For 10 år siden stemte jeg ja til norsk EU-medlemskap – og jobbet i Europabevegelsen. I dag er jeg nærmest et nei-standpunkt. Hovedgrunnen? Jeg er ikke føderalist, i Europa.
Denne artikkelen skal handle om meg og mine synspunkter den gangen – og i dag. Litt vel selvsentrert? Mange av Liberalerens lesere har bedt redaksjonen redegjøre for sitt syn på EU. Liberaleren har ikke noe syn samlet sett, og som redaksjonsmedlemmer vektlegger hver enkelt av oss ulike deler av ideologien. Derfor er nok EU-synet også forskjellig. Her kommer noen betraktninger rundt mitt EU-syn.
DEL I: DENGANG
Norsk EU-debatt med motsatte fronter
Fra tidlig i januar 1994 jobbet jeg i Europabevegelsen. Der traff jeg folk fra flere politiske partier; jeg jobbet sammen med folk som samtidig var aktive i Ap, Høyre, SV, Venstre etc. Og de hadde ulike oppfatninger av hva EU var og kom til å bli. Høyre-folkene er i tale og skrift for Unionen nærmest i å gi nei-folkene rett i deres beskrivelse av EU som en organisasjon fundert på liberalisme (!). AP-folkene har utvilsomt et mer bevisst forhold til EU; de vil sette fart i den sosialdemokratiske styringsideologien når den er iferd med å erobre EU-systemet.
Dette er et av mysteriene med den norske EU-debatten; venstresiden er imot og høyresiden for. Stikk i strid med hvordan det (i hovedsak) er i EUs medlemsland. Det er ikke for ingenting at Margaret Thatcher er ærespresident i den EU-skeptiske Brügge-gruppen. Efter at hun forsvant har det knapt vært noen ideologisk fundert bremsekloss blant lederne i EUs medlemsland. Alt blir gjenstand for politiske forhandlinger og tautrekkinger. Noen får litt, andre gir litt, og slik lirkes et kompromiss på plass.
Ikke-ideologiske ja-grunner
Da jeg stemte ja til EU hadde jeg tre grunner som avgjorde mitt syn. Men ingen av dem hadde med min liberalistiske overbevisning å gjøre. For det første anser jeg EU som det største og viktigste redskapet for fred i Europa. Organisasjonen har plass til gamle fiender som Tyskland og Frankrike. Når stadig flere av de mange land som opp gjennom historien har deltatt i krig og konflikter på hver sin side befinner seg i EU blir konfliktløsninger institusjonalisert. Mindre blir overlatt til tilfeldigheter, rykter og hemmelig diplomati.
Den andre grunnen har med miljø å gjøre. For å bekjempe grenseoverskridende forurensning må et overnasjonalt regelverk og samarbeid til. EU er den eneste institusjon i Europa som kan få land til både å samarbeide, forplikte seg – og som sørger for flertallsavgjørelser for å bedre miljøstandardene i vår del av verden.
Den tredje grunnen gjelder medinnflydelse. Som EØS-medlemmer er Norge allerede medlem av EUs økonomiske del. Norge deltar også i politisamarbeidet (Schengen-avtalen), og i flere andre ”programmer” i EU. Fax-demokratiet (der Norge mottar instrukser på fax fra Brüssel) er ikke en tilfredstillende måte å bli styrt på. Norge har ikke stemmerett, og kan dermed ikke påvirke reglene før de blir til.
Ikke svenskesuget
Jeg så også i 1994 mye negativt i EU. Hver gang jeg hørte sosialdemokratiske Ja-folk var jeg på nippet til å stemme nei. Hver gang jeg hørte nasjonalistiske nei-folk fra SP og SV-folk som mente alt var så mye bedre i Norge, vippet jeg over til ja-siden igjen. La meg også ta med at jeg forhåndsstemme samme dag som Finland gikk til urnene. Jeg visste at Gro satset på at ”svenskesuget” (dvs. at Finland og Sverige stemte ja) skulle påvirke tvilende nordmenn. Jeg ville forhåndsstemme for å vise at min stemme ikke nødvendigvis ble påvirket av hva våre naboer gjorde.
Nei-stemning i FrP
Som liberalist var jeg overbevist nei-mann helt til partistrategene i FrP tidlig på 1990-tallet begynte å se på å ta fra Høyre lederrollen på ikkesosialistisk side i norsk politikk. Å se hvem som befant seg på nei-siden (SV, SP, AKP, de mest venstrevridde og minst modernistiske i AP) som ble bygget opp til organisatorisk styrke på samme tid, hjalp i å dra meg i ja-retning.
