De første resultatene av nasjonale prøver for grunnskolen er offentliggjort. Elevorganisasjonen har oppfordret til boikott av disse prøvene. Og får ifølge VG massiv støtte fra elevene. Vet de sitt eget beste?
Utdannelses- og forskningsminister Kristin Clemet blir beskyldt for å markedsorientere skolen, og å åpne for usunn konkurranse mellom skoler og mellom elever ved å innføre nasjonale prøver i rettskrivning og mattematikk, og offentliggjøre resultatene.
Når det settes nasjonale mål for skolesektoren må måloppnåelse kunne efterprøves. Skoleverket er i hovedsak drevet av det offentlige, betalt av skattebetalerne, og med mål vedtatt av folkets valgte representanter. Da er innsyn og kontroll en selvfølge. Dog ikke for alle.
Elevorganisasjonen – for elevene?
Elevorganisasjonen er en interesseorganisasjon for elever, basert på kollektivt medlemskap. Om de 140 000 medlemmene organisasjonen påstår å ha, individ for individ faktisk ville meldt seg inn, er dermed umulig å vite. Jeg tillater meg å betvile om organisasjonen kunne hatt akkurat dèt medlemstallet – med en annen organisasjonsform.
Fra mine egne dager på videregående husker jeg hvordan NGS og YLI opererte med samme type kollektivt medlemskap som Elevorganisasjonen gjør i dag. Og hevdet også å snakke på vegne av elevene. Sannheten var at NGS og YLI var en kamparena for partipolitiske ungdomspartier som sloss om ”nøytral” støtte til sitt eget partis skolepolitikk. I hovedsak var det Unge Høyre og AUF som brukte særlig NGS som treningsarena for politikerspirer. De fikk nyttig lærdom i fraksjonering, mediearbeid og organisasjonstrening. En gruppe elever ble så lei av dette pampeveldet at de dannet NEO i stedet; Norsk Elevorganisasjon, som ville sikre konsensus om organisasjonens politikk, ved at alle vedtak skulle ha 2/3s flertall. Til sammenligning skulle et NGS-landsmøte der Hilde Solheim var leder (om jeg husker riktig) avgjøre hvem av 2 fraksjoners utkast til nytt arbeidsprogram som skulle legges til grunn for landsmøtets behandling. Med leders dobbeltstemme ble det ene utkastet vedtatt lagt til grunn …
Politisk kamp – på politiske arenaer!
Elevorganisasjonen oppfordrer til boikott av prøvene. Og er uforstående til at dette går ut over elevenes ordenskarakter. Å bryte med regler for adferd på en arena som skoleverket får naturligvis konsekvenser. Elevorganisasjonen bør gå ”tjenestevei” for å få avviklet prøvene de er så imot. Og det betyr at politiske beslutningsorganer er rette veien å gå. Å bruke elevene i en politisk kamp som både skader elevenes egne resultater (ved at de får nedsatt ordenskarakter) er hensynsløst og uforsvarlig. De elevene som er så politisk bevisste og enige med Elevorganisasjonen i deres syn på at resultatoppnåelse ikke skal måles, vet hva de utsetter seg for. Dem synes vi ikke synd på.
Behovet for innsyn – og kontroll
Den offentlige norske skolen, det være seg grunn- eller videregående, representerer en stor andel av offentlige budsjetter. Skoleverket forvalter en umåtelig viktig oppgave; å utdanne de unge slekter for et langt yrkesliv – og foreberede på samfunnslivet.
Det er velkjent at Norge bruker mye penger på denne oppgaven, og at antallet elever pr. lærer er blant de laveste i verden. Skal vi tro internasjonale og egne tester er det et heller middelmådig resultat skattebetalerne får igjen for sine penger og samfunnet for sin satsning på de unge
Når det brukes så mye ressurser burde det være en selvfølge at betalerne har innsyn i hvordan pengene brukes, og hvilke resultater de gir. Men ingenting er selvsagt i en sektor det hersker så mange meninger om. Heller ikke skoleverket er unntatt fra profesjonsrytterne.
