Det fremmes mye retorikk fra monopolene innen amerikansk underholdningsindustri om at opphavsrett og copyright er en type eiendomsrett, eller «intellektuell eiendom». Samtidig går mange amerikanske liberalister og libertarianere hardt ut mot dette. Hvordan forholder dette egentlig seg? Hvordan bør fridemokrater og tilhengere av eiendomsrett nærme seg saken?
Av Thomas Gramstad – versjon 1.0
Artikkelen er basert på et foredrag på FRIdemokratenes Høstkonferanse 12. oktober 2002.
Opphavsrett vs. copyright
Opphavsrett er et europeisk begrep; i USA har man noe som heter copyright. Den europeiske opphavsretten består av to deler: ideelle rettigheter og økonomiske rettigheter. I Norge er dette nedfelt i Åndsverkloven.
Ideelle rettigheter er grunnleggende sett retten til å bli kreditert for det verket man har skapt. Dette omfatter en del rettigheter forbundet med eller avledet av denne grunnleggende rettigheten, såsom: retten til å bli kreditert ved all bruk av og sitering fra verket, retten til å motsette seg at verket krenkes (f.eks. utnyttes i pornografi, reklame e.l) retten til å ikke bli tillagt å være skaperen av andres verk, eller av endret/skadet utgave av eget verk, retten til at ikke-skapere ikke kan føres opp som (med)skapere, m.m. Noen land har også andre spesielle eller lokale ting de regner inn under ideelle rettigheter, men det jeg har nevnt ovenfor er felles europeisk. Ideelle rettigheter kan ikke mistes eller fraskrives, og har i Norge ingen utløpstid, dvs. de er evigvarende.
Økonomiske rettigheter er kort og godt skaperens enerett til å tjene penger på verket. Denne kan helt eller delvis overdras til andre ved avtale. Den som har rettighetene til å tjene penger på verket er opphavsrettsinnehaveren og er ikke nødvendigvis den samme som skapte verket, selv om sistnevnte hadde enerett til inntekter i utgangspunktet. For eksempel prøver store forlag og plateselskaper, ofte med stort hell, å påføre forfattere og musikere husmannskontrakter der skaperne må frasi seg mange eller alle rettigheter for å få lov til å bli utgitt. Men i Norge og Europa er det altså likevel en del rettigheter som er umistelige, spesielt ideelle rettigheter.
Den amerikanske copyrighten ligner på den økonomiske eneretten i europeisk tradisjon. Men copyright er direkte orientert mot det å styre kopiering av et verk, eller eksemplarfremstilling, mer enn selve det økonomiske. Alle copyright-rettigheter kan fraskrives ved avtale, og copyright innebærer ingen ideelle rettigheter.
Europeisk opphavsrett er altså tradisjonelt mer orientert mot skaperen, amerikansk copyright mer mot utgiveren/distributøren. Amerikansk copyright innebærer ingen umistelige rettigheter, ingen beskyttelse eller hindringer mot husmannskontrakter.
Disse to opphavsrettstradisjonene nærmer seg hverandre. USA har undertegnet Bern-konvensjonen, det kan sees som en harmonisering i retning mot europeisk orientering, og har innført «moral rights» som er en svak etterligning av ideelle rettigheter (men de har kort varighet, kan mistes/fraskrives, og er ikke en del av amerikansk opphavsrettslovgivning (som kun omfatter copyright)). Ellers prøver jo USA å styre verden i sin retning og på copyright-området har de en lov fra 1998 med en rekke skadelige virkninger: DMCA eller the Digital Millenium Copyright Act. Amerikansk medieindustri arbeider for å få innført slike lover i alle land, og EUCD (EU Copyright Directive) eller Infosoc som er på vei inn i de europeiske landene er et eksempel på dette.