Men jeg minnes også en innledning daværende stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen holdt om EU på årsmøtet i Akershus FrP i 1990. Der beskrev han EU som SPs paradis (på grunn av overføringer til landbruket og distriktsstøtte). For denne karakteristikken fikk han et spørsmål fra en purung FpU’er fra Oppegård, Ole Asbjørn Ness (som i år debuterte som forfatter) spurte kritisk hva et liberalistisk parti hadde å gjøre i et slikt selskap. Gundersen nedlot seg ikke til å svare. Som den motstrømsmannen han er, valgte Gundersen senere som kjent å prosedere på at FrP ikke burde ta standpunkt i EU-saken. At det også i FrP var nasjonalister (som fylkesleder og sentralstyremedlem Magne Kjos fra Oppland) som ensidig fokuserte på tysk dominans i EU (i relasjon til 1940) bidro også til mitt inntrykk av nei-siden. Hvor stor sjanse ville et liberalistisk nei ha for å synes i en slik ”koalisjon”?
DEL II: I DAG
I dag kan jeg ta standpunkt uten å skjele for mye til EU-debatten i Norge generelt, og hvem man er ”på lag” med – og ikke. Dessuten er jeg medlem i et parti som er delt omtrent på midten (Venstre), og der ja-folkene er noe jeg ikke er; føderalister.
Forandringen i EF/EU var stor fra det forrige nei-flertallet (i 1972) til 1994-avstemningen. Jeg opplevet ikke mer av disse forandringene (pga. alder) enn jeg hadde lest meg til. Forandringene er minst like store fra 1994 til i dag. Den voldsomme utvidelsen østover (som jeg oppfatter som positivt) og utviklingen mot et mer føderalt og sosialdemokratisk EU (som jeg oppfatter som negativt) bør få mye å si for EU-debatten i Norge, når den for alvor kommer i gang.
EUs nye ansikt
I dag kan ikke EU rubriseres som en ”vest-europeisk rikmannsklubb”. Utvidelsen østover setter en effektiv bom for slike påstander. EU må i årene fremover bruke mye penger på å ruste opp sine nye medlemsland. Disse landene må også etablere et avansert offentlig byråkrati for å kunne fungere i EU. Byråkratiet må nå gjøre ganske andre ting enn å papirprodusere falsk rikdom (som i kommunisttiden).
En vanlig kritikk av EU er at det er et liberalistisk paradis, som hviler på markedsøkonomiske prinsipper. Som kjent krever konvergenskravene en viss økonomisk styring, og vanskeliggjør deler av Keynes’ motkonjunkturpolitikk. Konvergenskravene gjelder statsgjeld, underskudd på statsbudsjettet (mindre enn 4% av BNP), inflasjon, rentenivå og valutakursstabilitet.
EUs fire friheter (fri bevegelse av kapital, varer, tjenester, og arbeidskraft) bidrar også til nevnte kritikk av EU. Mange av kritikerne er sosialister som vil føre en nasjonalistisk og proteksjonistisk økonomisk politikk (der bistand og ikke handel skal få underutviklede områder på fote), med en stor offentlig sektor og en aktiv stat i økonomisk politikk.
De fire frihetene gjør det nødvendig for politikerne å likebehandle næringer, og områder. Men hverken konvergenskravene eller de fire friheter forhindrer EU fra å bedrive storstilet subsidiering av både næringer og områder. Man må bare sørge for at subsidier og støtte er nøytral, og ikke konkurransevridende. Dette såkalte ”markedsøkonomiske” fundamentet er altså ikke til hinder for en aktiv stat, og ikke til hinder for for politisk intervensjon i markedet og økonomien. EU er dermed ikke noe mer av et kapitalistisk paradis enn Norge.
Et land som hadde kommet langt i å fjerne seg fra sovjettidens altomfattende statsapparat var Latvia. Men med sitt medlemskap i EU må latvierne bygge opp igjen statsapparatet og reguleringsøkonomien.
Murer mot omverdenen
Det skal på papiret være mye frihet innen EU, men det bygges murer mot omverdenen. Et eksempel er Schengen-avtalen, som effektivt hindrer folk fra den 3.verden i å komme til Schengen-området (som Norge er en del av), uansett hva grunnen er. Schengen bidrar også til øket overvåkning av mennesker.