Liberaleren tar det som en selvfølge at både eiere av og de som betaler for det norske skoleverket skal ha innsyn i pengebruken, og i hvordan resultater oppnås. Like selvfølgelig er det at man måler resultatoppnåelsen.
Et virkemiddel for å gjennomføre slike målinger er de nasjonale prøvene. For en rekke lærere, elever og deler av opposisjonen på Stortinget er slik måling av resultatoppnåelsen uønsket. Da er det grunn til å spørre: På hvilken måte vil motstanderne av nasjonale prøver måle om skoleverket når sine mål?
De nasjonale prøvene har nok ikke funnet sin endelige form. Og Kristin Clemet må ikke være historieløs; det finnes andre tester som skoleverket bruker til å kartlegge elevenes nivå. Ennå kan ikke de nasjonale prøvene gjøre krav på å være det eneste som kan brukes for å stille en diagnose.
Nasjonale prøver – ikke hele bildet
Offentliggjøring av resultatene fra de nasjonale prøvene gir naturligvis ikke hele svaret på tilstanden i norsk skole. Medier som skarpt kritiserer Clemet for å være ensidig opptatt av å måle resultater i det ene øyeblikket bedriver sensasjonsjournalistikk i det neste ved å sette sammen ”10 på topp”-lister over gode og dårlige skoler.
De nasjonale prøvene må være i samsvar med pensum på samme nivå – noe vi har hørt forlydender om at deler av oppgavene ikke er. Samtidig har enkelte kommuner og skoler fått rundskriv om hva prøvene skal omhandle/måle – og har kunnet ”drille” sine elever i relevante temaer. Med slik drilling blir ikke prøveresultatet relevant overhodet.
Hensikten må være at undervisningen går som normalt – og de nasjonale prøvene skal avdekke om elevene gjennom den normale undervisningen de får lærer å beherske pensum.
– Elevmaterialet
Uansett om ovenstående premisser er oppfylt er det likevel slik at de nasjonale prøvene ikke formidler hele bildet av kunnskapsnivået hos norske elever i den målte aldersgruppen; hver skole har et ulikt elevmateriale som skal innpodes kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Graden av modenhet hos den enkelte elev, behovet for – og eksistensen av tilpasset opplæring og spesialundervisning vil ikke bli avdekket gjennom nasjonale prøver.
– Kommunens økonomi
Kan virkelig kommunens økonomi ha noe å si for elevenes læringsevne? Ja, faktisk. Noen kommuner forvalter sine penger så dårlig at de ikke har midler til å sette inn vikarer ved fravær hos lærerne. Læringskvaliteten kan også forringes hvis elevene er redde for å få taket i hodet på grunn av manglende vedlikehold, eller utvikler astma av samme grunn.
Konkurranse om elevene
Liberaleren mener det er en selvfølge at skolene konkurrerer om å tiltrekke seg elever, ved å markedsføre seg med sitt gode læringsmiljø (bygninger, omgivelser, klima) sin kompetanse (lærernes utdannelse og erfaring) og det generelle miljøet på skolen (mobbing etc). Og sine resultater.
At det eksisterer offentlig tilgjengelig informasjon om dette også i en situasjon der det ikke er konkurranse om elevene, kan bidra til å gi allmennheten generelt og media spesielt innsikt i at rankinglister over resultater virker fordummende mer enn opplysende. Det nystartede nettstedet skoleporten.no er et første skritt på veien mot nødvendig innsyn og opplysning også i denne delen av offentlig virksomhet.
Offentliggjøring ikke nytt – i Akershus, på videregående
Som medlem av fylkesskolestyret i Akershus 1988 – 1995 var jeg med på å vedta at resultatene av eksamen på de videregående skolene skulle offentliggjøres. I administrasjonen og på den enkelte skole har det både før og efter vedtaket vært jobbet grundig med evaluering av resultater og virkemidler. Den enkelte skole har ikke bare offentliggjort resultater, men også resultater av målinger på i hvilken grad skolen har ”løftet” elevenes prestasjoner i forhold til utgangspunktet. Den skolen som er best i eksamensresultater er ikke nødvendigvis den skolen som har løftet sine elever mest…
La meg legge til at også i forbindelse med Akershus-vedtaket på videregående nivå var det de første årene mye sensasjonsjournalistikk i regionale aviser. Men skolenes og sektorens årlige meldinger om sin virksomhet gav målingene og resultatene en seriøs og lite populistisk presentasjon og plassering. Dermed har informasjon erstattet sensasjon.
