Skal folk med betalingsproblemer berge budsjettbalansen i statsbudsjettet, gjennom økede rettsgebyrer? Kan Odd Einar Dørum påberope seg troverdighet i kampen mot fattigdom med en slik politikk?
De siste dagene har det vært betydelig oppmerksomhet rundt dét faktum at staten holder inkassosalærene nede, men selv øker rettsgebyrene. Det er vanskelig å få denne politikken til å rime med Odd Einar Dørums uttalte omsorg for landets fattige og gjeldsslaver, og hans og Venstres troverdighet som liberale med et sosialt ansvar. Fra Justisdepartementet har svaret vært rungende taushet.
Talende taushet – catch 22
Oppsiktsvekkende? Ja, naturligvis. Hvem av landets politikere ville finne seg i slike anslag mot egen og sitt partis troverdighet? Svært få. Hvem har hatt siste ordet internt i regjeringen – Justis eller Finans? Dørums taushet er talende.
Dersom Dørum avkrefter at Finansdepartementet har tatt avgjørelsen, har han betydelige problemer med sin sosiale troverdighet. Dersom han bekrefter det, vil både Venstre-folk og andre stille store spørsmål ved Dørums ønske om å bedrive sosialpolitikk i Justisdepartementet. Dørum er i en umulig situasjon. Uansett hvilken versjon han velger vil prisen være svekket troverdighet.
La oss se litt nærmere på problemstillingene i denne saken:
Inkassobransjen
har lenge hatt et dårlig rykte, omtrent på linje med bruktbilselgere, journalister og politikere. Få vil innse at bransjen gjør en nødvendig jobb for både næringslivet og offentlige instanser. Å leve på kreditt er farlig. Å anskaffe varer og tjenester uten å betale for seg, er å bryte sin del av en kontrakt. Uten inkassofirmaene ville mange norske firmaer hatt dårligere økonomi, eller i verste fall gått konkurs.
Aftenposten innser nødvendigheten av bransjens eksistens i en lederartikkel 10.februar: ”MANGE har fått inkassovarsel én eller flere ganger i sitt liv og vet at det ikke er en hyggelig opplevelse. Det skal det heller ikke være. Inkasso inngår i et utrivelig, men nødvendig, system som skal skape trygghet for at folk gjør opp for seg. Det er viktig for måten vår økonomi virker på.”
Utenfor bransjen har det ikke vært særlig oppmerksomhet rundt dét faktum at regjeringen og Dørum innledet sin fattigdomsbekjempelse med å forverre inkassobransjens arbeidsvilkår – og dermed bedriftenes overlevelsesevne, spesielt de små og mellomstore regjeringen påstår å ha slik omsorg for.
Dørums fattigdomsbekjempelse
Venstres Odd Einar Dørum har med sin yrkesbakgrunn som sosionom fra Oslo bymisjon vært kjent for å ha spesiell omsorg for samfunnets utstøtte og fattige, blant dem ofrene for byfornyelsen i Oslo på 1980-tallet. Dørum snakker ofte om verdighet i livets vanskelige situasjoner.
Efter valget i 2001 tok Odd Einar Dørum igjen over posisjonen han hadde sist han satt i Kongens råd; som justisminister. Og det tok ikke lang tid før han gjorde ord til handling i sin egen og regjeringens uttalte kamp mot nyfattigdommen i Norge.
01.mars 2002 kuttet regjeringen inkassobransjens salærer. Med 25%. Det er salærene bransjen lever av. Fordringer og renter på disse går, så sant de kan inndrives, til oppdragsgiveren. Men salærene er inkassofirmaenes betaling for jobben med å drive inn gjeld og ubetalte regninger. Bransjen er sterkt regulert, gjennom Inkassoloven. Det er i denne lovens forskrift at tabellene befinner seg, som viser hvilke salærer som kan kreves for hvilken type krav. Og salærene bestemmes av de politiske myndighetene.
Konkursrådet bekjentgjorde den dramatiske reduksjonen i salærene slik:
”Inkassoforskriften endres fra 1. mars 2002. Endringen består i at inkassosatsen settes ned fra kr. 670 til kr. 520.
Inkassosatsen skal ikke lenger være knyttet til rettsgebyret, men skal justeres i samsvar med den alminnelige prisstigningen. Justeringen knyttes til den årlige utviklingen i konsumprisindeksen. Hvis grunnlaget hadde vært justert etter dette siden inkassoforskriften trådte i kraft i 1989, ville satsen i dag ha vært ca. kr. 520.
Justisminister Dørum sier at endringen er et ledd i regjeringens kamp mot fattigdom i Norge.”
Inkassobransjens rammevilkår ble forverret med denne beslutningen. Og dermed kundenes mulighet for å få oppgjør for solgte varer og tjenester. Regjeringen og partiet med uttalt omsorg for små og mellomstore bedrifter svekket lønnsomheten i å drive inn utestående fordringer – og legaliserte dermed dårlig betalingsmoral. Inkonsekvent politikk? Ja visst. Men efter justisministerens utsagn viktig for fattigdomsbekjempelsen.
Justisdepartementet har faktisk kommentert politikken, ved Dørums statssekretær Prytz. Uten at vi blir imponerte av den grunn.
