Fylkeskommunen er døende – men fortvil ikke! Regionene kommer. Håpet om en enklere, billigere og mer effektiv styring tilpasset folketall og geografi svinner.
Aftenposten skriver i dag at det er etablert en ny koalisjon for å omdanne det døende regionalnivået mellom stat og kommune – fylkeskommunen – til regioner. Koalisjonen er identisk med trioen ”Jens og damene”, som håper på flertall ved høstens kommunevalg.
De tre partiene Ap, SV og Sp er enige, både i KS (kommunenes sentralforbund, interesse-sammenslutningen for kommuner og fylkeskommuner) og på ledelsesnivå. Med seg i alliansen har de LO og NHO. Også Venstre vil beholde et regionalt nivå.
Vedvarende sotteseng
Fylkeskommunen har vært utsatt for kritikk siden det første direktevalget til fylkesting i 1975. Distriktskommisjonen med Venstres Barlindhaug som leder har levert sin innstilling. I kjølvannet av dette former partiene nå sine standpunkter i håp om at noe skal skje med fylkesnivået. Da AP og Høyre gikk sammen om å flytte sykehusene over til staten ble vedtaket ansett som den mest solide spiker i fylkeskommunens likkiste – men sottesengen ser ut til å vedvare.
Større kommuner – høyresidens alternativ
Høyre og Fremskrittspartiet er dermed isolerte i sitt håp om å fjerne mellomnivået for godt. Fylkeskommunen forsvinner nok, men noe annet kommer isteden. Kommunalminister og Høyreleder Erna Solberg ønsker seg større kommuner som et alternativ. Hun har ikke lykkes hverken med pisk eller gulrot.
Norge – sentralistisk siden det danske eneveldet
I 1660 ble eneveldet innført i Helstaten Danmark-Norge. Selv om det snart er 200 år siden, og 100 år siden unionen med Sverige ble oppløst, bærer Norge fortsatt preg av eneveldets sentralisme. I en tidligere kommentar har jeg påpekt hvordan det lokale og regionale demokratiet ikke er reelt, nettopp på grunn av sentralstyringen. Og foreløbig er det få tegn til endring i dette bildet.
Vestlandsrådet – start på regionaliseringen?
På Stortinget skryter alle partier av at de er for lokaldemokratiet – men de fleste av dem sørger i praktisk politikk for at staten fortsatt har bukten og begge endene. Velgerne og media klarer ikke å avsløre rikspolitikernes tale med to tunger, og folk er misfornøyde; uansett hva man stemmer nytter det ikke. Politikerforakten øker.
I Nord-Norge har de skreket seg til høyere overføringer enn resten av landet, i tillegg til støtteordninger, subsidier og lavere skatter. Likevel klager de over at alt styres fra Oslo.
På Vestlandet har de valgt å gjøre det annerledes. Der har man etablert Vestlandsrådet, som første skritt på veien mot en folkevalgt regionalforsamling – Vestlandstinget. På Sørlandet leder fylkestingene an i samlingen til et fylke. Vil lignende initiativer ta momentum fra regjeringen og Stortinget? Man kan jo håpe.
Initiativet fra Jens og damene godt sekundert av deres lokalpolitikere i KS kan legge tunge føringer på prosessen videre – og hindringer i veien for forenkling og effektivisering av styring og forvaltning. Og dermed også for en billigere offentlig sektor. Skattene blir værende på sitt høye nivå.
Valget i september er avgjørende for så mange saker…
