I dag er det 15 år siden ca 130 FpU’ere møttes til landsmøte i Bergen. Og sa ja til fri innvandring og partnerskapslov. Standpunktene som mer enn noe symboliserte at høyresiden også har en verdiliberal dimensjon.
Landsmøtet i Bergen pekte på mange måter fremover mot splittelsen i FrP 4 år senere. Få er forunt å spå om fremtiden – og få av de tilstedeværende kunne forstå dramatikken landsmøtet skulle skape internt i FrP. Men det varte ikke lenge.
FpU bryter med tradisjonelle forestillinger om høyresiden
Den vanlige oppfatningen av høyresiden i politikken er at den er liberal i økonomiske spørsmål, og konservativ i verdispørsmål (eksempelvis homofili, abort, etc). FpU-vedtakene om ja til fri innvandring og til Partnerskapsloven i 1990 snudde opp ned på denne oppfatningen.
Fire år før ble FpU i forbindelse med landsmøtet fremstilt som ”Hagens unge slips” i Klassekampen. Det var velstriglede og kortklipte unge menn i dress og slips (og få kvinner) så langt øyet rakk i Hagens kongerike. De unge slipsene var et symbol på høyresiden og jappetiden i økonomien. Kontrasten fra Skjervengens FpU i 1986 til Ingar Jensen med ”leve Blitz” på t-skjorten kunne knapt vært større.
Omstridt vedtak 1: Fri innvandring
Akershus FpU frontet forslaget om ”fri innvandring”; som innebar at hvem som helst skulle kunne bosette seg i landet og skape et bedre liv for seg og sine. Imidlertid fulgte det ikke sosiale ytelser med. Enhver måtte klare seg selv, eller skaffe seg arbeidsgivere som garanterte økonomisk.
I en tid da det er vanskelig å se forskjell på FrPs innvandringspolitikk og mer ekstreme grupperingers argumentasjon mot innvandring, er det viktig å huske på at frem til 1994 brukte FrP kun økonomiske argumenter mot innvandring. Det var den store offentlige velferdsstaten som var begrunnelsen for å slippe få inn i landet – uten et spesielt beskyttelsesbehov.
De av oss som definerte oss som helhetlige liberalister mente at det mest logiske utfra et slikt synspunkt ville være å åpne grensene hvis 1) velferdsstaten forsvant eller ble vesentlig redusert, eller 2) åpne grensene hvis det ikke fulgte sosiale goder med retten til å slå seg ned og arbeide her. Alternativ 2 ble oppfattet som det enkleste å få gjennomslag for.
Og argumentene for fri innvandring handlet ikke bare om økonomi: Liberalister mener at mennesket er født med visse naturgitte rettigheter. Blant disse er retten til liv, personlig frihet og til søken efter lykke. Av både personlig frihet og søken efter lykke ble det utledet at man ikke kan la kunstige grenser over land og vann bli fysiske murer som hindret enhver i å finne lykken.
Omstridt vedtak 2: Partnerskapsloven
Østfold FpU foreslo at FpU skulle si ja til en partnerskapslov som ga homofilt samliv juridisk beskyttelse og status. Som i dag var spørsmålet om barn i homofile parforhold et ankepunkt. Espen Moe argumenterte for forslaget, og besvarte en replikk om barn med at ”det får dem skaffe seg sjæl!”. Og forslaget vant flertall.
Stortingsrepresentant Jan Erik Fåne fra Akershus overtok efter Tor Mikkel Wara som formann i FpU. Fåne valgte å følge opp landsmøtevedtaket ved å være medforslagsstiller på et privat lovforslag i Stortinget om en partnerskapslov. Dermed unngikk Forbundet av 1948 (som det da het) at det kun var venstresiden som sto bak. Fåne møtte mye motbør i FrP generelt og i stortingsgruppen spesielt. John Alvheim følte det efter sigende som en ”personlig fornærmelse” mot sitt kristne livssyn. Men stortingsgruppen kunne ikke bindes i livssynsspørsmål – og da forslaget kom opp til votering stemte 7 av 21 i FrP for! Faren var at det kunne bli stemmelikhet i Lagtinget, med president Røsjordes dobbeltstemme på vippen. Men slik ble det ikke.
I en av de mange interne debattene mente Fridtjof Frank Gundersen at en ”husstandsfellesskapslov” kunne gjøre samme nytten. Men Fåne argumenterte med at en partnerskapslov ville gi de homofiles samliv en spesiell status, som ikke kan sammenlignes med at f.eks søsken bor sammen. Fåne ville ikke som Gundersen gjemme bort de homofile blant andre som kunne nyte godt av en husstandsfellesskapslov.
