Aftenpostens førstesideoppslag og de to neste sidene i dag handler om en historiebok som ikke skiller klarere mellom regimene til de nasjonale og internasjonale sosialistene Vidkun Quisling og Einar Gerhardsen. So what?
Elevene ble forvirret. Lærerne i harnisk. Og snart har vi vel Aps skolepolitikere i spaltene – til felts mot Samarbeidsregjeringens ødeleggende politikk. Men hva er det egentlig alt bråket gjelder? At noen vil ignorere de siste årenes utvikling i historiefaget. Og gjeninnføre Skodvin-skolen i norsk historieforskning igjen. Offentlig autorisert historieskrivning.
Det omstridte avsnittet
«Portal. Noreg etter 1850» drar følgende parallell mellom naziregimet under okkupasjonen og det demokratisk valgte styret i Norge etter krigen: «Begge la sterk vekt på ideologi og moderne propaganda, og i begge tilfeller innebar det ulike former for ensretting. Derfor er begge styreformene omdiskuterte».
Lærerne mener forfatteren visker ut skillet mellom diktatur og demokrati. Historielærerne ved Asker videregående skole reagerer kraftig på dette historieverket. De valgte ut ”Portal” fordi boken om tiden før 1850 var så bra, ifølge Aftenposten.
Efter å ha lest artikkelen, den omdiskuterte formuleringen, og lærernes reaksjoner, er det grunn til å lure på hvem som er historieløse i denne sammenhengen – forfatter May-Brith Ohman Nielsen eller lærerne ved Asker videregående?
Kollektivismens tidsalder
1945 er et vannskille i Europas historie; i den vestlige delen av vår verdensdel vant demokrati over kollektivismen, representert ved fascismen og nazismen. For våre østlige brødre var det ingen seier; demokratiets garantister i vest samarbeidet med kollektivismens representant i øst – kommunismen.
Likevel, i den ideologiske kampen mellom troen på staten og troen på individet representerer ikke 1945 noe vannskille. Snarere et år blant mange i denne mørke perioden. For troen på statlig styring og utvisking av skillet mellom stat og individ startet lenge før. Og varte til lenge efter 1945. Og da er ikke poenget i historieverket ”Portal” borte likevel.
– Øystein Sørensens forskning
Historikeren Øystein Sørensen er en av dem som har befattet seg med dette. Spesielt sosialister forsverger noen som helst forbindelse mellom internasjonal og nasjonal sosialisme. Men Sørensen har blant annet beskrevet 5 sosialisters vei fra Arbeiderbevegelsen og inn i NS (Fra Marx til Quisling : fem sosialisters vei til NS). Blant dem lederen i LO (1925 – 1934). I boken ”Solkors og solidaritet : høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca. 1930-1945 ” gir Sørensen også grunn til å spørre om okkupasjonstiden var noen parentes velferdsstatens historie.
I artikler og foredrag om liberalismens historie har han blant annet sagt følgende om denne triste perioden i vår nære historie:
”1930-årene var liberalismens mørkeste tid i Norge, i Europa og i verden forøvrig. Statlige løsninger dominerte på høyre og på venstre side. Totalitære idéer var på voldsom fremmarsj. Dette tiåret var også den store krisetiden for kapitalismen og for den klassiske økonomien. Krisen ga seg først og fremst utslag i en omfattende arbeidsløshet. Det kapitalistiske systemet så ikke ut til å fungere lenger, den klassiske økonomiske teorien så ikke ut til å kunne gi svar på problemene. Løsningen så ut til å ligge i omfattende statlig styring og kontroll. Planøkonomi ble et moteord i brede politiske kretser. Stalins Sovjet, Hitlers Tyskland, Mussolinis Italia var tilsynelatende suksesser i sammenligning med politiske demokratier. I noe mer moderat form ga John M. Keynes en teoretisk begrunnelse for statlig intervensjon i økonomien. I Norge ble liberalismen trengt mer og mer tilbake. Blant sosialøkonomer var keynesiansk og planøkonomisk tenkning på fremmarsj. Fedrelandslaget, en slags fortsettelse av miljøet rundt Frisinnede Venstre, erklærte at liberalismen var død og tok til orde for planøkonomiske og korporative løsninger. Fremtredende representanter for næringslivet gled vekk fra liberalistiske posisjoner og aksepterte i større og større grad statlige inngrep. ”
Korporativismen
Hovedavtalen mellom LO og arbeidsgiverne kom i 1931. Den startet en korporativ periode i norsk politikk og samfunnsliv som til en viss grad eksisterer til denne dag. Okkupasjonstiden representerer bare en ekstrem variant av dette. Qusling så til Italia, og forsøkte å overføre noe av Mussolinis ideer til Norge.
