I dag tidlig var jeg på et interessant frokostseminar om Kina. Et land med et spesielt politisk system og potensiell utvikling.
Kina mot demokrati? var tittelen på seminaret som ble arrangert av Civita. Det var fullt hus og interessante foredrag.
Den svenske forfatteren og journalisten Göran Leijonhufvud innledet med kommentar fra Helene Løken. Undertegnede er ingen Kina-ekspert og har således ikke tenkt å komme med noen stor redegjørelse for landets tilstand.
Et interessant punkt som Leijonhufvud trakk frem var imidlertid de lokale forsøkene med demokrati i lokale landsbyer. Her er det (i hvert fall mange plasser) reelle valg med flere kandidater. Det er 800 000 slike landsbyer i Kina, noe som betyr at antallet innbyggere hvert sted ikke er særlig større enn 1000 mennesker. De av oss som kan en del demokratiteori, forstår betydningen av dette. Med så få stemmeberettigede, har den enkelte velger påvirkning på resultatet, og man har således et demokrati som den enkelte velger kan påvirke.
Demokratiske valg i Kina som helhet, med landet 1,3 milliarder innbyggere, ville føre til at den enkelte stemme ikke hadde noen betydning. Kanskje er lokaldemokrati mer demokratisk enn nasjonalt demokrati?
Et annet punkt som ble trukket frem på seminaret var viktigheten av stabilitet. Av frykt for kaos foretrekker mange i forretningslivet og middelklassen kommunistdiktaturet fremfor et potensielt usikkert demokrati. Dette er forståelig, spesielt i en situasjon der diktaturet sikrer visse eiendomsrettigheter og muligheter til å drive forretning og skape seg et bedre liv.
Det positive kjernepunktet i vestlige demokratier er nemlig ikke å kunne legge en stemme i en urne hvert annet år. Det er den rettsikkerheten, friheten og tryggheten som følger med resten av systemet som sådan. Dersom Kina kan sikre de fleste av disse godene uten demokrati, så er kanskje ikke dette så galt likevel? Små skritt i riktig retning bør applauderes og støttes opp om.
Målet er frihet, ikke flertallsdiktatur.
