På lik linje med oss liberalister må muslimer få engasjere seg i politisk arbeid. Om det skjer i allerede etablerte parti eller gjennom et nytt islamsk talerør skal være klinkende likegyldig.
Fremskrittspartiets formann Carl I Hagen frykter et islamsk parti som vil søke politisk innflytelse i Norge, skriver TV2 Nettavisen. Hans skrekkscenario er muslimiske fundamentalister som sitter i nasjonalforsamlingen.
Carl I Hagen vil bekjempe en slik tanke så lenge han lever. Som en politisk konkurrent er det naturlig, men kampen bør stå om velgerne. Carl I Hagen og andre politikere bør ikke forby etablering av et politisk parti for muslimer i Norge. Hvis noen tar til ordet for et slikt forbud er det skummelt, et demokratisk problem. Det betyr at muslimer vil bli hindret å drive eller engasjere seg i politisk arbeid. Denne retten bør de ha på lik linje med alle oss liberalister eller alle som er kristen i Norge.
Mange ganger har det vært stilt spørsmålstegn med Hagens demokratiske sinnelag. Dette utspillet beviser en gang for alle at han ikke er som mange av oss andre. Han er ikke åpen, tolerant og utspillet kan tolkes slik at han ikke respekterer de demokratiske spillereglene.
I dag sitter blant annet Høyres Afshan Rafiq på Stortinget. Hun betegner seg selv som muslim. Ingen kan med hånden på hjerte påstå at denne politikeren har vært et problem for Norge. Hun gjør et arbeid på lik linje med de andre folkevalgte. Selvsagt er det ikke alt Afshan Rafiq foreslår som er like bra. Det samme kan en si om Carl I Hagen, Inge Lønning, Lars Sponheim, Jens Stoltenberg eller Kristin Halvorsen. Fordi det er politisk uenighet kan ikke deltakelse i politikken forbys.
Er det markedet for et islamsk parti i Norge bør muslimene kunne etablere dette alternativet, på samme måte som de kristne har Kristelig Folkeparti. Liberaleren har vært og er svært uenig med KrF. Vi ville likevel aldri komme med ideen om å forby partiet til Kjell Magne Bondevik.
Et annet moment er om det er markedet for et slikt alternativ som Hagen frykter. Ikke alle muslimer har et forkastelig kvinnesyn eller forsvarer sharia. En skal ikke ta utgangspunkt i det verste hele tiden. Derfor finner mange muslimer med tilhørighet i alternativer som allerede finnes. Mange engasjerer seg i etablerte parti som Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre eller SV. Et slikt engasjement er positivt. Jeg tror ikke det finnes noen i Oslo Høyre som har noe negativt å si om Afshan Rafiq. Engasjement i eksisterende parti begrenser markedet for et islamsk alternativ.
Carl I Hagen må gjerne kjempe mot islamske politikere, men det bør være i en konkurranse om velgerne. Han bør ikke bruke lovverket i kampen. Skjer det kan et slikt forbud være første steg i en lang trapp. Et eventuelt forbud svekker de demokratiske rettighetene vi alle har tatt som en selvfølge.
