Hvorfor i all verden ble Vidar Kleppe, Jan Simonsen og de andre ”verstingene” kastet ut av FrP, når den allmektige selv går dem en høy gang i hets av minoriteter?
Det er ikke mange dagene siden Carl I. Hagen lovet å ta en ordentlig lang ferie, og først utpå nyåret 2005 skulle la høre fra seg igjen. På pressekonferansen der FrP summerte opp vårsesjonen i Stortinget tok Hagen og klakkørene hans selvkritikk på altfor kraftig språkbruk mot de ikke-sosialistiske partiene, og formanet alle til å ”snakke pent om hverandre”. Hagens langsiktige og uttalte mål er å skape en ikke-sosialistisk flertallsregjering der FrP er med. Carl I. Hagens eneste avbrekk fra ferien skulle være et møte hos ”Levende Ord”-menigheten i Bergen. Og der satte han dagsorden for resten av sommerferiens politiske debatt.
Merkevarebygging
Carl I. Hagens åpenbare hets av muslimer rent generelt har som hensikt å øke frykten for det fremmede, nøre opp under fremmedfiendligheten, og er et signal til velgerbasen om at FrP er til å stole på i forsvaret av et hvitt, pent og raserent Norge. Hetsen skal også fremkalle rasende reaksjoner fra politiske motstandere, konkurrenter og påstått ønskede samarbeidspartnere – slik at Hagen (igjen) oppnår å være den ene mot de mange. Den forfulgte – og dermed oppnå ennå mer sympati. Og han klarte det igjen.
Man kan undres over om Carl I. Hagen har så dårlig gangsyn at han tror de påstått ønskede samarbeidspartnere ikke reagerer over en slik åpenbar hets. Svaret er nei. Men avskyen kan han leve med. Hans plan er å forhandle om regjeringsdeltagelse utfra den styrken velgerne kan gi ham. Han vet at han ikke får noe gratis hos Erna Solberg og Dagfinn Høybråten. Og Venstre er allerede avskrevet.
Hagen jobber med merkevarebygging. Merkevaren FrP må holdes ved like hos sympatisørene. Gårsdagens utfall var et ledd i dette arbeidet. Og han lyktes. Ordvalget overbeviser sympatisørene om at FrP kan man stole på i kampen mot ”de fremmede”. Reaksjonene fra resten av det politiske Norge bidrar til FrPs merkevarebygging; ”kun FrP er til å stole på”.
Budskapet viktig, ikke avsenderen
Med sine utfall sørger Hagen også for å gjøre konkurrenten Vidar Kleppe og Demokratene overflødig. Kleppe kunne blitt en lei konkurrent, selv om han ikke får forsider i tabloidene. For buskagitasjonen fortsetter han jo med. Kleppe kan nå vanskelig påstå at Hagen gjør ”alt” for å bli stueren, når Carl I. Hagen kommer med utfall tilsvarende dem bidro til at Kleppe ble kastet ut av FrP. Og vi andre (og Kleppe!) kan jo spørre oss om hva poenget var med å kaste Kleppe og Simonsen på dør, når Hagen går dem en høy gang i muslimhets. Kleppe har i sannhet fått erfare at den allmektiges veier er uransakelige. Hagen må jo tro at det viktige ikke er hva som blir sagt, men hvem som sier det. Og det er jo feil. Budskapet blir ikke mindre stinkende om det er Carl I. Hagen som er avsender.
Ikke rastist, men..
Både forskere, politiske motstandere og konkurrenter påstår at Carl I. Hagen ikke er rasist. Han lever bare godt av at det finnes rasisme, fremmedfiendtlighet og fremmedfrykt blant velgerne. Hagen selv påstår til forsvar for egne uttalelser (rent generelt, ikke om i går) at han angriper systemene, ikke menneskene. Han angriper politiske motstanderes løsninger, ikke noe annet. Ser man på ordvalget hans hos Levende Ord, bør Hagens hvitvasking av seg selv revurderes.
