det var ikke noe utbredt ønske blant nordmenn om hverken revolusjon eller diktatur. Som en av bevegelsens musikere Hans Rotmo sang; ”Hvordan kan et land av arbeiderblod få en arbeiderklasse så svak?”
RV hadde ikke trengt å gå lenger enn til statsbærende partiet det selv foraktet for å finne ut hvorfor: Det var da Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl gav opp revolusjon og dynamitt at bevegelsen deres fikk makt, og Nygaardsvold ble ministersosialist.
Liten oppslutning i riksvalg
Rød Valgallianse ble stiftet i 1973, fordi det egentlige partiet, AKP (m-l) hadde en forkortelse som var for lik DNA (Arbeiderpartiet). Partiet har alltid hatt en oppslutning på mellom 0,7 og 1,8%. Kun én periode var partiet representert på Stortinget; Erling Folkvord prøvet fra 1993 og fire år fremover å finne like mange skandaler i rikspolitikken som han klarte å innbille media og menigmann at han fant i Oslo-politikken. På Stortinget ble han den ensomme rytter. Fullt fortjent når RV har gjort det til sitt viktigste poeng at parlamentariske fora ikke er viktige.
Utenomparlamentarisk arbeid viktig
Lokalt skal det ikke unnslås at RV oppnådde gode resultater; Tromsø plaget RVs mannsterke gruppe de andre partiene i bystyret støtt og stadig; til AP kom på den genistrek å headhunte RVs frontfigur og gjøre ham til ordførerkandidat: En fallitterklæring for Ap, men man vant da valget; efter mange års Høyrestyre under Erlend Rian ble Herman Kristoffersen AP-ordfører. Og den fordums
revolusjonære fanebærer forsøker nå å pøse ut statlige milliarder på OL i Tromsø..
Det er gjennom arbeidet i ”bred front” RV og AKP (m-l) har skaffet seg støtte og oppslutning. Enten det var Akmed (Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid), Palestina-komiteen eller en rekke andre organisasjoner for solidaritet med en sak eller med den 3.verdens undertrykte generelt.
Slik arbeider de også i dag. På skolevalg i Akershus i 1995 opplevet jeg RU-ere (RVs unge kadre) gjøre narr av partipolitisk arbeide – og oppfordre ungdom til å organisere seg i ”virkelige” utenomparlamentariske organisasjoner og politisk arbeide (av den typen som er nevnt ovenfor). Slik verver kommunistene fortsatt sympatiserer, ved først å fange dem inn for én sak. Så for helheten. En av dem jeg møtte er idag bedre kjent som «Don Martin» i rap-gruppen «Gatas parlament»…
I boken (m-l) (red. Terje Tvedt) beskrives det godt hvordan AKP og RV ble bygget opp og jobbet. Boken bør være obligatorisk lesning for alle som ønsker å se at de ikke trenger å gå til staten og Lund-kommisjonen for å få vite om overvåkning og meningsterror. AKP og RV bedrev dette selv i fullt monn – mot sine egne.
Pol Pot
er ikke å komme utenom i en artikkel om RV. Partiet beskrev folkemordet i Kambodsja som ”det løfterike samfunnseksperimentet” til Pol Pot og Røde Khmer. Partiet hyllet Stalin (for en stund) og Mao. Både i partiprogrammer og uttalelser. Også den kulturelle fronten fant plass til samme hyllest av blodstenkte diktatorer i både skjønnlitterære verk og musikk.
Og mens det internasjonale samfunnet sakte men sikkert jobber for å stille bødlene for en internasjonal domstol anklaget for forbrytelser mot menneskeheten, velger RV-toppene den dag i dag ikke å innrømme at de tok feil. I stedet bagatelliserer, unnskylder, eller relativiserer de massemordene i Kambodsja og China med hva som skjedde andre steder og under andre regimer. Eller de velger å tie.
De fremste lederne; Pål Steigan, Sigurd Allern og Tron Øgrim bekler i dag fremtredende poster i det norske samfunnet (Steigan var lenge forlagsredaktør, Allern er professor i journalistikk, og Øgrim holder foredrag for næringslivet). De er slett ikke uten innflydelse. En av dem som ikke var i RV (fordi det var for småborgerlig!) og isteden var i en mer revolusjonær gruppe, sitter i dag som leder for LO. Man kan fryse på ryggen over mindre.
Te-selskap?
Dagens RV-landsmøte gjenvalgte sosialøkonomien Torstein Dahle som leder. Han skal være et hyggelig fikenblad for diktaturets klakkører; og forsikre oss alle at selv om revolusjonen ikke er noe teselskap kan tiden efter bli hyggelig – for dem som overlever.
Liberalerens oppfordring i et valgår kan bare bli: La RV bli diktaturets hvilehjem. Sørg for at partiets kadre blir pensjonerte i politikkens verden. De fortjener ingen stemmer.
Bare forakt.
