Flomkatastrofen i Sydøst-Asia gjorde tradisjonell nyttårsfeiring vanskelig for mange. Det mangler ikke på oppfordring fra samfunnstopper om PK-adferd. Noe nordmenn ikke trengte.
Tankene er mange men for et skrivende menneske er ord likevel det vanskeligste i denne situasjonen. I denne kommentaren vil jeg likevel komme med noen innfallsvinkler og tanker om katastrofen som jordskjelvet og tsunamien skapte.
Vanskelig nyttårsfeiring
Er det umoralsk å skyte opp raketter, drikke champagne eller røke sigarer for å feire overgangen til det nye året – i vissheten om at mange mennesker leter efter savnede, sørger over sine nærmeste, eller er ribbet for både hjem, familie og livsgrunnlag? Kan man sende sms med ”Godt nyttår!” uten først å ha avklart om mottager er berørt av tsunamien? Jeg er sikkert ikke den eneste som har tumlet med slike spørsmål de siste timene av 2004.
Ikke røker jeg, og å skyte opp penger i form av raketter synes jeg er noe unødvendig tull. Men å bedrive moralisering om dette er jeg uansett imot. Enhver må velge form på markering av overgangen til det nye året efter eget ønske. Det er uansett mange som sliter i høytidene. Ofte med savn, ensomhet og lengsel. Tsunami-ofrene og deres pårørende er ikke enestående i denne sammenheng. Selv om situasjonen er det.
Politisk korrekt – og unødvendig?
Samfunnstopper i hopetall kom med oppfordringer, formaninger og ”dype tanker”. De fleste med litt omløp i hodet vil selv tenkt på å skåne barn for katastrofebilder. Det virker heller ikke som om nordmenn trengte oppfordringer før de begynte å gi.
Synsere og samfunnstopper blir spurt av media, og kommer uoppfordret med sine meninger. I vår globale tidsalder er folk vant med synsinntrykk og klarer å avpasse reaksjonsmønsteret på en egen skala efter dimensjonen på hendelsen. Og trenger ikke formaninger for å handle.
De enkle grepene – som manglet
Kravene om granskning av myndighetenes reaksjon og handlinger er kommet allerede. Og det er logisk. Efter enhver hendelse av et visst omfang er det naturlig å gjøre opp status og finne ut hva man fikk til og ikke, hva som fungerte og ikke – og endre beredskap og handlemåte efter hva status viser.
At det i en situasjon som denne fremkommer det rene raseri mot offentlig byråkrati er som forventet. Og kan kanskje aldri unngås. Alt godt og riktig skulle helst vært gjort i går. Advokat Ihlebæk og andre ressurssterke kan rope og skrike så mye de vil. Det blir bare patetisk. Men kritikken fra en del pårørende som leter, bør taes på alvor. Fordi det er kritikk som de fleste som er i kontakt med offentlig byråkrati kan gjenkjenne. Og da er det ikke bare i anledning denne katastrofen at noe bør gjøres..
Vi skal ikke foregripe noen granskning, men noen enkle grep kunne raskt vært gjort, som ville gitt et godt utgangspunkt for å finne ut hvem som er savnet og omkommet; De fleste reiser via reisebyrå og flyselskaper. Deres lister burde vært overlevert UD. Alle som reiser til f.eks Thailand blir registrert ved ankomst (og sannsynligvis utreise). Å koble førstnevnte lister mot offisielle ankomst- og utreiseregistre fra Thailand burde være en smal sak. I nyhetene har det også vært nevnt at thailandske teleselskaper har registrert ”tause” og ”levende” mobiltelefoner før og efter katastrofen.
Først og fremst er det fastboende nordmenn, ryggsekkturister og andre som reiser individuelt det er vanskelig å spore.
For øvrig kan Norge slutte å skryte av sin teknologiske standard og kunnskap. For når folk reiser på ferie med høyteknologisk utstyr i bagasjen burde det være et minstekrav at offisielle norske representanter og beredskapsteam for krisesituasjoner er utstyrt slik at kommunikasjon og tilgjengelighet ikke er diskusjonstema.
Ambassader – ikke for folk flest?
Blant klagene mot statens manglende og sene bistand til de norske tsunamiofrene er det mange som rettes mot ambassaden i Bangkok. Noe som slett ikke er egnet til å forundre. På mine reiser rundt om i verden har jeg selv hatt behov for kontakt med ambassader og konsulater, og den manglende service disse viser er ofte samtaleemne blant reisende.
Man skulle tro ambassadene er til for å forberede statsbesøk, hjelpe næringslivet og muligens bistandsorganisasjoner. Men knapt nok for folk flest. Helge- og feriestengte ambassader er ikke noe særsyn. Skrankepersonell og folk som svarer på tlf. kan ikke norsk. Her har Jan Petersen og hans moderniseringsministerkollega Meyer en opplagt oppgave når de skal modernisere og forenkle det offentlige Norge…
Da jeg selv ble lammet av sykdom midt i Andes var forsikringsselskapet og familiært ankerfeste i hjemlandet opplagte kanaler. Ikke ambassaden. Efter opplevelser med sådanne i Europa og Asia var det ikke engang et alternativ for min del.
Å komme seg hjem
efter en slik katastrofe er en utfordring. Men å vente at bare man overlever skal man kunne kreve eget fly i ekspressfart er vel i overkant, efter min ringe mening. Å forholde seg til flyselskap, reisebyrå etc må være det naturlige. Samt eget forsikringsselskap. At ambassaden skal ha kontaktinfo til slike (for dem) perifere er nok å forlange for mye. Men på internett finnes det meste av info.
Skikk og bruk
Noen skikk og bruk-håndbok som veileder deg i krisesituasjoner finnes nok ikke. Adferd noen finner merkelig i slike situasjoner synes andre er helt OK. Kongen ble hengt ut av en avis for dårlig ordvalg i en spontan intervjusituasjon. Men overbærenhet med uheldige ordvalg og reaksjoner i en situasjon som denne må være en selvfølgelighet.
Hudløs sorg
Smerten over å miste ektefelle, barn, foreldre, eller barnebarn er sannsynligvis for stor til å kunne beskrives med ord – og til å fatte for dem som ennå ikke har opplevet tapet. En hudløs sorg som gjør sterke mennesker mer sårbare enn noe annet. Både for de som har mistet noen og for de som lever i uvisse om sine kjæres endelige skjebne kommer spørsmålene som begynner med ”hvorfor”; Hvorfor meg/oss, hvorfor nå, etc etc. En naturkatastrofe kan ikke underlegges logiske termer – derfor kan mange av spørsmålene aldri besvares.
Smerten og sorgen blir ikke mindre når det er klart at om katastrofen ikke kunne vært unngått, så kunne følgene vært redusert og tapene mindre – dersom de som satt på informasjon delte. Og hvis det var rutiner for hvordan dele informasjonen.
Og midt i alle nedslående nyheter kommer det beretninger om hvor sterke mennesker er. Hva de får til når faren truer. Hvordan kombinasjonen av flaks, kreativitet og selvoppholdelse – og gode hjelpere – skaper håp i mørket.
Tsunamien i Sydøst-Asia 26.desember 2004 kommer til å leve lenge i menneskenes bevissthet. På godt og vondt.