Jesus = Enevald Flåten
Hvis en muslim eller en jøde angrep Jesus, men til sitt forsvar sier at det var Enevald Flåten, såkalt pastor hos Levende Ord, det var meningen å ramme – ville vi tatt påstanden alvorlig? Naturligvis ikke. Derfor skal vi heller ikke ta Carl I. Hagen seriøst når han agriper Profeten Muhammed – men påstår at det var fundamentalistiske muslimer han ville ramme. Tror han at folk er helt tomme i hodet?
Jeg tror ikke at Osama bin Laden og ayatollah Khomeiny er representative for muslimer flest. Ikke Mohammed Atta eller kongen av Saudi-Arabia, heller. Like lite som Enevald Flåten og de andre pastorene i fundamentalistiske kristne menigheter er representative for kristne generelt. Carl I. Hagen vil likevel ha oss til å tro at muslimer flest bare venter på å bli vekket av Osamas hatefulle ord, for derefter å sende sine barn i døden for islam. Hvis mange nok tror på slike konspirasjoner øker frykten for alt som er fremmed. Nordmenn er ekstremt søkende efter trygghet. Dette vet Carl I. Hagen – og hans budskap er at FrP er det eneste partiet som tilbyr trygghet. Illusjonen Hagen vil ha velgerne med på, er at tiden kan skrues tilbake. Det er ikke for ingenting at Hagen vinteren 1994 pekte ut partiets nye kurs i et dokument med det reaksjonære navnet Tilbake til fremtiden.
Annerledeslandet
En regjering bygget på Carl I. Hagens politikk ville definitivt gjort Norge til et annerledesland. Religionsfrihet, ytringsfrihet, og bevegelsesfrihet ville hatt dårlige kår. FrP ville kanskje også sagt opp diverse internasjonale avtaler og FN-konvensjoner Norge i dag er tilsluttet. Den norske regjeringen ville hatt klippekort hos den internasjonale domstolen.
Vil nordmenn flest ha dette annerledeslandet? Jeg tror at de ikke vil ha Carl I Hagens annerledesland mer enn de ville ha annerledeslandet til Lahnstein.
Den vanskelige virkeligheten
De verste mytene om nye landsmenn fra 1970-tallet, om bål i stuene, 16 personer i samme leilighet etc. er nok avlivet. Nye myter er kommet i stedet; enhver muslim er en potensiell terrorist og selvmordsbomber. Kaldkrigspartiet FrP har byttet fiendebilde: kommunismen er erstattet av islam.
For tiden kjører i hvert fall èn avis en serie om integreringspolitikk. Nye landsmenns barn og barnebarn studerer – med gode resultater, skaper arbeidsplasser, tar jobbene nordmenn selv ikke vil ha – bl.a i omsorgssektoren, og bidrar i det hele tatt til samfunnet vi alle er deltagere i. Sitter til og med på Stortinget (1 av 165!!) og vedtar lovene landet styres efter. Myter avlives. Dèt passer Carl I. Hagen dårlig. Dersom mytene hans parti har vært med på å bygge opp og holde vedlike forsvinner, vil også fremmedfrykt og fremmedfiendtlighet avta. Da mister Hagen velgere.
Vi forholder oss til farverike landsmenn hver dag; på jobben, våre barn treffer dem på skolen og i barnehaven, våre foreldre og besteforeldre på sykehjemmet. Vi deler sete med dem på buss, trikk og t-bane. De er våre naboer, deltar på dugnader, og sitter i styret i borettslaget. De er journalister som rapporterer fra virkeligheten både i aviser, radio og TV. Da skriver de jo til og med norsk! Noen av oss finner til og med ektefeller utenfor landets grenser, eller blant landets mer farverike minoriteter. For å si det med Karlsson på taket: Det er en hverdagslig sak – å forholde seg til minoriteter. Det kan være uvant, til og med vanskelig for noen. Men vi venner oss til det.
Det er likevel noen som ikke venner seg til det. De som stemmer på Carl I. Hagen. Det er de som synes alt var mye bedre før. Under krigen.