Copyright-historikk
Utgangspunktet for den moderne opphavsretten (fra ca. 1770-1780) var en nøye uttenkt likevekt mellom interessene til utgiver og forfatter, samfunnets interesse i at verket er tilgjengelig som en del av kulturarven, kundens eiendomsrett over sitt eksemplar, og skaperens behov for kompensasjon eller belønning for sitt arbeid. Også i USA tilstrebet man en slik balanse, og de amerikanske lovmakerne som innførte copyright tok eksplisitt avstand fra ideen
om at copyright eller opphavsrett var en form for eiendom, og de skrev innsiktsfullt om hvilke problemer det ville ha ført med seg dersom man skulle ha lagt til grunn at copyright var en form for eiendom, problemer som vi ser kommer opp i dag når lovverket manipuleres i nettopp en slik retning. Copyright var en policy som skulle fremme kunst, litteratur og vitenskap. Grunntanken var altså at man la noen få lovbestemte begrensninger på videreformidling av verk for å sørge for at opphavsrettsinnehaveren eller skaperen av verket skulle kunne kontrollere distribusjonen og dermed få betalt for sin innsats. Det var en klar forståelse av at dette var en statlig regulering
eller policy og ikke eiendomsrett.
Moderne copyright oppsto for å hindre trykkere i å trykke og selge bøker uten avtale med og fortjeneste til forfatterne. Copyright er en økonomisk rettighet, en begrenset enerett eller statlig monopol, som myndighetene ga dem som produserte ting som var mye lettere å kopiere enn å skape i første omgang.
Copyright oppstod altså idet kopiering:
- ble en viktig inntektskilde
- kunne misbrukes av utgivere til å generere illegitime inntekter uten avtale med og på bekostning av skaperne, og det ble ønske og politisk vilje til å la skaperne få del i inntektene
Opphavsrett generelt og copyright spesielt har alltid dreid seg om å regulere inntektsstrømmene som oppstår fra åndsverk, og i forlengelsen av dette også kopiering eller eksemplarfremstilling, fordi dette har vært historisk assosiert med inntekter. Altså: å lage en kopi eller et eksemplar var en arbeidsintensiv og kostbar prosess, det var utenkelig å gjøre dette uten å ønske å tjene penger på det, derfor oppsto en historisk kobling mellom det å
kopiere og det å tjene penger på et verk, og derfor oppsto copyright i USA (og ditto for den europeiske opphavsretten, men her var man også opptatt av kreditering og ideelle rettigheter). Lovverket reflekterer denne historiske koblingen, men den teknologiske virkeligheten har endret seg radikalt.
Ny teknologi: Hva bør copyright være?
I dag er kopiering så enkelt og billig at mange ønsker å gjøre dette gratis. Derfor må vi idag skille skarpt mellom retten til å kopiere, og retten til å tjene penger på et verk, for dette har nå blitt to forskjellige ting. Dermed blir poenget å si at copyright er ikke retten til å ta kopier, det er retten til å ta betalt for kopier. Copyright i denne forstand, som et begrenset og kortvarig monopol på retten til å ta betalt for kopier, er nok fremdeles en god ide. Men enda bedre er det å gå inn for en generell økonomisk enerett, slik vi har i den europeiske opphavsrettstradisjonen, og heller glemme eller bevege oss bort fra copyright, i den grad dette er mulig – fordi copyright idag innebærer mye restriksjoner og ufrihet, inklusive krenkelser av eiendomsrettigheter.
Den norske åndsverkloven reflekterer delvis dette. Begrepet privat kopiering innebærer at du kan ta private gratiskopier av f.eks. bøker og artikler ikke bare til deg selv, men også til familie og venner så lenge du gir dem bort. Å ta betalt for slike kopier er derimot ulovlig, for da krenker du opphavsrettsinnehaverens enerett til å tjene penger på verket.
Norge har altså en fremsynt, liberal, teknologivennlig og fornuftig Åndsverklov. Likevel er det sterke krefter som prøver å endre loven og innskrenke retten til kopiering. Men retten til å kopiere (til forskjell fra kommersiell formidling og/eller republisering) er både en viktig rettighet, en fundamental bærebjelke for friheten i et samfunn, og en avledet rettighet fra eiendomsretten (til eksemplarer).