Nye debatter i FpU – og debatter man ikke turde ta
Det var ikke bare homofiles samliv og retten til å krysse landegrensen i streben efter lykke som gav 1990-landsmøtet et historisk preg. Også andre temaer var nye, noen til og med så dristige at FpU’erne ikke turde ta dem..
Akershus FpU foreslo at nokså moderat forslag om republikk, der det het at Norge skulle gå over til denne prinsipielt mer riktige styreformen når ”alle dagens arvinger til tronen er døde”. Med en så langsiktig tidshorisont ville knapt noen av de tilstedeværende få oppleve Republikken Norge. Nokså overraskende argumenterte avtroppende organisatorisk nestformann Reidar Nilsen fra Møre og Romsdal for forslaget. Likevel falt forslaget da bare ca 20 – 25 stemte for. På neste landsmøte hadde imidlertid støtten øket til 1/3 av delegatene..
Det ble også lansert to ulike forslag om drastiske endringer i narkotikapolitikken; et prinsipelt om å legalisere narkotika, fordi mennesket har fri vilje og selv må få avgjøre hva man vil innta og ikke. Det sekundære forslaget var mer pragmatisk; man ville avkriminalisere bruken av narkotika. Frykten for negativ PR var så stor at forslagsstillerne ble tvunget til å trekke hele forslaget. Temaet skulle ikke engang debatteres.. I dag kan det avsløres at begge forslagene var ført i pennen av Jan Arild Snoen, leder for Fremskrittspartiets Utredningsinstitutt. I dag er i hvert fall det sekundære forslaget så akseptert at justisministeren
FpU hadde fulgt FrP i lang tid i utenriks- og forvarspolitikken; en sterk opprustning, lojalitet i Nato, stor tro på militær styrke, og negativ til de selvpålagte begrensningen i basepolitikken. 1990-landsmøtet myket opp denne linjen markant; med tro på åpne grenser, kontakt med andre og handel som bidrag til en fredeligere verden. FpU var nå plutselig betenkt over den enorme materielle, økonomiske og menneskelige ressursbruken på militære formål. Verneplikten var man naturligvis imot. FpU ville nå gå inn for internasjonale avtaler om nedrustning, men var samtidig kritisk til fiendebilder bygget opp av lands makthavere.
FrP reagerer – og Hagen avdramatiserer
På FrPs konservative og populistiske fløy var reaksjonene på FpU-landsmøtet sterke. Og den beryktede Stalin-paragrafen ble foreslått brukt. Den innebar at FrPs landsstyre med 2/3 flertall kunne overprøve vedtak gjort i FpUs organer. Men Carl I. Hagen valgte på landsstyremøtet i forkant av FrP-landsmøtet senere på våren å avdramatisere situasjonen; FpU hadde spesielt gjennom sin innsats i 1989-valgkampen mange tilgodelapper igjen.
Personene
Tor Mikkel Wara, Pål Bjørnestad og Reidar Nilsen var formannstrioen som gav seg. Jan Erik Fåne fikk med seg Dag Inge Fjeld og Ingvar Myrvollen som nestformenn. Fjeld ble foran 1993-nominasjonen til Stortinget innstilt på 2.plass på Vestfold-listen, men advarte på årsmøtet i januar 1993 mot Carl I. Hagens kursendring i innvandringspolitikken. Dermed var han uaktuell på stortingslisten. I sentralstyret ble også Lars Erik Grønntun innvalgt. To år senere overtok han formannsvervet efter Fåne – i en jevn kampvotering med Ingvar Myrvollen.
Den moderate (konservative) og radikale (liberalistiske) fløy på landsmøtet sloss om den politiske kursen, men samlet seg om et bredt og representativt sentralstyre. De ledende personer på de to fløyene skulle i 1993/94 stå for samme syn på FrPs videre utvikling både organisatorisk, politisk og markedsføringsmessig – og tape for Carl I. Hagen og hans konservative og populistiske smørje.
Taperne forsøkte derefter å berge stumpene av FrPs liberalisme ved å stifte den politiske organisasjonen FRIdemokratene. I dag eksisterer fortsatt FRIdemokratene, FRIstud, Liberaleren og Bauta bøker. Og her finner man fortsatt de verdiliberale strømningene. I FrP er de knapt synlige.
1990: En forutsetning for Grønntun-regimet
Grønntuns profilering av FpU som verdiliberale – nærmest en blanding av 1980-tallets yapper og 1960-tallets hippier ville vært utenkelig uten de oppsiktsvekkende vedtakene på 1990-landsmøtet.
Idag er debattklimaet et annet, og de oppsiktsvekkende vedtakene historie.