I efterkrigstiden har fagbevegelsen og arbeidsgivernes organisasjoner samarbeidet tett. Uheldigvis for enkeltbedrifter og den enkelte arbeidstager. Per Kleppes motkonjunkturtiltak i siste halvdel av 1970-årene er et eksempel på at skattebetalernes penger ble brukt over statsbudsjettet til å smøre lønnsoppgjørene. Lønns- og prisstoppen på slutten av tiåret er den del av dette. Så sent som i 1988 ble det vedtatt en lønnslov som er typisk korporativ. Det burde være unødvendig å minne om at reguleringen av landbruket er en del av samme filosofi.
Ensretting?
Einar Gerhardsen og Ap utviklet velferdssamfunnet Venstre bygget opp i årene mellom 1905 og 1935 til en velferdsstat efter 1945. Det var full aksept for å ta folks penger og gi til andre. De borgerlige fortsatte efter makt- (men ikke system-)skiftet i 1965.
Ifølge Grunnloven har Stortinget en kontrollfunksjon vis a vis regjeringen. I årene AP hadde rent flertall var både kontrollfunksjonen og parlamentarismen ”permittert”. For å si det med Aps parlamentariske leder disse årene, Nils Hønsvald: ”Det eksisterer ingen ”situasjon”. Ap har rent flertall!”. Åpenhet og innsyn i maktens irrganger var en luksus Gerhardsens folk ikke unnet sine undersåtter.
Fra Lund-kommisjonen vet vi at politiske krefter i opposisjon til det rådende regimet ble overvåket, utsatt for ”berufsverbot” og nærmest forfulgt.
Tatere ble steriliserte, samer fornorsket med tvang. Både personlig frihet og næringsfrihet hadde dårlige kår.
Den opplagte bommerten
At elevene ikke klarer å skille mellom demokrati og diktatur i denne perioden sier sitt om undervisningen i norsk offentlig skole. Her burde lærebokforfatteren tatt sine forholdsregler, og stresset at Quisling representerte diktaturet, og Gerhardsen demokratiet. Da hadde det ikke vært noe å kritisere ”Portal” for. At hun ikke gjorde det, var en opplagt bommert.
At elever i videregående skole ikke har såpass historisk og ideologisk ballast at de klarer å ”sette fast” uheldige formuleringer i en lærebok, istedenfor å tro at det går an å sette likhetstegn mellom Quisling og Gerhardsen i spørsmålet om demokrati og diktatur er nedslående. Men kanskje burde lærerne på Asker vgs se litt nærmere på egen undervisning istedenfor å bruke den opplagte muligheten denne læreboken og siterte formulering byr på, til nettopp å debattere kollektivismens tidsalder – og problemene med å skille mellom demokrati og diktatur.
Skal ikke norsk skole oppmuntre elever til kritisk tenkning? Til kildekritikk? En av grunnene til at forhåndsgodkjennelse av lærebøker er tatt bort, er jo at for å oppnå kritisk tenkning må skolene ha frihet til å trekke frem lærebøker som vektlegger forskjellige forklaringsmodeller. Blant annet i historie og samfunnskunnskap.
Nå vil sikkert Ap poengtere at ved å ta bort forhåndsgodkjennelsen av lærebøker bidrar Samarbeidsregjeringen til historieløshet blant de unge.
Ap kan tenkes å ville innføre forhåndsgodkjennelse av lærebøker igjen. Og da er vi tilbake til ensrettingen.
Vi skjønner at ny historieforskning gir Ap hodepine og mange vanskelige spørsmål om egen fortid å ta stilling til. Men svaret er ikke å legge lokk på historien. Offentlig autorisert historieskrivning bør være – historie.
