Jeg, som gjesteskribent Ole Årseth, så også innlaget i «Puls» på NRK for et par uker tilbake som handlet om Lotte Pleiehjem, et kommunalt finansiert sykehjem i København.
Lotte Pleiehjem i København har 23 pasienter og 21 ansatte. Dette er det samme som alle andre sykehjem i København, faktisk er bemanningen litt under gjennomsnitt. Beboerne på Lotte er like syke som på alle andre sykehjem, da de tildeles sykehjemmet etter standard regler.
På Lotte Pleiehjem får beboerne gjøre akkurat som de vil.
De drikker øl til frokost, røyker så mye og ofte de vil, får en dram til middag, drikker vin dagen lang, og drar på sydentur to ganger i året. Legger seg når de vil, og står opp når de vil. Hvordan er så dette mulig?
Bestyrerinne Thyra Frank har vært bestyrer på pleiehjemmet i mange år. En dag våknet hun opp og innså at hun ville faktisk ikke at hennes egne foreldre skulle bo på sykehjemmet hun selv var bestyrer på. Faktisk så kunne hun ikke tenke seg å bo der selv engang. Vanlig praksis var at de gamle ble utstyrt med bleier, og lagt i seng kl. 18.00 på kvelden. Sykefraværet blant de ansatte lå på 15%, et vanlig tall blant ansatte på sykehjem.
Så gjorde bestyrerinne Thyra Frank et lite grep hvor hun ganske enkelt begynte å spare penger på å kutte ut bruk av bleier. Hemmeligheten hennes er altså at sykehjemmet sparer 8 kr. pr bleie dersom de gamle følges på toalettet istedenfor. Det koster nemlig bare 0.10 kr å dra i snora. Faste leggetider ble fjernet og pasientenes ønsker satt i høysetet. De ansatte fikk beskjed om å slutte å gå med uniformer, og etter hvert sank sykefraværet ned til i dagens nivå på 0,8 %, dvs ingen kostnader til vikarer. På denne måten sparer pleiehjemmet 500 000 kr i året. Disse pengene brukes på røyk, alkohol, overdådige og smakfulle måltider og sydenferie 2 ganger i året for alle beboerne, også de demente. I tillegg er pleiehjemmet pusset opp slik at det ser ut som et sted noen bor, og ikke et sted noen ligger og venter på at de skal dø. Stor stue med piano, musikk, sang og dans, og lunsjen fortæres i hagen dersom det er pent vær.
Selv sier bestyrerinnen at det på Lotte Pleiehjem bor 23 mennesker med 23 forskjellige måter å leve livene sine på. Et sykehjem er det siste stedet disse gamle menneskene ser før de forlater denne verden. Det er opp til dem selv hvordan de vil leve den siste tiden. Det handler om verdighet, og om å få lov til å være sin egen person selv om man er gammel og syk. Om de vil røyke, drikke eller spise seg i graven, så spiller det da ingen rolle.
I gjennomsnitt lever pasienter 1 år på sykehjem fra de ankommer til de blir båret ut igjen. På Lotte Pleiehjem har den gjennomsnittlige botiden på sykehjemmet steget fra 1 til 4 år. Det sier vel det meste. For hvem ønsker vel å dø i en fart, når det er så godt å leve?
I sosialdemokratiske Norge så jeg et innslag på TV for en stund tilbake, om et gamlehjem der noen hadde foreslått at man kunne utvide menyen litt, slik at de som hadde penger og lyst skulle kunne kjøpe seg den maten de ville, omtrent som på en restaurant.
Det ble ramaskrik.
Makan til urettferdighet! Hva med de som ikke hadde råd da? De ville måtte spise sild og poteter hver dag, mens rikingene satt og mesket seg med biff. Sånt går ikke an!
Nei, det gjør vel ikke det. Så da er det bedre at alle spiser poteter og sild…..
Om ca 50 år vil Danmark motta en asylsøknad fra undertegnede. Jeg kommer til å rømme dette landet og bestille meg en plass på Lotte Pleiehjem hvor jeg vil tilbringe mine siste dager i lykkelig rødvinsrus.
Mvh
Camilla Kokkersvold
