Viktor Jusjenko ble i dag tatt i ed som Ukrainas 3.president efter Sovjetunionens sammenbrudd. Den oransje revolusjonen har seiret. Uten at de revolusjonære måtte bruke vold.
Vi hører ofte at alle land som ønsker å bevare sin selvstendighet må ha et militært forsvar. Gjennom å lære alle (unge menn) basiske militære ferdigheter, samt investere i våpen og utstyr er man klar til å forsvare seg mot fienden (hvem nå det måtte være).
Prinsipper om ikkevold, pasifisme og motstand uten vold blir ofte latterliggjort. Og det er forståelig. For å kjempe mot en voldelig fiende uten selv å bruke våpen, krever stort mot. Og kanskje det ultimate offer; livet. Bare tanken på å bli tatt, torturert og mishandlet, for så å bli henrettet kan få de fleste til å kaldsvette. Desto større grunn til å hylle dem som innehar et slikt mot.
Det har bare eksistert to klare og alminnelig kjente eksempler på maktovertagelse uten vold; India i 1947 og Sør-Afrika i 1994. Og selv om maktovertagelsen var forholdsvis fredelig, var tiden efterpå hverken spesielt ikkevoldelig eller ublodig. Snarere tvert imot.
Nå kan vi imidlertid føye et 3.eksempel til rekken av maktovertagelser uten vold; Ukraina ved årsskiftet 2004/05. Dette er veldig gledelig i en tid da vold i form av kupp, terrorisme, og militære invasjoner ikke er noen sjeldenhet.
Da Viktor Jusjenko ble et offer for omfattende valgfusk i den 1.valgompgangen i presidentvalget i Ukraina, våknet folkemassene. Det sittende regimets offisielle kandidat skulle ikke få jukse seg til makten, selv om han ble støttet av både avtroppende president Leonid Kutsjma og storebror Russlands president Vladimir Putin (med KGB-fortid). Gjennom langvarig og fredelig beleiring av maktens institusjoner i hovedstaden Kiev maktet Jusjenko og hans folkemasser både å forhindre juksemakerne fra å fullføre sin illegitime maktovertagelse, samt skape internasjonal oppmerksomhet rundt valgfarsen.
Utholdenheten og motet, kombinert med en konsekvent ikkevoldelig linje og den internasjonale oppmerksomheten gjorde det vanskelig for regimet å bruke vold. Tilslutt ble det bestemt å avholde en 2.valgomgang, 2.juledag – under stor internasjonal overvåkning. Ukraina er intet lite land i det Sentral-Europa som har vokst frem efter Berlinmurens fall. Ukraina er også en viktig buffer mellom EU og et stadig mer autoritærstyrt Russland.
Jusjenko lyktes i å vinne valget, selv om taperen, Janukovitsj forsøkte å forhale sitt tap så lenge som mulig.
I dag ble Viktor Jusjenko innsatt som folkevalgt president i Ukraina. En seier for demokratiet over diktaturet, for motet over frykten, for fornuften over volden. Det er kanskje for mye å håpe på at dette er et tegn på en mer fredelig og demokratisk verden. Men det er bedre å tenne et lys (av håp) enn å forbanne mørket.
Ingen kan si noe sikkert om Ukrainas vei videre.
I dag er det likevel lov å feire – freden og demokratiet.