Eiendomsrett og knapphet: To forskjellige ting
Eiendomsrett er en anerkjennelse av at den som har skapt noe er den rettmessige eieren av skaperverket, og har enerett til å tjene penger på det, inntil han eller hun inngår avtaler med, selger eller gir bort dette til andre. eksklusiv eiendomsrett er den logiske løsningen på knapphet. Fysiske ressurser er begrensede, kan ikke brukes av mange på en gang, slites ned, og koster penger og/eller arbeid å erstatte. Her har vi altså å gjøre med to
forskjellige ting: den ene er anerkjennelse av skapende innsats som årsak til at åndsverket finnes og ønsket om å fremme og belønne denne; den andre er eksklusivitet, som kun er løsningen på et logistisk problem, nemlig knapphet. I den fysiske verden har disse to hittil alltid hørt sammen, fordi alle fysiske ressurser er begrensede.
For eksempel: jeg eier et begrenset antall stoler som er eksklusivt mine fordi jeg har kjøpt dem og hvis andre skulle kunne bruke dem når som helst de ville uavhengig av min tillatelse ville ikke jeg selv kunne bruke dem og de ville slites ned og jeg måtte stadig kjøpe nye osv. Men sett at jeg fant opp en liten enkel
nanomaskin som kopierte opp og spyttet ut en ny stol når som helst jeg trengte det, slik at jeg ikke hadde knapphet på og utgifter forbundet med stoler. Da ville jeg ikke lenger hatt behov for å ha eksklusiv eiendomsrett til mine stoler. Sett at slike maskiner ble vanlige og utbredt i bruk. Da ville ikke stoler lenger være en knapphetsvare, og det ville ikke lenger være behov for eksklusiv eiendomsrett på dette området. Men før vi kom så langt ville jeg selvsagt ha blitt saksøkt av stolindustrien – det stoler jeg fullt og helt på – som ville prøve å hindre meg i å bruke, selge eller produsere min nanomaskin med henvisning til at den krenker deres enerett til å produsere og selge stoler. De ville påstått hva som helst for å stoppe meg, f.eks. ved å påstå at «stol» er deres «intellektuelle eiendom» slik at ingen andre har lov til å kopiere eller fremstille stoler. Og akkurat dér er vi idag med digitale åndsverk og et overflødiggjort mellomledd av distributører som prøver å monopolisere verkene.
Opphavsrett er ikke eiendomsrett
Ikke bare er eiendom og eiendomslover helt forskjellig fra copyright og opphavsrettslover (fordi førstnevnte må forholde seg til naturgitt knapphet). I tillegg er copyright en type regulering og begrensning av eiendomsrett, ved å begrense hva den rettmessige eieren av et eksemplar av et verk kan gjøre med sin eiendom. Copyright er et kunstig monopol som opprettholdes vha. statsmakten. Det finnes noen gode grunner til å forsvare et slikt begrenset monopol over en begrenset tidsperiode. Men vi må ikke bli forvirret om at det er et monopol, og spesielt må vi ikke forveksle det med eiendom.
Copyright er ikke eiendom, og kopiering (lovlig eller ulovlig) er ikke tyveri. Når originalen hverken fjernes, må avgis, blir utilgjengelig, eller reduseres i kvalitet har det ikke skjedd noe tyveri. Derfor er det grovt misvisende å kalle kopiering for tyveri. Tyveri er det som skjer når et objekt fjernes, slettes eller skades uten tillatelse. Ingen har rett til å kreve at verdien av et objekt, verk eller medium skal være upåvirket av den teknologiske utviklingen og derav følgende sosiale og kulturelle endringer i et samfunn, og ingen har rett til å gjøre krav på
lovreguleringer for å bevare en prisstruktur eller andre handelspolitiske privilegier (merkantilisme) som er truet av teknologisk utvikling. (Men kommersiell formidling av en annens åndsverk uten tillatelse er og bør være forbudt. Inntekter på falske premisser er ikke nødvendigvis resultat av tyveri, men blir ikke legitime eller lovlige av den grunn.)
