Liberaleren tror George W. Bush vinner valget, slik stillingen nå er. Det kan fortsatt være close race noen steder, og mistanke om uregelmessigheter noen steder – men ikke nok til å snu hovedtendensen.
Bush har snudd mindretall blant velgerne til flertall.
Hva som ikke avgjorde valget
Økonomien er dårligere enn i 2000. Krigen i Irak er langt fra vunnet, og tapene kan komme til å øke. Krigen mot terror er slett ikke vunnet, og Osama bin Laden er fortsatt på frifot. Krigen i Irak var planlagt og Bush brukte påstander uten bevis – og han og/eller hans nærmeste visste det. Intet av dette har spilt noen avgjørende rolle for velgerne.
Valget av Bush torpederer myter
Det er mange myter og ”lover” om hva som skjer i amerikanske valg. En av dem er at USA ikke bytter president i krig. Den har åpenbart fortsatt gyldighet. En president med under 50% oppslutning rett før valget blir ikke gjenvalgt. Denne ”loven” har nok Bush klart å bryte. Det er vanskelig for en president å bli gjenvalgt hvis velgerne har det dårligere enn ved forrige valg. Dette tapte Bush sr på i 1992 og Carter (blant annet) på i 1980. Men ikke Bush jr. Innenrikspolitikk pleier å veie tyngre for folk enn utenrikspolitikk. Kanskje ikke denne gangen, selv om den enkeltes sikkerhet (fra terrorisme) handler like mye om innenrikspolitikk som utenriks.
Lederskap
For amerikanere er det to forhold som er minst like viktige som kandidatenes standpunkt i enkeltsaker; forholdet deres til troen – og kandidatens egnethet. Amerikanerne må tro de har en leder i kandidaten de skal stemme på.
En amerikansk presidentkandidat må vise at han (for det er fortsatt menn) er troende, og må ha et aktivt forhold til sin tro. Dette gjenspeiler seg også i velgernes forhold til kandidatenes standpunkter i enkeltsaker forankret i troen; abort, homofile partnerskap, stamcelleforskning.
Likevel må kandidaten overbevise velgerne om at han er egnet til å bli president. Velgerne må i kandidaten se en leder de kan se opp til og beundre, en de tror kan lede dem gjennom tider og farer de ikke vet noe om. En kandidat som er en typisk politiker (som endrer standpunkter), som vurderer for og imot, og som virker vinglete vil falle igjennom. Et ekspel på dette er Bob Dole mot Clinton i 1996. Dole hadde vært i Washington i en mannsalder, og var ikke troverdig som velgernes oppfatning av «den sterke mann» de ofte ser efter. Amerikanernes variant av troen på den sterke mann er ikke en diktator som Mussolini, Hitler eller Stalin, men en av deres egne, naboen, som rykker inn i det politiske rottereiret Washington og ordner opp.
Kerrys fortid ødela
Er det noe jeg tror har vært avgjørende for dette valget, så er det amerikanernes behov for trygghet fra terrorisme, behovet for at en og samme leder fører dem gjennom krigen de er inne i, og behovet for å se lederskap. De kan tvile på at Bush har disse evnene, men de er i hvert fall ikke overbevist om at Kerry er noe annet enn en vinglepetter; nærmest en tvilende hertug Skule-skikkelse. Kerrys fortid ødela hans sjanser, mer enn Bush’ meritter som president ødela for hans gjenvalg.
Fra sentrum til høyre
Da Bush vant i 2000 var det på en sentrumsplattform. «Medfølende konservatisme» skulle overbevise velgerne om at selv en ”born again”-kristen kunne befinne seg i det politiske sentrum. At valget var så beheftet med tvil at Bush ble oppfattet å stå svakt, er det liten tvil om. Det ble ventet at han skulle følge opp løftene om sentrumskurs. Det har han ikke gjort.
11.september endret alt. Bush kunne gjennomføre den utenrikspolitiske alenegang han er blitt så beryktet for i resten av verden. En tid var følelsen av å være i krig så sterk at det knapt var noen debatt i USA om hans kurs og valg. I tråd med at målene ikke er blitt nådd kunne Hovard Dean, Ted Kennedy og andre trappe opp kritikken, og berede grunnen for Kerrys valgkampprofil; kritikken mot Irak-invasjonen og krigen mot terror.
