Dagbladet har i dag to artikler om stalinistene i AKP (m-l). Et prosjekt skal finne ut hvorfor såkalt antiautoritær ungdom havnet hos stalinistene. Dessuten: Er det ok å spøke med AKP?
Professor Bernt Hagtvet startet sommeren 2003 en debatt om og et oppgjør med AKP (m-l) gjennom en kronikk i Dagbladet. Debatten tok av, med kraftige utfall fra begge sider. I Klassekampen har redaktør Braanen forsøkt å frigjøre seg fra AKP-historien ved å ha en ”selvransakende” debatt. Også Gerhard Helskog i TV2 har satt søkelyset på AKP, ikke minst på hvor mange med fortid hos stalinistene som i dag besitter ledende posisjoner i samfunnet.
I dag varsler en kronikk i Dagbladet nytt søkelys på AKP (m-l). Historiker Nik Brandal og litteraturviter Jon Rognlien varsler et prosjekt for å få annet i tale enn de ”store” stemmene som går igjen i alle debatter om AKP. De vil ikke sette i gang noen hekseprosess mot venstresiden, men høre ”fortellinger” om hvordan folk kom inn i det maoistiske kraftfeltet. Og oppfordrer folk til å fortelle.
Kan vi le av AKP?
Dag Solstads bok om gymnaslærer Pedersen og ”Den store politiske vekkelsen som hjemsøkte vårt land” regnes som nøkkelromanen om AKP-bevegelsen. Hans Petter Moland skal nå lage teater med utgangspunkt i boken. Komedie skal det bli. Men professor i historie, Bernt Hagtvet, mener at dette er galt.
” Å lage en komedie av en totalitær ideologi som AKP-ml synes jeg i utgangspunktet er veldig uheldig. Kan man tenke seg å gjøre en komedie av folk som har trådt feil på den andre siden, for eksempel en nazihirdgutts villfarelser? Noe av det tristeste jeg ser er historieløse filmskapere som bevisstløst tar i materiale de ikke forstår omfanget av, sier professor i statsvitenskap, Bernt Hagtvet.”. Til Dagbladet.
Komisk
Selvfølgelig er det komisk. Når AKP’erne levet i et av verdens frieste land men i stedet hyllet despoter, og fornektet deres forbrytelser. Det er så folk har vanskelig for å tro det, når de ser hva AKP’erne har fått seg til å mene om væpnet revolusjon, proletariatets diktatur etc. Og at det var helt greit å juble for atombombeeksplosjoner – så lenge de var kinesiske. Det er så man må gni seg i øynene; har noen virkelig ment dette tøvet? Jada. Og det var blodig alvor for alle som involverte seg i debatter med denne gjengen.
Latterlig
Mer enn 20 år siden AKP klappet sammen (1982) får du fortsatt ikke Pål Steigan, Sigurd Allern eller Tron Øgrim til å innrømme at de var på jordet i sine standpunkter – eller i sitt forsvar av blodige diktatorers ugjerninger. Fortsatt bruker enkelte av dem den særegne AKP-skapte varianten av det norske språket, og tror de er radikale.
Lenge efter at Stalin, Mao, Kim il Sung og Pol Pot sine ugjerninger er avslørt for all verden, klarer Tron Øgrim å vikle seg inn i en talldebatt om hvor mange som egentlig ble drept av feilslått politikk, tortur, fengsel eller henrettelser under Kulturrevolusjonen og Kambodsjas tilbakevendelse til ”år null”. Hvordan er det mulig å være så blinde – når resten av verden for lengst har innsett galskapen?
Vi er tilbøyelige til å gi Hagtvet rett. Men ikke helt. For et korstog kan fort skape sympati for denne blodrøde gjengen. Å bruke humor kan være et like riktig våpen som opplysning er det. Begge deler bør være virkemidler som gir den oppvoksende slekt innsikt i hvordan ungdom i et demokrati kan henfalle til totalitære svermerier.
Vi kan le av at AKP’erne havnet i denne surrealistiske galskapen, men ikke av deres ville synspunkter og slett ikke av hvilke planer som skulle virkeliggjøres dersom de fikk makten. Konsekvensene for demokratiet og enkeltmenneskets frihet ville vært altfor alvorlige til at dette er noe å le av.