Hva er eksemplarrettigheter?
Det å kjøpe et eksemplar av et verk innebærer retten til å:
- Låne bort eksemplaret
- Gi bort eller selge eksemplaret
- Ta kopier til eget privat bruk av eksemplaret
- Lese/bruke eksemplaret så ofte/mange ganger en vil
- Bruke eksemplaret med eller uten selvvalgt tilleggsutstyr eller på selvvalgt og lovlig kjøpt avspillerutstyr
Disse rettighetene, la oss kalle dem eksemplarrettigheter, har alltid vært uadskillelig forbundet med eierskap av eksemplaret. Eiendomsrett til eksemplaret består i å ha eksemplarrettigheter. Dette har vært så opplagt og allmenngyldig at det ikke har vært nødvendig med noe eget ord for å beskrive det. Teknologien har imidlertid utviklet seg slik at det nå er mulig å frata mennesker rettigheter som man tidligere ikke trodde kunne fjernes – og
derfor er det nå nødvendig med et eget ord som beskriver disse rettighetene.
Eksemplarrettigheter kan altså nå fjernes ved tekniske inngrep. Faktisk er slik rettighetsfjerning i ferd med å bli en storindustri. Det er forunderlig at i en tid hvor kostnadene forbundet med både fremstilling og distribusjon er lavere enn
noensinne, bygges det opp en industri som ikke produserer noe av verdi, og hvis eneste formål er rettighetsfjerning for å hindre tilgang! Et ekstremt uttrykk for fiendtlighet mot ny teknologi og menneskelig og sosial fremgang. Og selvsagt kaller man det ikke rettighetsfjerning; i beste Orwellianske tradisjon brukes et uttrykk som gir inntrykk av det stikk motsatte, altså av at man får noe, nemlig rettighetsadministrasjon eller DRM (Digital Rights Management).
En annen måte å beskrive eksemplarrettigheter på er de seks rettighetene som DigitalConsumer.org går inn for å lovfeste for å definere og ivareta kundens eiendomsrett over eksemplarer av åndsverk ved kjøp:
- Retten til å «tidsforflytte» (timeshift) innholdet (bruke det når du vil)
- Retten til å «romforflytte» (spaceshift) innholdet (bruke det hvor du vil, i hvilken spiller du vil)
- Retten til å sikkerhetskopiere (ta back-up) (denne retten må være ubegrenset i tid og antall, dvs. ikke styrt av kopisperrer)
- Retten til å velge plattform eller avspiller etter eget ønske
- Retten til å endre format eller oversette innholdet til andre formater
- Retten til å bruke verktøy/teknologi for å gjennomføre rettighetene ovenfor.
Rettighetsfjerning og politiske privilegier
Når eksemplarrettighetene fjernes har kundens eiendomsrettighet til eksemplaret reelt blitt opphevet. Eksemplaret tilhører i realiteten ikke lenger kunden. Da er det svindel å kalle den aktuelle transaksjonen for et salg av eksemplaret til kunden. I beste fall dreier det seg om en form for utleie; i verste fall dreier det seg om et kunstig monopol der kunden må betale for det samme produktet om igjen og om igjen og om igjen.
Idag er det mange eksempler på at distributører av verk på nye medieformater tilbyr utleie (med fravær av eksemplarrettigheter), men likevel kaller det for salg av eksemplaret til kunden. Eksempler på dette er «salg» av produkter med diverse brukersperrer, dvs. kunstige defekter som hindrer kunden eller brukeren i å utøve sine eksemplarrettigheter gjennom å hindre, vanskeliggjøre eller kvalitetsredusere avspilling og/eller kopiering av innholdet. Brukersperrer er som oftest kopisperrer eller avspillingssperrer, men også regionskoding av DVD-plater og ulike krypteringsmekanismer er eksempler på brukersperrer. Et
annet eksempel på fjerning av eksemplarrettigheter er «salg» av programvare med svært begrensende lisenser på bruk av programvaren, f.eks. i form av produktaktivering, krav om innsyn, adgang til automatisk nedlasting av filer på kundens maskin, eller spesielle tillatelser fra «selgeren» osv. (i realiteten en form for utleie, eller til og med husmannifisering av kunden).
