Men kanskje en atombombe? Liberaleren er blitt utskjelt og utfordret på debattsidene til DLF fordi vi ikke ukritisk hyller USA og støtter ”forkjøpskrig” mot all verdens diktaturer – eller i hvert fall Saddam Hussein.
Kritikken fra DLF har sin rot i Liberalerens kommentarer om konflikten rundt Iraks påståtte masseødeleggelsesvåpen, og den USA-ledede invasjonen. Folkene på DLFs debattside tror alt vi skriver på Liberaleren automatisk kan taes til inntekt for FRIdemokratene. Men det er feil. FRIdemokratene er en uavhengig liberalistisk organisasjon som ikke stiller til valg, men som satser på opplysning og idèspredning.
Gjennom FRIdemokratisk studentlag spres liberalistiske ideer til studenter, gjennom Bauta bøker spres liberalistisk litteratur til det lesende Norge. Gjennom Liberaleren gis lesere på internett mulighet til å få en daglig dose liberalistisk meningsytring – som en motvekt mot den sosialdemokratiske dominansen i norske medier.
FRIdemokratene kan ikke taes til inntekt for alt som kan leses på Liberalerens side, ei heller alt som selges av litteratur hos Bauta bøker. Det burde si seg selv. Men fullt så komplisert er ikke verden for DLF. Det får bli deres problem at de vil gjøre verden enklere enn den er. Så får vi andre la være å bli overrasket over at det (dermed) kommer en del logiske feilslutninger fra den kanten.
Tilbake til krigen. Siden jeg er av dem som har skrevet mest om Irak, og om USAs holdning til verden omkring seg, bør jeg vel kanskje redegjøre mer (ideologisk) for mitt eget univers. Kanskje gir det DLF’erne ny innsikt. Kanskje blir det bare komisk (evt. tragisk) underholdning for dem. Det får være som det vil.
Skal vi elske eller hate USA?
Som jeg har skrevet før er USA kanskje det eneste landet i verden grunnlagt på en idè – eller skal vi si ideologi. For når jeg leser Uavhengighetserklæringen er det som en liberalistisk trosbekjennelse som passer meg som hånd i hanske. Derfor er det også vanskelig å forstå hvorfor USA i en del tilfeller ender ut så tragisk som det gjør.
For la det være sagt med en gang. USA er ikke noe liberalistisk paradis. Langt derifra. Man får ingen informasjon om hvordan USA er idag ved å lese Uavhengighetserklæringen. Noe er dog i samsvar med ideene; maktfordelingen er slik Montesquieu forutsatte (en reell tredeling hvor de tre statsmaktene kontrollerer hverandre), statens makt er begrenset, individet har garantier for sin frihet. Her kunne jeg kommet inn på hva som skjer når ett parti kontrollerer alle tre statsmakter samtidig, men jeg skal la det ligge denne gang. Det er underordnet.
Selv om offentlig sektor er mindre enn i de fleste land i verden, er den ikke liten i USA heller. Fremfor alt er det ikke mindre byråkrati (red tape) der enn andre steder. Selv om individet har mye både formell og reell frihet gjenstår spørsmålet om hvem som kan gjøre noe dersom din frihet blir innskrenket. Som i den nye Patriot Act, loven som gir myndighetene mer og individet mindre frihet. Hensikten er sikkert god (å beskytte USA og dets innbyggere mot terrorisme), men for meg er loven blitt et eksempel på tankegangen om at målet helliger middelet. Og det er en tankegang jeg er dypt og inderlig uenig i.
USAs grunnleggende idè om individets frihet, rettsstat, representativt demokrati og både begrensning av og kontroll med statens makt er sympatisk. Mer enn som så; disse ideene er selve forutsetningen for et fritt samfunn. Så hvorfor er verdens eneste supermakt så gjennomført hyklersk og dobbeltmoralsk når temaet er om folk som bor i andre land og andre deler av verden skal få nyte godt av de samme friheter og rettigheter?
