Lørdag (!) åpnet Kongen Stortingets høstsesjon. Siste året av fireårsperioden er i gang, og Sirkus Løvebakken kan begynne. Mye står på spill for alle sirkusdeltagerne.
Uerbødig å kalle landets parlament for sirkus? Sikkert. Men vi finner ingen annen betegnelse som passer. Lange linjers politikk ofres til fordel for dag-til-dag-utspill i et lønnlig håp om å maksimere litt gallupgevinst som holder partiet (uansett hvilket det er) flytende til man finner et nytt utspill å komme med. Mønster i utspillene? Ikke egentlig, bortsett fra å sikre seg gallupgevinst.
Siste året avgjør
Den mest venstrevridde opposisjonen (AP/SV/SP) har som mål å ikke sprike for mye i sin iver efter å utgjøre et alternativ til sittende regjering, uten av den grunn å miste særpreget som sikrer hvert parti sine velgere.
Regjeringen vil fortvilet forsøke å komme på offensiven med budskapet om at regjeringen forandrer, fornyer og forbedrer Norge – og ikke blir dirigert rundt av opposisjonen. Selv om det kan se slik ut (barnehavebedrageriet). For KrF og Venstre handler det om å overleve regjeringssamarbeidet uten at det senker dem ved neste valg. For Høyre handler det om å holde seg i regjering i hele perioden (forrige gang var 1981 – 85!), og helst at regjeringen skal overleve valget.
FrP skal bare maksimere stemmer i håp om å presse ut sentrum og seg selv inn i regjering med Høyre. Kong Carl har hatt mer virkelighetsnære dagdrømmer enn denne (selv om det i farten er vanskelig å komme på noen).
Kystpartiet skal vise at det er mer enn en døgnflue, og bråket i Troms KrF gir Bastesen grunn til håp om at det blir mer en èn periode – og at han i neste periode har kolleger å prate tøv med på nordnorsk dialekt.
Grunnloven er vel noe de fleste bare har et 17.mai-forhold til. Likevel gir den rammene for mye av det som skjer i det politiske liv. Åpningen av Stortinget er f.eks regulert i Grunnloven. Nylig samlet Stortinget seg om en ny § 100 (ytringsfrihet), den første endringen av denne paragrafen på 190 år!
Endre spillereglene?
Også EU-saken kan for alvor komme på dagsordenen. To Høyrerepresentanter leverte (også det nylig) inn et forslag om endringer av § 93 (som har bestemmelser om suverenitetsavståelse). I dag må det ¾ flertall til for å avgi suverenitet. Høyre vil senke terskelen til 2/3. Partiet vil ha dette på plass før en eventuell ny runde om norsk EU-medlemskap. Oppskriftsmessig raser nei-siden, og også Dagsavisen har vært kritisk til å endre spillereglene underveis. Efter forrige EU-kamp var det enighet om at spillereglene bare bør endres i forkant av en debatt. Ikke midt under debatten. Selv om det er tilløp til debatt, kan vi ikke se at den for alvor har startet. Dagsavisens innvending kan derfor ikke taes seriøst. Om forslaget bør vedtas, er en annen sak.
Overlever regjeringen?
Dagsavisen skriver i dag at regjeringen er helt på felgen. Alle regjeringspartiene sliter, og ved et valg i dag ville vi garantert fått regjeringsskifte. Sosialistene ønsker at regjeringen gjør et budsjettforlik med regjeringen, slik at argumentasjonen om ”høyredominert” regjering kan opprettholdes. FrP og deler av regjeringen (KrF) ønsker forlik med Ap, slik at de kan drive sitt frispill uten å være satt i bås med noen. Og efter utspillene i sommer er det liten tvil om at Carl og co vil bedrive maksimal stemmefiske med innvandring/integrering/kriminalitet som agn. Med andre ord lite å se frem til fra den kanten. Og vi klarer ikke å ta kong Carl helt på alvor når han efter en serie fremmedfiendtlige utspill igjen sier at regjeringspartiene og FrP må snakk pent om hverandre for å unngå å gi Jens og damene gratispoenger frem mot valget. Han kom med et nærmest identisk utspill rett før serien av fremmedfiendtlige utspill.