Staten skor seg på dårlige betalere
De fleste som ikke selv har opplevet å få inkasso – eller jobber i bransjen, er (heldigvis) ikke så godt kjent med hvordan et ubetalt pengekrav skal drives inn. Så la oss bedrive litt folkeopplysning:
– gangen i en inkassosak
Hvis du ikke betaler en regning til forfall, vil du få en purring. Som høyst sannsynlig også er et inkassovarsel (det er slutt på den tiden bedriftene sendte ut både 2 og 3 purringer før inkassovarselet). Inkassovarselets forfall er 2 uker (regulert i Inkassoloven). Betaler man efter forfall, må salær påregnes..
Fra du får den første betalingsoppfordringen (der opprinnelig faktura er inkludert inkassosalær) har du 4 uker på deg før kravet igjen stiger. Da påløper nemlig såkalt ”tungt salær” (som det heter selv om det er nøyaktig like stort som det første). I tillegg løper rentene fra første dag. For bedrifter innebærer det å overskride de nevnte 4 ukene at man i tillegg blir rapportert til kredittbasene; man får anmerkning som dårlig betaler.
En vanlig faktura foreldes efter 3 år. Men det finnes virkemidler for å bryte foreldelsen. Et av disse er å få en dom i forliksrådet. Da er kravet gyldig i 10 år til. Men å få en sak opp for forliksrådet er en omfattende og dyr prosess.
Driften av forliksrådene (som er offentlige, den laveste rettsinstansen) finansieres gjennom såkalte rettsgebyrer. Det offentlige tar seg betalt gjennom disse gebyrene for å avsi dommer eller ta opp omtvistede krav til avgjørelse. Rettsgebyret belastes skyldneren, ved at det legges på toppen av opprinnelig regning, inkassosalærer og renter. Men det er inkassofirmaene som legger ut rettsgebyrene. Selv om man får dom for kravene er det ikke sikkert skyldneren har midler til å betale, selv ikke om kravet er gyldig i ti år. Og slett ikke alle inkassosaker ender i forliksrådet selv om de ikke blir betalt. Det er en vurdering som gjøres i hvert enkelt tilfelle.
– og staten håver inn
Det er ikke akkurat noe nullsumspill staten bedriver i forliksrådene. Ifølge en artikkel i Aftenposten håver staten inn flere hundre millioner ut over hva driften av forliksrådene egentlig koster.
Ikke bare det, men rettsgebyrene har øket dramatisk under den sittende regjeringen. Og da er det riktig som Aftenposten skriver; staten skor seg på fattigfolks betalingsproblemer. Ikke nok med det; vilkårene for inkassobransjen (og deres kunder) blir ennå verre. For som nevnt er det en vurderingssak om et krav bør sikres ved dom i forliksrådet. Og er man i tvil om en dom bidrar til at skyldneren tilslutt betaler, vil ikke de økede rettsgebyrene gjøre vurderingen enklere. For økningen i omkostningene gjør det ennå vanskeligere for skyldneren å gjøre opp kravet. Og dyrere for inkassobyråene å sikre kravet ved å bringe det inn for forliksrådene. Byråene vet jo ikke om de får igjen pengene de legger ut ved å betale rettsgebyret. Byråene risikerer sin egen eksistens ved å legge ut store summer i rettsgebyrer. Samtidig risikerer de sine kunders likviditet og i verste fall eksistens ved ikke å få dom for kravene. Inkassobransjen selv var ikke noe glade for denne delen av regjeringens forslag til statsbudsjett.
Av hensyn til budsjettbalansen?!
Det verste med regjeringens politikk når det gjelder rettsgebyrene, er spekulasjonene om den dramatiske økningen er gjort av hensyn til budsjettbalansen. Er det Foss og hans byråkrater i Finans eller Dørum og han sosiale samvittighet som har hatt siste ordet?
De fleste mistenker at ansvaret må legges på Per Kristian Foss. Da havner sympatien hos fattigfolk, men indirekte vil notorisk dårlige betalere også profitere på regjeringens uvettige politikk. Og Kristin Halvorsen får nye argumenter i samlingen sin om den usosiale høyrepolitikken den sittende regjeringen fører.
Da er det lov både for Venstre-folk og andre som har hatt sine meninger om Dørum, men dog aldri har tvilt på mannens sosiale engasjement og samvittighet, å stille ham følgende spørsmål; hvorfor har han ikke satt ned foten for denne på flere måter inkonsekvente politikken? For sosialt engasjerte Venstre-folk kan denne saken for alvor redusere lysten på videre regjeringsdeltagelse.
Det liberalistiske perspektivet
kan vi naturligvis ikke unngå å ta med: Hvis hensynet til budsjettbalansen har vært avgjørende for økningen av rettsgebyrer, bør regjeringen og i særdeleshet partifellene til finansministeren gå i seg selv – og ta en ny gjennomgang av hva staten egentlig driver med. Kunne man fjerne noen oppgaver fremfor hele tiden å skru opp skatter og avgifter på finurlig vis? Har ikke Høyre-folkene meningers mot til å slanke staten?
Om de vil ha noen råd på veien, sier ikke Liberalerens redaksjon nei til å bidra..
Imens vi venter på at Dørum skal bryte tausheten.
