Regjeringen har oppfylt mange valgløfter, men ville tapt et evt. valg uansett hvilken dag om valget var i 2004. Bondevik ville vel si at man får sin lønn i Himmelen – alle andre vil si at utakk er verdens lønn..
Gro Harlem Brundtland hevdet at det var ”typisk norsk å være god”. Vi fristes til å påstå at det snarere er typisk norsk å syte og klage uansett vær og føreforhold.
Melk og honning
Norge flommer over av penger og velstand. Ingen utenlandsgjeld – men mengder av penger på bok. Velferdsgoder de fleste andre bare kan drømme om. Lav rente, lav inflasjon, moderat arbeidsledighet. Til og med de folkevalgte kan efter forholdene sies å være akseptable. Norge er et trygt og stabilt demokrati – faren for krise, krig, kupp eller andre destabiliserende fenomener er komplett fraværende. Nordmenn trenger ikke ty til gatemobiliseringer for å kunne stole på at valg avholdes korrekt, eller at maktovertagelser skjer smertefritt. Nordmenn vinner tidenes gevinst i Lotto hver dag, sammenlignet med resten av verden. Og vi tar det som en selvfølge.
Malurt i begeret
Norge vinner FN-kåringer men ingen bryr seg. For det er alltid noe å klage på. Helsestellet er ikke så bra som man kunne forvente, skolene ramler ned over hodet på elever som lærer langt mindre nå enn da Norge var omtrent fattigste gutten i klassen. For kollektivtrafikken og veimyndighetene kommer vinteren som en overraskelse hvert år. På buss, tog og trikk står folk som sild i tønne, og bilene beveger seg like raskt i rushtiden som en brødkø i det gamle Sovjetunionen. Også byråkratiet i det offentlige skulle man tro vi har arvet fra Østblokken. Fra kommunene – velferdssamfunnets førstelinje høres et klagerop så høyt og kraftig at vi føler oss hensatt til 1930-årenes nødstid. Slik kunne vi fortsette å ramse opp folkets ti på klagetoppen. Men mer enn folk flest er det de få som virkelig har grunn til å klage.
De som ingen stemme har
Da nordmenn løftet i flokk og bygget opp en velstand før vi kunne olje vår hverdag var det noen som ikke var inkludert. Tatere ble tvangssterilisert, samer fornorsket og barnehjemsbarn seksuelt misbrukt. Dissidenter og opponenter mot Makten ble overvåket og stigmatisert i det skjulte. Sakte og trått ber storsamfunnet om unnskyldning – uten at Landsfaderens minne formørkes. For det var i hans dager overgrepene skjedde..
I oljealderen er det de narkomane som stigmatiseres. Og de som våger å banke på Palassets dør i den tro at det er et rom i herberget eller stallen. Blant oss verdenssamfunnets oljefyrster finnes ingen mesener. Eldre stues bort på dødens venteværelse. Politikerne tror deres anseelse øker mest hvis de kaster penger efter oss og viser at folkeskikk burde være pensum flere steder enn i skolen. Å være en stemme for dem som ingen stemme har er det ingen pris eller premie for.
Isteden velger de folkevalgte å ta ulver i fåreklær på alvor. I tråd med velferdssamfunnets fremvekst har goder og privilegier hopet seg opp. Noen velger å late som dette er ”opparbeidede rettigheter” – og fremstiller beskyttelse av egne privilegier som solidaritet med fattige fettere. Uten skam i livet.
Den tunge valgkampen
Neste år er det valg igjen. Og hundreårsjubileum for 1905 og alt det der. Nok en runde med selvgod tilfredshet. Og i motsetning til LOs såkalte lange valgkamp er det grunn til å tro at det blir det en tung valgkamp – for alle som misliker å se politikere jakte på nye grupper som kan defineres som ”svake”. Valgkampen kan med rette fryktes å bli et NM i pengekasting, også kalt velgerjakt.
Noen ganger er det bare pinlig å være norsk.
