Det er en selvfølge at alle som er valgbare i et kommunevalg bør få sitte i kommune – eller bystyret dersom stemmetallene tilsier det. En stor gruppe mennesker kan ikke utelukkes fra demokratiet på grunn av språkproblemer slik Fremskrittspartiets Svenn Kristiansen tydeligvis ønsker.
I dagens VG kommer Oslos varaordfører med en tirade mot sine medrepresentanter fra bystyret som snakker dårlig norsk. Det eneste punktet det er lett å være enige med Kristiansen i er at det er beklagelig at det offentlige betaler for norskopplæringen, men det er like beklagelig uansett om det gjelder politikere som trenger opplæring eller andre. Disse regningene bør ut fra et prinsipielt syn ikke belastes skattebetalerne.
For egen regning må skribenten legge til at det mange fremskrittspartipolitikere kunne ha vært flinkere til å kritisere offentlig forbruk på andre områder også, og ikke konsentrert seg så mye om våre nye landsmenn som de gjør. Det er ikke innvandrerne sin skyld at Norge har en gigantisk offentlig sektor.
På 90-tallet var undertegnede kommunestyrerepresentant. I perioden 1992 – 1996 møtte det representanter fra SV og Arbeiderpartiet som snakket dårlig norsk. Fremmedspråklige politikere som gjorde en veldig god og nyttig innsats i kommunestyret. Det kunne enkelte ganger være ord forsamlingen hadde vanskeligheter med å forstå, men språkproblemer var ofte mye, mye verre når de norske representantene var på talerstolen. Poenget er at folk ikke kan eller skal ekskluderes fra politisk arbeid på grunn av dårlig norsk uansett om det er norske eller såkalt utenlandske politikere vi snakker om. Innerst inne er jeg sikker på at Svenn Kristiansen også mener det, men han er helt sikkert ute etter å fiske noen stemmer på saken.
En annen forsamling som overlever store språkproblemer i det norske demokratiet er Sametinget. Der er det en herlig blanding av norsk og samisk. Flere av representantene i Sametinget kan ikke mer enn tre ord på samisk. Likevel klarer den forsamlingen og administrasjonen å takle forskjellene. Det må også bystyret i Oslo kunne gjøre, og det uten veldig store problemer.
Skribenten vil avslutte med et lite hjertesukk.
Det er vanskelig og en stor utfordring å få folk flest til å engasjere seg i politisk arbeid. Altfor få sier ja til å gjøre en jobb i folkevalgte organer. Ofte går de samme traverne igjen periode etter periode. Utfordringene er å få folk til å engasjere seg. Svenn Kristiansen bør som varaordfører være inkluderende, ikke ekskluderende. Politikere bør ikke skremme bort de som vil gjøre en aktiv innsats. Utspillet til Svenn Kristiansen er derfor skremmende for skribenten!