Dessverre er mediemonopolene gjennom intens politisk lobbying i ferd med å skaffe seg merkantilistiske spesiallover som ikke bare gir dem full beskyttelse for ubegrenset og uregulert bruk av slike brukersperrer, og strenge straffer for å omgå dem, men som til og med i praksis opphever lover som beskytter eksemplarrettigheter, forbrukerrettigheter, og offentlighet. Distribusjonsmonopolistenes virksomhet er et velkjent fenomen for klassiske liberale økonomer. (Eller for den saks skyld for lesere av Atlas Shrugged, jfr. forretningsmenn som Orren Boyle som baserer seg på spesielle privilegier, avtaler og monopolbetingelser gjennom politiske manipuleringer.)
Distribusjonsmonopolene prøver, og er på god vei til å lykkes med, å ødelegge den tradisjonelle forståelsen av opphavsretten. De fremmer en idé om copyright og opphavsrett som «intellektuell eiendom» for å få eksklusiv enerett til og dermed fullstendig kontroll over all bruk av alle digitale verk ved hjelp av statsmakten.
De utstyrer digitale verk med tekniske sperrer som hindrer eller begrenser avspilling og kopiering av verkene. De har fått vedtatt lover som gir de tekniske sperrene samme rettsbeskyttelse som verkene selv. På denne måten er den historiske opphavsrettslikevekten i ferd med å bli fullstendig ødelagt. Opphavsretten som pleide å være en beskyttelse for kulturliv og skapende arbeid har blitt en brekkstang for dem som ønsker å eneretts-eie, kontrollere og sperre inne alle kulturelle ytringer.
Dette er en trussel ikke bare mot brukernes individuelle eiendomsrett og samfunnets tilgang til nye verk, men også eksisterende og gamle verk i det fri eller public domain, altså verk uten copyright – fordi også digitale versjoner av slike verk utstyres med tekniske sperrer og lukkede formater.
Tekniske sperrer og lukkede formater har ingen utløpsdato. Dermed har vi i realiteten fått en evigvarende copyright – eller rettere sagt, en evigvarende «intellektuell eiendom» som er mye strengere enn copyright og som gir eneveldig makt til de nye mediemonopolistene.
Idag brukes altså den amerikanske termen «intellektuell eiendom» til å stjele og gjerde inn alle typer kunnskap og verker i public domain, med en stor regning til oss alle. «Intellektuell eiendom» er tyveri.
Kampen mot kopiering
Monopolene ønsker intet mindre enn full kontroll over alle digitale eksemplarer av et verk, inklusive full overvåkning av hva kundene og brukerne gjør på sine maskiner med verkene. Hvis undergravingen av eksemplarrettigheter får fortsette uhindret, vil distributørene av verkene kunne få uinnskrenket makt over verkene og full kontroll over kulturlivet og offentligheten. Til og med anmeldelser, kritikk og sitering av verkene prøver de å forby, ved å kalle det brudd på lisensavtaler, offentliggjøring av forretningshemmeligheter og angivelige krenkelser av copyright.
De ser for seg et samfunn der de kontrollerer alle kopier av verk og logger alle avspillinger av dem. De ønsker å avskaffe privateide eksemplarer, samlinger og biblioteker. De ønsker at alle åndsverk kun skal være tilgjengelig for utleie ved lisensiert avspilling. Dette ville gi dem total kontroll ikke bare over inntektstrømmene rundt verket, men også over innholdet. Hvem kan påvise eller gjøre noe med evt. endringer i innholdet som blir utført på medieindustriens sentrale servere? I et slikt Orwelliansk samfunn ville de ha full kontroll over alle intellektuelle verk og makt til å forme virkelighetsoppfatningen hos innbyggerne.