Resultater gir svar – og kanskje ressurser/tiltak
Vi går som en selvfølge ut fra at Clemet også har andre virkemidler enn de nasjonale prøvene for å måle resultatoppnåelse og andre sider ved skoleverkets virksomhet. Hvis resultater og tilstand ikke er tilfredsstillende ut fra satte mål, går vi ut fra at Clemet vurderer ressursbruk og andre tiltak for å nå målene.
Boikott bakvendt
Da blir det helt bakvendt om lærere og elever saboterer de virkemidlene Clemet og øvrige ansvarlige myndigheter har. Det finnes foreldre som takker nei til spesialundervisning fordi de ikke vil akseptere at akkurat deres barn har behov for slikt. De gjør sitt barn en alvorlig bjørnetjeneste. Akkurat slik må også lærere og elever som tar til orde for boikott av nasjonale prøver oppfattes; en bjørnetjeneste fordi de ikke forstår sitt eget beste.
Hvordan kan ansvarlige myndigheter gjøre noe med skolens tilstand hvis man ikke skal kunne stille diagnose? Er det slik at Stortinget skal stole på lærerne og bevilge beløpene Helge Hjetland og hennes likesinnede forlanger? Naturligvis ikke. Da kapitulerer de folkevalgte for profesjonenes særinteresser.
Hvordan håndtere resultatene?
Foresatte, lokale politikere og medier og skoleledelsen vil naturligvis med lupe studere resultatene mange av dem er imot. De fornøyde vil sole seg i glansen, de misfornøyde vil uttrykke skuffelse – eller avskrive resultatene som skjeve og mangelfulle.
Det er lov å ha et lønnlig håp om at resultatene bidrar til selvransakelse og ”overhaling” av egen (skole-)organisasjon for å skape bedre resultater – og da må også virkemidlene for læringen ”overhales”. Noen rektorer har i efterkant av offentliggjøringen gitt lovende uttalelser til media i så måte. Men ansvarsfraskrivelser vil sikkert også komme.
Foresatte bør være de første til å stille sine lokale politikere til ansvar. For kommunene har selvstyre. De blir ikke i ett og alt diktert av staten. Derfor er det i kommunestyrene ansvaret for å prioritere skolesektoren ligger. Og glem ikke at kommunene aldri har hatt så mye penger til disposisjon! Like mye som penger er det virkemidler dette handler om.
En skole for fremtiden?
En puggeskole der faktakunnskap skal drilles inn og kunne gjengis perfekt, er ingen skole for dagens og morgendagens samfunn. En lekeskole der det ikke stilles noen krav er like håpløs for å kunne forberede de unge på voksenlivet i et avansert samfunn. Som yrkesaktive er man vant til å bli stilt krav til av sine sjefer. Bedrifter av sine eiere. Offentlig sektor møtes med forventninger om service og løsning av pålagte oppgaver – både av brukere, eiere og folkevalgte.
Elever må ikke bare gis faktakunnskap, ferdigheter og informasjon som grunnlag for innsikt og holdningsdannelse. Like viktig er det at kunnskapen skal kunne anvendes. Derfor må elevenes ferdigheter i å bruke (og stille seg kritisk ti)l kunnskap måles på lik linje med den faktiske kunnskapen de skal tilegne seg. Sosial kompetanse er grunnleggende for å delta i samfunnslivet.
Skolen ikke vernet bedrift!
At norsk skole skal seile sin egen sjø som en lukket og beskyttet institusjon, nærmest en vernet bedrift, er helt uaktuelt. Det bør både lærere, elever og visse politikere innse jo før jo heller.
Da kan de nasjonale prøvene brukes konstruktivt som et av flere verktøy for å stille diagnose og som utgangspunkt for forbedringer.
