En diskusjon om en jernbane fra Russland til Kirkenes som konkluderer med bygging bør staten si nei til. Et slikt prosjekt må i hvert fall delfinansieres via statsbudsjettet. Nyttekostnaden må bli lav. Det er et argumenter for å si nei til et slikt prosjekt.
I en pressemelding fra Finnmark fylkeskommune får vi vite at fylkesutvalget i Finnmark er på besøk i Murmansk. Partene på norsk og russisk side er enige om å fortsette det gode samarbeidet innenfor næring og kultur, styrke reiseliv og spesielt olje- og gassektoren. Det er i tillegg blitt kjent at guvernør Jurij Jevdokimov i konstruktive samtaler med fylkesordfører Helga Pedersen åpner for diskusjoner om framtidig jernbane til Kirkenes.
Det er riktig nok langt frem før en konklusjon om jernbanen er klar. Guvernøren vil gjennomføre større studier av Murmansk som trafikk knutepunkt. Dette kan ligge noe fram i tid, og må sees i lys av at en kullterminal blir etablert i Murmansk.
Et samarbeid mellom Norge og Russland er positivt. Det er også hyggelig at politikerne ønsker en større grad av fri flyt av varer, tjenester og kulturel utveksling på tvers av landegrensene. Samarbeidet bør fortsette og må gjerne bli videreutviklet.
Å bygge en jernbane mellom Murmansk og Kirkenes må bli svært kostbart. Foreløpig er det ingen som har kommet med en konkret regnestykke, men milliardene vil rulle. Sannsynligheten er stor for at private aktører ikke vil ta denne regningen. Russerne vil heller ikke istand til å gjøre dette alene. Et spleiselag må ligge i bakhodet på Jevdokimov. Det betyr at skattebetalerne må bidra på et nytt kostbart og sannsynligvis lite lønnsomt samferdselsprosjekt. Derfor bør ideen skrinlegges. Staten bør ikke bidra med penger for å finansiere en jernbane fra Murmansk til Kirkenes.
Finnes det private aktører som ønsker å stå for utbyggingen, så blir det vanskelig å være negativ til prosjektet. Skribenten har problemer med å finne disse aktørene, i hvert fall på norsk side.
