Iran vil ikke konkurrere med Israel. Derfor diskes et av Irans største gullhåp i lekene.
Allerede første dag av konkurransen under årets sommer-OL i Athen vil et gullhåp bli disket, melder Dagbladet. Arash Miresmaeili følger opp sitt hjemlands syn på Israel. Iran anerkjenner ikke Israel som egen stat, og derfor vil ikke Arash konkurrere med israeleren Ehud Vaks. Dette til tross for at Arash er ubeseiret gjennom 2 år, og er et av Irans største håp om å vinne gullmedaljer i disse lekene. Han nekter også å konkurrere mot israeleren i sympati med palestinerne.
Olymiske Leker skal være fredelig kappestrid. Organisasjonen bak OL påstår at idrettsutøverne som deltar, «den olympiske familie» er besjelet av høye idealer om fred og vennskap – og dette skal prege konkurransene.
Sannheten er at OL alltid er et propagandashow som utnyttes politisk. Under den kalde krigen kunne nok kommunistene konkurrere i våpenmakt, om ikke i frihet og velstand. De tok det igjen på idrettsbanen, med sportsfabrikker der utøvere ble drillet fra barnsben. Det man ikke klarte å perfeksjonere fysisk og psykisk kunne man ordne med medisiner. Idag er dette en velkjent snarvei, uansett nasjonalitet og ideologi; doping.
Efter Sovjetunionens innmarsj i Afghanistan ble vinter-OL i Moskva i 1980 boikottet av mange vestlige land. Tilsvarende valgte Østblokken å boikotte sommer-OL i Los Angeles i 1984. På grunn av apartheid var Sør-Afrika lenge utestengt, mens palestinerne benyttet sommer-OL i München i 1972 til å sette fokus på sin skjebne. OL er også brukt til å sette fokus på uverdige forhold innenlands, som Black Panther-hilsenen afrikansk-amerikanere brukte på seierspallen i Mexico-OL i 1968. La oss nå for all del ikke glemme Berlin 1936; nazistenes forsøk på å glorifisere «den ariske rase». Dette mislyktes da Jesse Owens vant sine medaljer.
Efter den amerikanske invasjonen og okkupasjonen av Irak og jakten på terrorister med røtter i muslimsk fundamentalisme ville lekene i Athen, OLs historiske vugge, vært et kjærkomment avbrekk. En sjanse til virkelig å føle at verden er èn, og at mennesker kan forenes uavhengig av nasjonalitet, kjønn, hudfarve, legning og religion – kun til fredelig kappestrid og fysisk utøvelse.
Den gang ei.
Verden trenger fredelig forbrødring. Det er behov for å bygge broer. For å vise at en fremmed er en venn du ennå ikke kjenner. At vi gir blaffen i makthavernes behov for myteskaping og fiendebilder.
Derfor hadde det vært vakkert om Arash Miresmaeili gav blaffen i ayatollahene, og likevel konkurrerte med Ehud Vaks. For hva vet Arash egentlig om Ehud – og hans meninger om behandlingen av palestinerne? kanskje er de mer enige enn Arash er blitt fortalt av sitt prestestyre.
Jeg innrømmer at sjansen for at Arash skal kaste av seg presteåket er lite.
Mytene om det historiske OL sier at hver gang lekene ble holdt i antikkens tid ble alle pågående kriger og konflikter avbrutt til OL var avsluttet. Man møttes i fred og konkurrerte i vennskapets ånd.
Men det er fryktelig lenge siden.