Deres mål er at all kopiering skal bli umuliggjort, og at man skal kunne ta betalt hver gang noen ser på en nettside, leser en e-bok, ser en videofilm, spiller en musikkfil osv. Taksameteret skal tikke og gå hele tiden. Dette forutsetter også en omfattende overvåkning og logging som er nødvendig for å gjennomtvinge kopikontrollen som medieindustrien ønsker. Dette ønsker man å få til med Microsofts nye Palladium-hardware og DRM (Digital Rights Management)-programvare.
Monopolene planlegger å introdusere «pay-per-view»-modeller (ppv) som er ment å skulle erstatte boken og de varige lagringsformene. Ppv er et potensielt stort problem. Med ppv risikerer man at det ikke finnes noen eksisterende eksemplarer av et verk i samfunnet, kun på sentrale servere eid og kontrollert av monopolene, slik at hvis disse slutter å tilby verket eller det ødelegges/slettes så risikerer man at verket opphører å eksistere. I tillegg er det et potensiale for historieomskrivning eller -forfalskning idet man ikke kan kontrollere at verket ikke har blitt endret. I tillegg kommer problemer med sitatrett m.m.
Monopolene arbeider intenst for nitid kontrollering av kopiering, og regnskapsførsel med alle kopier. De ønsker full overvåkning over alle datamaskiner og logging av alt brukerne gjør. I Sovjet-unionen hadde alle lovlige kopimaskiner en menneskelig vakt som kontrollerte hva som ble kopiert. Distribusjonsmonopolistene ønsker det samme systemet – de er altså KOPISTALINISTER. Faktisk ønsker og oppnår de mer kontroll og overvåkning enn gammelstalinistene kunne drømme om, fordi de også får kontroll med og oversikt over hver gang eksemplaret blir lest og av hvem.
Eksemplarkontrollparadigmet
Selvfølgelig sier de ikke at de vil ødelegge og forkrøple nye teknologier med diverse brukersperrer og kunstige defekter for å få full kontroll samt innføre kunstig knapphet slik at de kan ta overpriser for monopolprodukter som de gjerne også gir redusert kvalitet. Nei, de sier at de har «intellektuell eiendom» som de har alle rettigheter til og skal ha full kontroll over. «Intellektuell eiendom» har derfor blitt et påskudd for å innføre eksklusiv eiendomsrett på et område der knapphet ikke finnes og ikke behøver å finnes, og der distribusjonsmonopolene er i ferd med å bli overflødige. «Intellektuell eiendom» blir ensbetydende med «eksklusiv rett til å krenke den alminnelige eiendomsrett».
Det er én bestemt forretningsmodell som søkes kombinert med en slik kunstig knapphet, og det er den vi kan kalle Eksemplarkontrollparadigmet, altså ideen om at:
- Inntekter kan eller må komme fra salg (eller helst utleie) av eksemplarer
- Ethvert eksemplar som det ikke betales for er tyveri
- Derfor må alle eksemplarer kontrolleres (og evt. overvåkes)
Denne forretningsmodellen er ikke nødvendigvis ille i et samfunn der det er komplisert og kostbart å lage eksemplarer eller kopier (selv om det også der finnes mange andre mulige inntektskilder), og der folk ikke er i stand til å utøve retten til privat kopiering og derfor ikke savner den. Men i dagens samfunn er
denne forretningsmodellen på god vei til å bli økonomisk avlegs, og politisk fører den til merkantilistiske privilegier og spesiallover, og kamp og nærmest krigføring (bl.a. søksmål) mot kunder og deres rettigheter, samtidig som den hemmer eller forkrøpler ny og innovativ teknologi (f.eks. DAT-spillere, DVD-brennere, DataPlay, fildelingsnett), på samme tid som den fremmer frihetsfiendtlig og rettighetskrenkende teknologi som DRM.