Heller ikke innenrikspolitisk er det blitt noen sentrumskurs. Han skulle være den uplettede kandidaten, riktignok med en fortid, men med en nåtid som angrende synder og med stort engasjement for ”de rette verdiene”. Hans politikk er markert høyrevridd i forhold til plattformen han gikk til valg på. Likevel; helt klart i samsvar med hva George Bush er kjent for å mene om ulike saker.
I Norge fnyser man over at vi sammen med Iran har en prest som regjeringssjef, og at et så lite parti styrer regjeringen. Men i USA er blandingen av religion og politikk så selvfølgelig at Bush ikke til tross for sin sterke religiøse slagside er blitt valgt; men på grunn av denne.
Newt lever
La oss ikke glemme at 7.november er det 10 år siden Newt Gingrichs tropper erobret flertallet i Kongressen, med sin ”Contract with America”. Han ble Speaker i representantenes hus efter seieren, men trakk seg i 1998. Newt selv er for lengst historie, mens hans krappe høyresving lever videre i Kongressen og Det Hvite Hus. Newt takket Reagan for å ha startet bevegelsen blant velgerne som ledet til seieren i 1994. Reagan hadde retorikken i orden, men gjorde i praksis lite av det som de nyreligiøse krever. Og Bush sr gjorde det i hvert fall ikke. Men den nåværende Bush-presidenten er mer enn villig til å føye seg efter de nyreligiøses krav.
George W. Bush sannsynlige seier i går sier mye om hvor langt USA er gått i de nyreligiøses retning i løpet av tiåret siden Newt.
Mer religion, flere skattelettelser, mindre miljø
En gjenvalgt Bush som behersker begge kamre i Kongressen og flertallet i Høyesterett vil ha alle muligheter til å få igjennom sitt program, også de omstridte sakene. Det blir oljeboring i Alaska, grunnlovsfestet forbud mot homofile partnerskap, mer skattelettelse til de med høyest inntekter. Det kan også bli en strengere abortlov, og flere konservative dommere i Høyesterett. Det er Høyesterett som tar stilling til om nye lover er i strid med Grunnloven. Grunnloven er ikke mer eller mindre et symbol, som i Norge, det er en levende kraft som tolkes like bokstavelig som enkelte av Bush-velgerne tolker Bibelen.
Som liberalist er det fristende å si at deler av programmet til Bush er bra, mens andre deler går i en negativ retning (religion, retten til leve sitt liv som man ønsker og velger selv uten innblanding fra andre). Når jeg diskuterer USA og amerikansk politikk med andre liberalister er det vanlige omkvedet at nyreligiøse forslag ikke har sjanse til å bli vedtatt – mens reduserte skatter blir vedtatt. Det har ofte vært en trøst for de som i likhet med meg er verdiliberale og vil holde staten og politikerne unna både lommeboken og sengen. Den trøsten finner jeg ikke i det valgresultatet som nå foreligger.
Mobiliserende
Det peneste som kan sies om dette valget er at det har skjerpet velgernes interesse for politikk, og virket mobiliserende. Sjelden har flere velgere stemt, og samtidig vært opptatt av demokratiets vilkår og spilleregler. Hvordan valget avvikles; får velgerne stemt, behandles velgerne fair og likeverdig uavhengig av rase, religion, parti og penger? Blir alle stemmene faktisk tatt med i det endelige resultatet? Blir velgere utsatt for utilbørlig påvirkning eller forsøkt forvirret?
Det forvirrer ihvertfall mange europeere at USA ikke har like regler for avvikling av valget over hele landet, prinsippet om «winner takes it all» fremfor forholdstallsfordeling av valgmannsstemmene, og at presidenten velges indirekte. Europeere glemmer ofte at USA er en føderasjon, med klare skiller mellom hva «Washington» avgjør, og hva delstatene skal bestemme over.
Det fremholdes ofte at USA er dominert av pengemakten, også i valgene. Det er dyrt å stille til valg, og man må alliere seg med pengesterke interesser. Samtidig donerer amerikanere penger, også små beløp, til sine kandidater. De deltar i mobilisering og registrering av velgere. Ikke minst på lokalt nivå er det et levende demokrati.
Gårsdagens valg har ihvertfall ikke skapt noen mindre interesse for demokratiet i Amerika.
