Kristin Clemet gjennomfører en revolusjon i norsk skole. Hun satser på kunnskap, innsyn, evaluering, kontroll – og valgfrihet. Og det provoserer.
Kristin Clemet kan kunsten å provosere. Bare å vise henne frem for mennesker med synspunkter på utdannelse og forskning kan skape voldsomme reaksjoner. Clemet er ikke en person av store ord og voldsomme fakter. Hun drives tydeligvis frem av en indre overbevisning som gir henne krefter, pågangsmot og inspirasjon til å fortsette – uansett hvilke reaksjoner hennes linje og retning fremkaller.
Dette er bra! Norge har nok av sentrumssøkende politikere som søker popularitet mer enn resultater. Deres horisont rekker ikke engang ut uken, men bare til neste dags overskrifter i tabloidene. Norge trenger politikere som Kristin Clemet.
Dette skal ikke være en hyllest til Clemet – men en omtale av det brennbare temaet privatskoler.
Friskoleloven skaper skolepolitisk polarisering
Liberaleren har tidligere hyllet den nye friskoleloven. Den skaper valgfrihet for brukerne av skolen, den bidrar til konkurranse mellom offentlige og private skoler. Konkurranse er en drivkraft for å yte mer og øke kvaliteten på sine tjenester. Konkurransen i skolemarkedet kan også bidra til å øke lærernes status, prestisje – og lønn.
Privatskoleloven kom under Borten-regjeringen (1965 – 71), og åpnet for private skoler som et supplement til offentlige. Dog kun hvis de tilbød alternativ pedagogikk eller var fundert i et religiøst livssyn. Clemet har vurdert disse begrensningene som for snevre.
For det finnes de som mener at det offentlige har godt av skikkelig konkurranse. Ikke bare skoler drevet for spesielt interesserte, eller subkulturer i storsamfunnet. Clemets friskolelov har fjernet begrensningene som lå i Privatskoleloven. Det er bra!
Friskoleloven er blitt symbolet på polariseringen i det politiske liv, og den ideologiske kampen mellom høyre- og venstresiden. Det så vi ikke minst i Akershus fylkesting forleden.
Valgfrihet i Sverige – klasseskille i Norge
Under Privatskoleloven måtte foreldre som sendte sine barn til private skoler betale en egenandel på 15%. Ved å velge privat skole sparte man dermed det offentlige for utgifter, Utdannelse var definert som et offentlig gode – men ikke om man valgte private løsninger. Og dèt selv om valget var gjort av religiøse eller pedagogiske preferanser.
Friskoleloven har gjort egenandelen litt mindre. Likevel har Norge fortsatt et klasseskille til grunn for retten til å velge private skoler; et valg som må baseres på foreldrenes vilje til å investere egne penger i sine barns utdannelse og fremtid. Denne viljen mistenkeliggjøres konsekvent av sosialistene. Å sende sine barn på fritidsklubb, i slalombakken eller på kino er helt greit. Å gi dem en god utdannelse er fy fy.
Svenskene fikk sin friskolelov lenge før Norge. Og den er blitt en suksess. Der har man også prissatt utdannelsen; hva det koster å utdanne en elev et år på en spesiell studieretning. Skolene konkurrerer seg imellom om å tiltrekke seg elever og lærere. En ”innskrevet” elev utløser en finansieringsenhet fra det offentlige. Dermed er elevene sikret reell valgfrihet.
I Norge må foreldrene ikke bare aktivt prioritere privat skole, men også betale egenandel av egen lomme (selv om de har betalt skatt på samme måte som de hvis barn velger offentlig skole).
Både Sverige og Danmark har langt høyere andel privatskoler enn Norge. Dette er et velkjent faktum. Men motstanderne av privatskoler lar seg ikke skremme av fakta. Den voldsomme språkbruken og de til dels usaklige argumentene mot privatskolene har dermed liten forankring i fakta og tall.
En debatt til skrekk og advarsel
Et eksempel på usaklighetene i denne debatten er å finne i mediereferater fra debatten i Akershus fylkesting denne uken. Den svenske gymnaskjeden John Bauer har inne en rekke søknader om å få åpne skoler. I Oslo sier politikerne ja. I Akershus er man med 1 stemmes overvekt negative.
Østlandets blad har en gjengivelse av debatten som kan gjøre den opplyste og reflekterte leser nedstemt over nivået på de folkevalgte. Den ene stemmen som fikk fylkestinget til å vende tommelen ned, tilhørte Pensjonistpartiets Elisabeth Sveri. Hun presterte å si at ”rike foreldre ikke skal ha mulighet til å kjøpe skoleplass til sine håpefulle.” Er det noe Sveri ikke har gjort de siste 40 årene, så er det å holde seg orientert om hvordan privatskoleloven har fungert. Dét viser i hvert fall hennes innsiktsløse uttalelse. Hun følger opp i Budstikka; der hun er imot at dyktige lærere skal belønnes med høyere lønn – ihvertfall i private skoler. NRK Østlandssendingen siterer henne på at svensker får pelle seg hjem til Sverige og lage skole der.
KrF, som hadde statsråden (onkel til dagens statsminister) den gang Privatskoleloven ble vedtatt, bidro til både usaklighet og mistenkeliggjøring av de private eierne bak John Bauer-gymnasene. Lars Salvesen presterte i fylkestinget følgende; han fremmer forslag om at John Bauergymnaset sannsynligvis vil kreve avkastning, og derfor bryte norsk lov. Efter kraftig kritikk trakk KrF den setningen i forslaget.
Det er fullt forståelig at FrP efter en slik forestilling insinuerte at KrF ville sagt ja hvis dette hadde vært en religiøs skole. Skjønt med prinsippløse partier kan man aldri vite. KrF var før Friskoleloven ble vedtatt under press for å sabotere loven deres egen regjering hadde lagt frem. Det lyktes ikke. I stedet bidrar partiet nå til å undergrave loven de selv har sørget for at gikk igjennom i Stortinget. Som avstemningen i Akershus fylkesting viste.
Pensjonistpartiets Elisabeth Sveri har fra før av et stygt utdannelsespolitisk synderegister; i desember sørget hun for at det ble flertall for å fjerne elevenes rett til selv å velge mellom offentlige skoler i Akershus.
Et fylkesting som i 2 viktige avstemninger om skolepolitikk er delt nøyaktig på midten viser hvor ideologisk viktig dette feltet er blitt før høstens valg. Dette bør alle merke seg – som er opptatt av mangfold, retten til å velge, og av private alternativer.
Følgende partier stemte for John Bauer-gymnasene: Høyre, Venstre, og Fremskrittspartiet.
De som stemte imot var naturligvis Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Pensjonistpartiet – og dessverre Kristelig Folkeparti.
