Signaler fra SPs programkomite kan tyde på at partiet gjør seg klar til regjeringssamarbeid med sosialdemokrater; partiet ofrer den tredje vei og samler seg om kraftsosialismen i stedet.
Programkomiteen gir blaffen i det siste tiårets grønnfarve og tredje vei mellom stat og marked. Ut med Lahnsteins uavhengighetslinje. Hva kommer isteden? Ja til oljeboring i Barentshavet, nesten ja til gasskraftverk, massiv veiutbygging i distriktene, og ikke like mye ja til homofil adopsjon som før. Programkomiteen har lagt frem sitt utkast.
Da blir grønnfarven meget blass. Partileder Åslaug Haga har kritisert den nåværende regjeringens vernelinje. I den sitter SPs to tidligere regjeringspartnere Venstre og KrF fra sentrumsregjeringen. Som var kronen på verket for Lahnsteins kongstange om et sentrum uavhengig av blokkene i norsk politikk. Her lukter det av massiv offentlig satsning på utbygging av distriktene. Hvis SP skal stå på løftet om ikke å øke skattene kan det bety at byer og sentrale strøk igjen skal ofres. Dårlig nytt for oss som er avhengige av at byene har et fungerende samferdselssystem (inkludert kollektivtrafikk).
Dersom SP virkelig legger opp til et linjeskifte vil det behage Ap (men ikke AUF). SV vil bli motstander og konkurrent internt i en rødgrønn regjering, istedenfor alliert mot Aps betongsosialister. Og Senterungdommen vil måtte gråte blod. Og bli uglesett av dagens kampfeller i miljøbevegelsen. Det er symbolsk at Lahnstein er ute av politikken, og hennes reelle arvtager, parlamentarisk leder Marit Arnstad har sagt nei til gjenvalg.
Det gamle SP som skal bruke offentlige budsjetter til å holde liv i distriktene er på vei tilbake i manesjen. Den grønnkledte idealismen er ikke lenger på moten. De som trodde at en regjering av AP, SV og SP skulle få problemer med EU, EØS og NATO kan glede seg til en tradisjonell krangel mellom vekst og vern, ny teknologi og betongsosialisme. Den kampen Gro Harlem Brundtland måtte føre som nybakt miljøvernminister midt på 1970-tallet er fortsatt ikke over.
Vi er redd for at de forsiktige anslagene til å bruke ny teknologi, og til å ha en moderne bypolitikk ofres på distriktenes alter. Og regningen betales av skattebetalerne. Vi kan ikke si vi gleder oss.
Liberaleren ønsker ikke AP, SV, og SP i regjering sammen. De nye tonene fra SP varsler harde tak før en slik koalisjon ser dagens lys. Og innen det skjer vil langt flere enn dagens regjeringspartier ha mistet politisk troverdighet. Ikke minst SP.
Vi gråter ikke over det, heller.
