Det sies at Lord McCartney, den britiske krones utsending, nesten mislykkes da han forsøkte å lage en handelsavtale mellom Storbritannia og Kina på 1800-tallet. Han nektet å utføre den tradisjonelle hilsenen kowtow, å legge hodet mot bakken, for den kinesiske keiseren.
Av Heidi Nordby Lunde
Frankrikes president Jaques Chirac trengte ikke å legge hodet i bakken under sitt besøk i Kina nylig, men hans holdning til regimet kan ikke sees på som noe annet.
Da Kinas president, Hu Jintao, besøkte Frankrike for ett år siden ble han beæret med et Eiffeltårn som badet i rødt mens en drageparade fant sted på Champs-Elysèes. Paris var forbløffende fritt for lignende æresbevisninger da USAs president George Bush besøkte landet få måneder senere. Chirac senere understreket sin holdning mot USA gjennom å uttale at Kina og Frankrike har et sammenfallende syn på verden – nemlig ønsket om en motpol til USAs hegemoni i verdenspolitikken. Dette synet på en bipolær verden deles av flere av USAs kritikere. I Norge jublet mange over Frankrike og Tysklands bastante opposisjon mot USA i Irak-spørsmålet, ukritisk til deres egeninteresse av å beholde Saddam Hussein ved makten for å fortsette sin handel med regimet. I kjølvannet av denne konflikten ønsker mange at noen skal utfordre USAs utenrikspolitiske rolle, og selv i utenforlandet Norge har EU blitt sett på som et alternativ.
Frankrike er ett av de landene som har stått bak ønsket om å oppheve EUs embargo mot våpensalg til Kina, og kaller forbudet for en fornærmelse. Som en av verdens største våpeneksportører trekkes Frankrikes motiver i tvil, men selv fremholder de at forbudet skal erstattes med svært strenge regler for handel. EU mener at disse reglene vil hindre medlemslandene i å selge våpen til Kina dersom salget kan påvirke maktbalansen i regionen eller true en allierts interesser. Den allierte parten, USA, er overhodet ikke interessert i at Kina skal få tilgang til ny våpenteknologi og er skeptiske til om selvbeherskelsen er god nok når kontrakter blir viftet foran øynene på sultne handelspartnere i Europa. Kinas dominans i området er allerede så omfattende at man snarere snakker om å fylle på et allerede fullt beger enn å påvirke noen balanse. EU har gitt klare signaler om at de vil løfte embargoen denne våren, og dette vil markere et viktig valg i forholdet til USA – der EU velger Kinas strategiske interesser foran sin tidligere alliertes. I tillegg til dette har Tysklands forslag om å gi EU en mer sentral plass i utformingen av de transatlantiske forbindelser på bekostning av NATO vekket liten begeistring i USA og fått varsellampene til å blinke for norske politikere. Dette vil ikke minst sette styrkeforholdene i EU mellom den USA-vennlige fraksjonen England, Polen og Spania og USA-skeptikerne Tyskland og Frankrike på prøve.
Amnesty International gikk nylig ut med opplysninger om at mer enn 650 mennesker ble henrettet i løpet av desember i fjor og januar i år. Nå er det ikke noe nytt at land, Norge inkludert, er forsiktige i sin kritikk av Kinas alvorlige brudd på menneskerettigheter for å oppnå handelsavtaler. Men en ting er å åpne for handel, noe helt annet er å utpeke Kina som en nødvendig motpol til et fritt, kapitalistisk og demokratisk land. Jaques Chirac og hans våpenfrender i EU kan ha et poeng når de ønsker en større balanse i utenrikspolitisk samarbeid, men Kina og USA er allerede diametrale motsetninger. Kina er et totalitært regime som systematisk bryter menneskerettigheter og fengsler sine dissidenter, og på tross av hva mange måtte mene så er USA verdens mest suksessrike frie demokrati. Europa og USA er gjensidig avhengig av hverandre for å fremme frihet, fred og sikkerhet i en ustabil verden. I et EU der Frankrike står sterkt, så spørs det om en kowtow blir sett på som en høflig gest eller om de har lagt hodet laglig til for hogg når man ser på de langsiktige konsekvensene for dette samarbeidet.