For opphavsrett og eiendomsrett, mot eksemplarkontroll
Som det fremgår av det ovenstående, er det intet mindre enn den alminnelige eiendomsrett (til eksemplarer av alle typer verk) som er under angrep. Det er jo nettopp det eksemplarrettighetene er – eiendomsrettigheter over lovlig tilegnede (kjøpte eller donerte) eksemplarer av verk. For å kunne gjennomføre et slikt angrep er distribusjonsmonopolistene nødt til å gjøre bruk av Orwelliansk nytale – derfor innskrenkes eiendomsretten i eiendomsrettens navn! Distribusjonsmonopolistene hevder jo å basere seg på eiendomsrett, nærmere bestemt «intellektuell eiendom». De hevder at opphavsrett og copyright er eiendomsrettigheter som gir dem alle mulige samt eksklusive rettigheter over alle verk og alle eksemplarer. Dette er grunnleggende feil både i forhold til hva eiendom og eiendomsrett er, og i forhold til hva opphavsrett og copyright er.
Opphavsrett har ALDRI dreid seg om å regulere tilgang (aksess) til solgte eksemplarer av åndsverk. Tekniske sperrer har derfor ikke noe som helst å gjøre med opphavsrett, og det er en tilsnikelse å fremstille det annerledes. Å forandre opphavsrettslovgivning slik at den skal omfatte og beskytte tilgangskontroll over eksemplarer av åndsverk utgjør en enorm politisk endring.
Opphavsrett har alltid dreid seg om å regulere inntektsstrømmene som oppstår fra åndsverk, og i forlengelsen av dette også kopiering eller eksemplarfremstilling, fordi dette har vært historisk assosiert med inntekter. Men slik er det ikke lenger, i dag er kopiering så enkelt og billig at det er allemannseie og noe folk vil gjøre for hverandre gratis.
Mediemonopolene forsøker å fremstille det slik at Eksemplarkontrollparadigmet, som kun er en bestemt forretningsmodell, er det samme som opphavsrett eller opphavsrettens enerett, eller den eneste måten å praktisere eneretten på. (Selv ideer og lovtolkninger prøver de å få monopol på!) Men som vi har sett innebærer Eksemplarkontrollparadigmet vesentlige endringer bort fra tradisjonell opphavsrett, og i retninger som opphavsrettens grunnleggere advarte mot. I tillegg finnes det mange forskjellige mulige forretningsmodeller som er forenlige med tradisjonell opphavsrett. Det er også verdt å merke seg at norske opphavsrettsjurister og lærebøker i immaterialrett ikke bruker det misvisende og villedende uttrykket «intellektuell eiendom». De bruker uttrykket «intellektuelle rettigheter» (som også omfatter de andre immaterielle rettighetene som patenter, varemerker m.m.).
Tradisjonell (og europeisk) opphavsrett utgjør fremdeles et utmerket alternativ til Eksemplarkontrollparadigmet. Det er fremdeles mulig å utgi plater, bøker, videofilmer etc. og selge disse uten DRM, uten kopi- eller avspillingssperrer, uten overvåkning, og la folk gjøre som de vil i privatsfæren, og gjerne også la folk få drive med gratis fildeling som de vil, siden dette innebærer gratisreklame for verket og fører til netto salgsøkning. Og det er slike eksemplarer, uten bruksforkrøplende eller kvalitetsforringende sperrer og restriksjoner vi alle vil ha.
I den digitale verden er kopiering lett, har minimale kostnader, kopiene har like bra kvalitet som originalen, og originalen reduseres ikke i kvalitet ved kopiering. Og dette gjelder alle digitale medier, ikke bare Internett. Knapphet er til for å reduseres/avskaffes, og eksisterer altså ikke i den digitale verden! Dette er et stort gode for oss alle og burde være noe å feire. Istedet gjør mediemonopolene alt de kan for å hindre både tilgang og kopiering. De skaper kunstig knapphet for å bevare sine gamle forretningsmodeller og monopolmakten denne gir dem istedenfor å utvikle nye forretningsmodeller.
Retten til å kopiere og viljen til å dele
Alle materialer slites, og digitale informasjonsbærere er mindre holdbare enn de tradisjonelle. Slitasje på digitale bærere fører også til større tap av innhold og funksjonalitet. Til gjengjeld er de lette å kopiere, og kopien får like god kvalitet som originalen.