En slik formulering får sikkert både DLF’ere og andre liberalister til å sette morgenkaffen i vrangstrupen. Men sannheten (godt empirisk belagt) viser at USA har støttet noen av de verste diktaturene i verden efter 1945 (som ikke har vært kommunistiske). Og før den tid også. Det har vært familiediktaturer, militære diktaturer, og andre udelt usympatiske regimer. Også her har tankegangen bak (øyensynlig) vært at hensikten helliger middelet. Og hensikten var å holde kommunistene unna verdensdominans. (i hvert fall fra 1947 – 1989). Efter 1979 (Iran) og spesielt efter 2001 (09/11) å holde muslimske fundamentalister unna makt. Hensikten kan sikkert sies å være prisverdig, men hvorfor måtte middelet være økonomisk og militær støtte til brutale diktatorer som Pinochet, Marcos, Suharto, Saudi-Arabias kongefamilie, Røde Khmer (det visste du kanskje ikke?) og en rekke andre?
Jeg tror ikke at individuelle rettigheter og demokrati som politisk system er noe som bør være forbeholdt Europa og Nord-Amerika. Jeg tror ikke arabere, kinesere og afrikanere er mindre disponert for frihet enn amerikanere, franskmenn og nordmenn. For meg er det ubegripelig at USA ikke har brukt økonomisk makt til å støtte demokratiutvikling, bred velstandsøkning, utdannelse og grunnleggende helsetilbud i disse landene fremfor verre og verre våpen og penger diktatorene og deres familier og klakører bruker på nye luksusgoder eller salter ned i utenlandske banker?
USAs strategi både mot kommunismen og muslimsk fundamentalisme er en lang liste av feilvurderinger, nederlag og kontraproduktive tiltak. La meg minne om at Batistas moderne hær ikke hadde moral til å stå imot Castros barbudos (skjeggete), og at det hemmelige politiet til shaen av Iran ikke holdt ayatolla Khomeiny fra makten. Pengene til Saddam nedkjempet ikke Iran men skapte monsteret USA har brukt milliarder av dollar og menneskeliv på å bli kvitt. Osama bin Laden ble betalt for å kjempe mot sovjetiske soldater, men vendte sine våpen mot USA.
Det virker dessverre som om USAs diverse regjeringer har hatt mer tiltro til våpen og penger enn til sitt eget politiske system og de verdier det er grunnlagt på. Ikke rart da at mennesker verden over ikke tror på amerikanske lederes høylytte lovprisning av frihet og demokrati. Er det slik at dette er noe bare USAs egne skal nyte godt av?
Jeg har tiltro til at USA og verdiene landet er grunnlagt på skal overleve Men det kan ta like lang tid å gjenvinne verdens tillit som listen over feilgrep strekker seg (i tid). Svaret på spørsmålet om å elske eller hate USA er naturligvis at vi ikke skal gjøre noen av delene, men vurdere USAs aktuelle politikk utfra vårt verdigrunnlag.
Nok om USA.
Antimilitarist
er en av merkelappene som kan klistres på meg. Det har klar sammenheng med den ideologi jeg bekjenner meg til; liberalismen.
Verneplikten er noe de fleste liberalister kan enes om at er ensbetydende med slaveri. I liberalismen er begrunnelsen for å ha en stat at individuelle rettigheter trenger beskyttelse, mot både indre (andre individer) og ytre (stater, organisasjoner, grupper) fiender. Forsvaret er som en slags forsikringsordning. Spørsmålet er om vi som betaler for denne forsikringen mener at forsikringsselskapet (staten) skal kunne bruke vår premie til annet enn hva vi har betalt for, hva forsikringen skal omfatte, og hvordan den skal kunne organiseres/brukes.