Det er en misforståelse å tro at EU ikke har handelsmurer mot resten av verden, uansett hvor mye Ja-folket skryter av Lomèavtalen (mellom EU og en rekke tidligere europeisk koloniserte områder i den 3.verden som i dag er frie land). Vi vil ikke få se færre handelskriger i verden, selv om det dukker opp flere frihandelsområder.
Ikke føderalist i Europa
EU-samarbeidet har siden 1994 blitt utviklet seg på to måter; i bredden (utvidelse) og i dybden (integrasjon, føderasjon). Venstresiden får problemer med sitt nei på grunn av utvidelsen østover. Vil høyresiden få problemer på grunn av den økende føderalismen? I hvert fall får jeg det.
Jeg er ikke føderalist i Europa. Jeg mener at EU burde fortsette som et begrenset samarbeid av suverene nasjoner. Å samarbeide på miljø, en del felles standarder (f.eks for godkjennelse av utdannelse), og være et felles marked (de fire friheter) synes jeg er positivt.
Men politikere har vanskelig for å forstå at markedet handler om variasjon; å produsere for den efterspørselen som finnes. Politiske og byråkratiske standarder for elektriske kontakter og ditto definisjoner av frukt og grønnsaker har ingenting med markedets variasjon å gjøre. Markedet skaffer oss et utall av variasjoner over det samme produktet eller den samme tjenesten. Fordi vi er forskjellige som mennesker og derfor efterspør produkter som er forskjellige. Selv om det er samme produkt (stoler, sko, tannbørster).
Det er mange som skryter av å være føderalister. Som om det skulle være noe positivt. Men det betyr å øke den politiske makten langt unna folk, og fjerne den som er nær folk. Et føderalt EU vil ha et felles parlament (som allerede eksisterer), en felles regjering (i dag er kommisjonen sammensatt utfra medlemslandenes størrelse) og kanskje en felles president. Hvem vil ha franske og tyske sosialdemokrater og Jaques Chirac som president? La meg understreke at dette ikke har noe med deres nasjonalitet å gjøre, men med deres politiske grunnsyn.
I motsetning til USA, som allerede fra starten av var en føderasjon, har Europa i flere hundre år bestått av nasjonalstater med ulik historie og utforming. Å transformere dette til en føderasjon i løpet av et par tiår er en illusjon. Å fjerne regler, å skape markeder, å eliminere grenser, å redusere politikernes styringsiver – alt dette er positivt. Men det er ikke dette som skjer i EU.
Man erstatter nasjonale politikere med overnasjonale politikere, nasjonalt regelverk med overnasjonalt regelverk, nasjonalt byråkrati blir ikke erstattet med men supplert av overnasjonalt byråkrati. Grensene blir ikke eliminert men flyttet. Summen av alle de nasjonale grensene som fjernes blir i stedet lagt over hverandre langs en felles yttergrense. Ikke noe av dette er i god liberalistisk ånd og tradisjon.
Mine ja-grunner relevante?
Er mine ja-grunner fra 1994 like relevante? Nei, de er ikke det. EU trenger ikke Norge for å skape og opprettholde freden i Europa. Som verdensdelens dominerende politiske kraft og motor vil EU sette standarden for kampen mot grenseoverskridende forurensning. Norge må følge efter. Og faxdemokratiet? Så lenge vi ikke får en nei-regjering som med mange veto’er setter EØS-avtalen i fare kan Norge leve med faxdemokratiet. Den dagen nordmenn flest føler det som et problem at vi adopterer regelverk vi ikke kan påvirke, vil det bli et klart flertall for norsk medlemskap i EU.
Illusjonen om et friere samfunn
Det er en illusjon å tro at Norge er så mye friere ved ikke å være med i EU. Men det er en fin teori. Kanskje kan den virkeliggjøres når nordmenn flest er så trette av offentlige reguleringer at det blir et nytt opprør mot skatter, avgifter og politikerinngrep i vårt eget liv?
Som et liberalistisk lavskatteparadis som med åpne armer ønsker folk velkommen til å søke lykken og leve sitt eget liv i fred med andre. Der man lever av innovasjon og nye ideer kunne Norge være et fint og åpent alternativ til EU. Slik lyder en liberalistisk visjon fra før 1994.
Slik kan den fortsatt være.