Høstens tema er statsbudsjettet. Regjeringen ligger langt efter målet om skattelettelser. Efter at næringslivet har fått sitt er det husholdningene (familier og privatpersoner) sin tur. Og da kommer det knapt noe som helst. Regjeringen vil bli anklaget for gedigent løftebrudd på dette området når valgkampen kommer, men kan til sitt forsvar si at opposisjonen (som har flertall) har pålagt en rekke utgifter. Her burde regjeringen satt foten ned fremfor å lage budsjetter med påholden penn. Liberaleren vil for øvrig senere gå Semerklæringen nærmere efter i sømmene med vår ideologiske målestokk som utgangspunkt.
Opposisjonen vil også hamre løs mot statsministerens fattigdomssatsning. I KrF sliter de veldig, og det vil ikke overraske om statsministeren velger å konfrontere Stortinget på denne saken. Det vil være et signal om ansvarlighet, samtidig som KrF befris fra det efterhvert plagsomt tyngende regjeringssamarbeidet og ansvaret. Dersom regjeringen overlever til vårens landsmøter vil regjeringspartiene vanskelig kunne gå til valg på annet enn at den fortsatt skal eksistere efter valget. Hvis ikke, er regjeringen satt på oppsigelse et halvt år før valget. Da mister den den autoritet den eventuelt måtte ha igjen.
Den lange valgkampen
har startet. Det er et snaut år igjen til valget. Du må derfor regne med at klimaet blir hardere, utspillene flere, språket tøffere, og forsonlighet og vilje til kompromiss mindre. Velgerne ønsker seg mindre krise, mer ansvarlighet og samarbeid. Og støtter Carl I. Hagen og Kristin Halvorsen. Med andre ord lite samsvar mellom ord og handling, også hos velgerne.
LO har for lengst startet den lange marsjen for regjeringsskifte. AP, SV og SP ”skriver seg sammen” som det heter, i stadig flere saker i stortingskomiteene. Og prøver ikke å provosere hverandre unødig. Jens-utspillet om at programmet til en ny regjering skal utformes på LO-skolen på Sørmarka var i så måte ikke helt heldig.
Ferden har startet mot det mest polariserte valget på mange år. Det pleier å tjene klare regjeringsalternativer. Det har vi så langt sett lite til. Jens og damene surfer høyt, og regjeringen tilsvarende lavt. Det er nok regjeringsslitasjen og indre bråk (KrF) som gir utslag. Men FrP surfer også høyt. Enten har ikke polariseringen slått til ennå, eller så holder ikke den gamle teorien.
I 1980 ble Reagan valgt som president da han ba velgerne stille seg spørsmålet om de hadde det bedre enn fire år tidligere. Og i 1984 ble han gjenvalgt på samme spørsmål. Clinton da han ble valgt i 1992. Han utformet et slagord med utgangspunkt i økonomien (”It’s the economy, stupid!”).
Med utgangspunkt i økonomi (prisstigning, rentenivå, arbeidsledighet etc) burde regjeringen ha gode kort på hånden. Så lenge regjeringen lar opposisjonen være på offensiven i å formidle sin versjon har den lite håp om å overleve valget.
Lange linjer?
I populismens tidsalder oppfordrer vi leserne til å gå bak de daglige utspillene, og se om det ligger noen dypere idè til grunn. Og om det kan øynes noen langsiktig linje i den politikken som føres. Det er et bedre grunnlag å avgjøre neste års valg på, enn å la seg forvirre av de daglige utspillene og kjeklingen mellom alle som vil være sirkusdirektør.