Jeg vil ikke at min beskyttelse skal være fundert på å ta fra andre deres frihet (verneplikten). Jeg vil heller ikke at min beskyttelse skal innebære å krenke andres rettigheter (angrepskrig, forkjøpskrig). Dessuten skal ikke min beskyttelse brukes til å krenke mine egne rettigheter (som f.eks Patriot Act kan brukes til). Jeg mener det må være begrensninger på hvordan min beskyttelse (forsvaret) organiseres. ABC-våpen er midler jeg ikke ser nødvendigheten av for å beskytte meg.
Min antimilitarisme begrunnes i motstanden mot et system som handler om å adlyde ordre uten å tenke, å kle folk likt slik at deres individualitet utslettes til fordel for kollektivet, og å bruke makt mot andre. Dessuten er jeg i tvil om at virkemidlene (våpen) er de beste for å sikre meg den optimale beskyttelse.
Jeg heller til at andre løsninger kan være vel så effektive; selvstendig tankegang fremfor å tro myndighetene i deres fremstilling av hvem som er ”venner og fiender”, at grenser er åpne slik at både mennesker, varer og ideer kan krysse fritt, å handle med sine naboer fremfor å bygge murer mot dem (man skyter hverken på potensielle venner eller kunder). En positiv og vennlig holdning til sine medmennesker er bedre enn mistenksomhet og aggressivitet.
Irak
I DLF (og i flere andre liberalistiske miljøer) mener man som meg at individuelle rettigheter (se artikkelens innledning) er universelle. Det er et sørgelig faktum at mange mennesker ikke kan nyte godt av sine rettigheter fordi makthaverne har stjålet dem (diktatur) eller fordi man selv ikke er klar over hvilke rettigheter man har (uvitenhet). Ergo er idèspredning viktig. Spørsmålet blir om ideer spres best i åpen meningsutveksling, undergrunnsarbeid for frihet, eller gjennom geværløp. Jeg er ikke tilhenger av det siste. Alle kan spre ideer, men bare ”noen” gjennom våpenmakt. For DLF og andre liberalister er denne ”noen” som oftest USA. Men hvem vil adoptere ideer som er påtvunget en med makt? Svært få.
Holdningen om at USA som et ”frihetens tempel” er best egnet til å spre individuelle rettigheter og demokrati overser at USA (også) ledes av andre, mer tradisjonelle maktmotiver enn kun å spre demokrati (se over). Ideologisk og religiøs krigføring, geopolitiske hensyn, og krig om ressurser er helt typiske krigsårsaker som hvilket som helst land kan bruke, uavhengig av førende idè/ideologi. Dermed blir det umulig å skille USAs krigsbegrunnelser fra andre lands. Og det blir vanskelig å oppdage om den reelle begrunnelsen er tradisjonell eller idèpolitisk begrunnet. USA risikerer å bli misforstått om sine hensikter. Og det kan påstås at USA ofte fremstiller sine hensikter annerledes enn de realiteten er (mer ideelle enn maktpolitiske).
Jeg er tilhenger av idèspredning, frivillige handlinger i motsetning til tvang, og andre positive virkemidler som kan overbevise om den moralske overlegenhet som ligger i individuelle rettigheter og demokrati. Tvang er i strid med selve grunnprinsippet både min ideologi bygger på og den grunnleggende idè USA bygger på. Tvang til frihet er en selvmotsigelse.
Jeg trenger ikke engang begrunne mitt syn i folkeretten, i at invasjonen ikke var sanksjonert av FN og andre argumenter. For meg holder ideologien lenge som rettesnor. For å legge meg på et argumentasjonsnivå som også ikke-liberalister kan forstå er det naturlig å henvise til folkeretten og FN-systemet (så kan vi ta diskusjonen om FN siden!). Men hva gjør man når selv ikke liberalister forstår liberalistiske argumenter?
En smule selvkritikk: Kanskje kunne vi vært tydeligere på at vår kritikk av USAs Irakpolitikk ikke har samme grunnlag som venstresiden. Kanskje skulle vi tatt en debatt internt i liberalistiske miljøer tidligere i forbindelse med denne konflikten. Tror jeg det hadde hjulpet mot kritikken fra DLF. Svaret er nei. Dessverre.