Alt digitalt materiale som ikke kan kopieres eller ikke blir kopiert må regnes som tapt. Kopiering innebærer holdbarhet, bevaring, kulturarv og demokrati, og retten til å kopiere er både en grunnleggende individuell rettighet og en sentral samfunnsverdi.
Det er naturlig for mennesker å dele med hverandre. Mennesker er Zoon Politicon og dette er grunnlaget for sosiale fellesskap og for å skape og opprettholde en kultur. Ved knapphet settes det ytre, naturgitte grenser for deling av ressurser. I en knapphetsøkonomi oppstår derfor eksklusive eiendomsrettigheter som en logisk løsning på knapphetsproblemet. Men når knapphet avskaffes innenfor et domene, fjernes de ytre grensene for menneskers trang til å dele med hverandre. Dermed oppstår en overskuddsøkonomi og -etikk innen det aktuelle domenet, og denne har helt andre trekk enn knapphetsøkonomien og -etikken. Overskudd overflødiggjør den eksklusive eiendomsretten og muliggjør en fri deling – en inklusiv eiendomsrett. Overskuddsetikken er basert på trangen til å dele, gir grunnlag for et sosialt og kulturelt fellesskap og gir en individuell immateriell belønning.
De fleste av oss er for at opphavsrettsinnehaveren skal ha enerett til inntekter fra verket, samt kontroll over spredning av verket i den offentlige sfære og republisering av verket. Men BRUKEN av solgte eksemplarer av verket, inkludert både valg av utstyr såvel som privat kopiering av verket tilligger eksemplareieren, ikke opphavsrettsinnehaveren. Dette er et helt grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og i et fritt marked.
Videre er det helt vesentlig både for et velfungerende fritt marked og for ytringsfrihet og bevaring av åndsverk at utstyr for å kopiere, dekode eller avspille åndsverk fritt kan produseres og omsettes, og at det er mulig å tjene penger på å produsere og selge programvare som omgår tekniske sperrer. Jfr. EFNs lovforslag om leserett til åndsverk.
Er en liberale digital verden mulig?
En liberal digital verden har følgende kjennetegn:
- Eksemplarrettigheter, ideelle rettigheter, økonomisk enerett og fysiske eiendomsrettigheter er anerkjent og opprettholdt, og det samme er retten til fri kopiering.
- Skapere er fristilt fra korporative og statlige kontrollmekanismer, og belønningen for skapende arbeid er mest mulig fristilt fra telling av eksemplarer, kopier og antall aksesser av verk.
- Knapphet av verk er avskaffet og beholdes avskaffet; fri ikke-kommersiell kopiering og gjenbruk tillates og oppmuntres, fordi alle forstår at dette er en nødvendig forutsetning for å kunne skape mer.
- Overvåkning av individets forbruksvaner er avskaffet eller gjort frivillig/satt under individets egen kontroll.
- Teknologi brukes til å øke individets frihet og valgmuligheter, og ikke det motsatte – alle tekniske sperrer på forbrukerteknologi er avskaffet eller lette og lovlige å omgå.
Mer informasjon
Foiler til mitt foredrag i Fridemokratene:
http://folk.uio.no/thomas/pl/ip/ke-index.html
Liberalister mot «intellektuell eiendom» (lenkesamling til mange
artikler): http://folk.uio.no/thomas/pl/ip/ke18.html
EFNs lovforslag om leserett til åndsverk:
http://efn.no/lovforslag.html
EFNs høringsuttalelse til KKDs høringsutkast om endringer i
Åndsverkloven m.m.:
http://efn.no/eucd-norge.html / http://efn.no/eucd-norge.pdf
Thomas Gramstad er leder for Elektronisk Forpost Norge (EFN).
thomas@efn.no / www.efn.no. EFN er en elektronisk rettighetsorganisasjon som jobber med medborgerskap og juridiske rettigheter i IT-samfunnet.
