Det eksisterer en oppfatning i store deler av folket om at det offentlige tenker langsiktig, mens private kun er opptatt av kortsiktig profitt. Dette er i beste fall en forenkling, mer sannsynlig direkte feil.
I Aftenposten i dag er det et godt eksempel på langsiktig privat forvaltning av lakseressurser. Overskrifter er Lar laksen i fred, får 238.000 i året. Da jeg så overskriften, tenkte jeg umiddelbart at her er det snakk om statlige subsidier, men akk nei.
Her er det snakk om private eierinteresser som går sammen om langsiktig forvaltning. Kombinert med internasjonale laksevernere har de et spleiselag som skal øke bestanden av villaks.
Eksempelet er svært godt dersom det viser seg å fungere. delvis fordi det viser at privat eierskap gir incentiver for langsiktig forvaltning. Man sørger rett og slett for god kapitalforvaltning. Det er også godt fordi fisk man her omgår et potensielt gratispassasjerproblem.
Problemet med gratispassasjerer brukes ofte som argument for offentlige løsninger. Noe som egentlig er merkelig med tanke på at hele offentlig sektor er en gigantisk gratispassasjermaskin.
Liberaleren gleder seg over at private nå benytter sitt eierskap til langsiktig forvaltning og ønsker spleiselaget lykke til. På lengre sikt håper vi på privatisering av alle allmenninger slik at man får en god drift og bevaring av naturressurser.
