Vil striden om utlån av våpen til USA til bruk i en krig Norge ikke støttet føre til endringer i NATO-politikken? Eller ødelegger det bare idyllen for det påtenkte regjeringssamarbeidet Ap/SV?
Mot krigen – lånte ut våpen
Det ble oppstandelse da det forleden ble kjent at Norge har lånt ut militært utstyr til vår nærmeste allierte USA – som brukte våpnene i Irak. En krig som var upopulær i Norge, som det var intern strid om i regjeringen. V og KrF mente den var i strid med folkeretten, Høyre ikke. Kompromisset ble å si at det ikke finnes et klart folkerettslig mandat for krigen (i klartekst; det mangler et FN-mandat).
Upopulær krig brukes mot NATO-medlemskapet?
Forsvarssjefen trodde muligens at Stortinget var orientert. Kanskje gjaldt det underhånden Ap og FrP – men ikke SV. Og det er nå spetakkelet starter. Burde Stortinget vært orientert? Ville det skapt problemer for regjeringen – og NATO-linjen i lys av en upopulær krig?
Regjeringen burde i hvert fall skjønt såpass som at dette utlånet ville vært omstridt, og satset på å klarere det i Stortinget. Men da kunne begivenhetene kommet ut av regjeringens kontroll, som vi snart skal se.
I tråd med offisiell norsk politikk
Norge har som holdning å låne ut våpen og utstyr til NATO-allierte på forespørsel. Uten å kreve sluttbrukererklæring. Vi spør ikke venner og allierte når og hvor de vil bruke våpnene vi låner dem. SVs motstandere sier at å kreve en sluttbrukererklæring (som SV vil skal være norsk politikk) er jevngodt med utmeldelse av NATO. Som er SVs politikk.
Men denne holdningen er ikke helt konsekvent. Norge har nemlig nektet å låne ut våpen til vår allierte Tyrkia, for unngå at norske våpen blir brukt mot den kurdiske minoriteten.
For øvrig har Norge som politikk ikke å selge våpen til land som er i krig eller konflikt.
«Utvidede» lekker som en sil
Både regjeringen og Ap avviser at Stortinget kan orienteres hver gang, og at det skal være en fast komitè som vurderer slike spørsmål. Alle som kjenner den utvidede utenrikskomiteen på Stortinget, som orienteres om fortrolige saker, vet at denne lekker som en sil. Dersom den eller andre komiteer var blitt orientert om dette utlånet på forhånd ville den/de som var imot lett kunne skapt medieblest om dette – og bidratt til en opinion mot utlånet.
Reddet av informasjonsplikten
Statsminister Bondevik har klart å koke saken ned til et spørsmål om informasjonsplikten overfor Stortinget. Det er klokt. SVs holdning til krigen er allment populær, og å endre NATO-politikken pga. kun denne konflikten vil bære galt av sted for det store flertall av partiene på Stortinget. Samtidig åpner Bondevik for å orientere Stortinget, vel å merke i efterkant av konkrete utlån. Det er det lengste han kan strekke seg, uten å skape problemer for NATO-medlemskapet. Brudd på regjeringens informasjonsplikt overfor Stortinget er vanligvis en alvorlig sak. Men å sette Norges sikkerhetspolitiske forankring på spill er mer alvorlig for de fleste.
Risikerer Ap NATO-medlemskapet – eller flertallsregjeringen?
Jens Stoltenberg gikk langt i å forsvare SV i Stortinget. Men det er nok mest indremedisin i den påtenkte koalisjonen. Jens vil ikke risikere at samarbeidet havarerer før det er testet i valg. De siste ukenes lekkasjer om samarbeidssamtalene og debatten om våpenutlånet viser at dette samarbeidet er minst like skjørt som f.eks den sittende regjeringens selvmordsparagraf om EU. Også i Ap må de fryse på ryggen ved tanken på å inngå i et regjeringssamarbeid som kan koste Norge NATO-medlemskapet.
Jagland fryser på ryggen
SV er det eneste partiet på Stortinget som er imot NATO. De borgerlige skremmer med SVs utenriks- og forsvarspolitikk for å diskreditere Stoltenbergs regjeringsalternativ overfor velgerne. Thorbjørn Jagland (en svært aktuell utenriksminister for AP) er lite lysten på å gi fra seg kontrollen til Sp og SV. De to partiene har siden sentrumsregjeringens oppløsing mer og mer gått i tospann i utenriks- og forsvarspolitikken. SVs holdning er velkjent. Den reelle kursendringen her er det SP som står for. Å gi SV finans- eller utenriksministerposten er et mareritt for moderate Ap-politikere. Men at SPs Åslaug Haga skal bli utenriksminister er i lys av EU-saken ikke det spor bedre for Ap.
Utilbørlig mistenksomhet
En allianse består av parter med felles interesser og mål. Å stille krav til venner før man låner ut noe kan oppfattes som utilbørlig. Et utrykk for en mistenksomhet som er upassende blant venner. Derfor er det uaktuelt med noen sluttbrukererklæring til lånere.
En komitè som skal vurdere utlån for utlån er uaktuelt fordi det kan gi en inkonsekvent sikkerhetspolitisk linje for Norge. Og gir like mye uttrykk for upassende mistenksomhet som sluttbrukererklæring.
Det ville være mer redelig for Norge å si at vi stoler ikke på at våre NATO-allierte bruker våpen vi låner dem på fiender vi også anser som våre. Og dermed melde Norge ut av NATO. Men det er det som nevnt bare SV som vil.
Må SV stå utenfor regjeringen – eller jenke seg?
Statsministeren har sagt efter denne debatten at SV i regjering vil få en bratt læringskurve i utenriks- og forsvarspolitikken hvis partiet kommer i regjering efter valget i 2005. Det kan godt være riktig. Sikkert er det i hvert fall at det knapt finnes noen mellomløsning mellom fortsatt NATO-medlemskap med de forpliktelser det fører med seg, og SVs holdning. De løsningene SV har lansert er ikke spiselig for våre allierte. Da er SV tilbake til utgangspunktet; holde fast ved sin NATO-motstand og stå utenfor regjeringssamarbeid – eller innta sekundære standpunkter i alliansepolitikken.
SV-ledelsen har problemer nok som det er med å legge NATO-motstanden på is for å inngå i regjering med AP og SP. Ap har det nok lettere med EU-saken, mens SP også i Bondevik I regjerte på grunnlag av EØS-avtalen. Hvert av partiene har sitt utenrikspolitiske smertensbarn. Men SV har størst smerter med sitt.
En annen løsning finnes!
Finnes det en annen løsning? Norge har sagt ja til NATOs out of area-prinsipp. Men det er ikke NATO som kriger i Irak. Norge kan beholde sin utlånspolitikk, men gjøre den avhengig av at det er NATO-operasjoner våpnene skal brukes i. Det ville sikkert fått USA til å reagere. Men samtidig burde det vært en uangripelig holdning – som ikke kan trekke Norges NATO-lojalitet i tvil. Om det skulle være et mål.
Det er ikke noe flertall for å trekke Norge ut av NATO. Men det er et like stort flertall mot krigen som for NATO. Regjeringen kunne vanskelig gjort ting veldig annerledes. Men det skal godt påstås at den har håndtert denne saken særlig nennsomt.
Ikke rart Bush tar Norge til inntekt for sin koalisjon av ”vennligsinnede land”. Om Petersen synes det er greit, burde både Bondevik og andre være pinlig berørt.
