Kronprinsen besøkte det beryktede tortursenteret Tuol Sleng i Kambodsja. Et slikt sted gir grunn til eftertanke om menneskets grusomhet og om kollektivistiske ideologier.
For liberalister er det greit. Vi tar utgangspunkt i at ethvert menneske uansett hvor og når det er født har naturgitte og ukrenkelige rettigheter; retten til liv, til personlig frihet, og til å søke lykken. Derfor kan ikke liberalister begå slike overgrep som mennesker gjør som bekjenner seg til kollektivistiske ideologier (kommunisme, fascisme, nazisme).
Røde Khmer drev Tuol Sleng-fengselet midt i hovedstaden Pnomh Penh i perioden 1975 – 1978. Da var både den og andre byer i Kambodsja tømt for folk. De var jaget ut på landsbygden, samlet i store kollektivbruk, der landet skulle starte på år 0. Folk med utdannelse (og med briller, noe som tydet på at de var intellektuelle) ble henrettet, familier (den borgerlige statens fremste kjennetegn) ble splittet (foreldre fra barn, ektefeller fra hverandre), og alle moderne innretninger ble ødelagt. All utenlandsk innflydelse skulle vekk, og samfunnet skulle baseres på kollektiv samhørighet. I realiteten var det et slavesamfunn der alle; unge, barn, voksne og gamle slavet på markene for Røde Khmer. De ble utsultet, jobbet døgnet rundt, og fikk lite intellektuell stimulans utover stupid propaganda fra kommunistene.
Kronprinsen kommenterte til norsk presse at det var hans jevnaldrende (han er født i 1973) som ble drept. Og det gav ham grunn til å tenke.
Som lesere av Liberaleren vet, har jeg selv vært i Kambodsja. Blant annet var jeg innom Tuol Sleng-tortursenteret, som nå er et museum til minne om ofrene for Røde Khmer. Og det er i sannhet et rystende museum, der man kan se bilder av de mange ofrene, samt de primitive torturredskapene Røde Khmer brukte. Blodflekkene er fortsatt synlige på gulv og vegger. Efterhvert ble også torturistene beskyldt for kontrarevolusjonær virksomhet, og selv fengslet, torturert og henrettet. Torturistene ble stadig yngre. Tilslutt var det barn som torturerte barn. En tidligere fange har viet sitt liv til å male bilder av redslene som foregikk i tortursenteret. Bildene er en viktig del av den kollektive hukommelsen i Kambodsja, der folk ikke er så glade i å snakke om denne perioden i landets historie. Museet inneholder også et kart over Kambodsja, nærmest som et kunstverk. Laget av hodeskaller fra ofrene..
Tortursenteret ligger i et fredelig boligområde i Pnohm Penh, og var frem til Røde Khmer tok makten en skole. Bødlene fikk bedrive sin menneskefiendlige virksomhet i fred, eftersom det ikke fantes mennesker i nærheten. Rett utenfor byen finnes noen av dødsmarkene der Røde Khmers ofre ble drept og dumpet (gjort kjent i filmen Killing fields). På dette ene stedet er det reist en stupa (pyramide) i glass, fylt med hodeskallene som ble funnet her. Cheungh Eek heter stedet. Over 8000 hodeskaller kan man beskue, bl.a fra flere utlendinger som også ble drept. Disse er markert med bilder av de døde. Hvert hull i bakken har et enkelt skilt med tall på hvor mange som ble funnet begravet der. Det finnes også malerier som viser hvordan selv små barn ble drept, ved at Røde Khmer-folkene tok dem i føttene og slengte dem med hodet først inn i store trær, eller kastet dem i været og spiddet dem på bajonettene. Det er dette folkemordet AKP’ere som Tron Øgrim og Pål Steigan finner det uinteressant å be om unnskyldning for å ha støttet, forsvart og bortforklart
