Dagsavisen hisser seg voldsomt opp på lederplass i dag. Grunnen er at staten har solgt seg ned i Statoil, og avisen frykter at staten skal ende med en så beskjeden eierandel som 66,6%.
Stortingsflertallet har gitt regjeringen fullmakt til å selge unna aksjer, så man ender med at staten eier kun 2/3 av aksjene. Dagsavisen påpeker fullmakten, men antyder at salget skjer bare fordi Høyre nå har den ansvarlige statsråden. Men enhver statsråd, uansett parti, må jo følge vedtak i Stortinget, eller? Og Dagsavisen regner med at det kommer flere fremstøt for å svekke det statlige eierskapet i Statoil.
Så svinger Dagsavisen seg til de store retoriske høyder: ” Det er ren markedsliberalistisk politikk som driver fram privatiseringen av Statoil. Vi har å gjøre med en høyrepolitisk overtakelse av hele nasjonens oljeselskap. Det finnes ikke et samfunnsmessig godt argument for en slik omfattende privatisering av Statoil.”
Dagsavisen roter med begrepene. Nedsalg til en fortsatt statlig eierandel på 2/3 har intet med privatisering å gjøre. Det kan være en ren misforståelse, men også skrives på kontoen for politisk retorikk.
Dagsavisen har også et dårlig ideologisk kompass. Liberalistisk ville det først vært om staten ikke eiet noe som helst av Statoil, eller hadde noe bedriftsmessig engasjement overhodet – men konsentrerte sin rolle om å gi rammer for næringsvirksomhet. Dit er det dessverre langt igjen.
Det er ikke vanskelig å gi argumentasjon for salg av Statoil: Staten gir rammene for all forretningsvirksomhet i Norge, gjennom lover og regler, skatter og avgifter. Det er derfor uryddig av staten både å gi rammer og samtidig bedrive forretningsdrift. Det kan føre til at staten gjennom sin posisjon som lovgiver gir seg selv som bedriftseier særfordeler. Dette er en helt ryddig argumentasjon som har lite med ideologi å gjøre. Staten kan ha politiske mål for hvordan oljevirksomheten i Norge skal drives, og følge opp dette gjennom lovgivning og skatter/avgifter.
Så til det ideologiske: Vi som liberalister mener at skal staten ha en begrenset størrelse, begrenset makt, og begrenset ansvarsområde. Og på den bakgrunn er det vårt syn at staten ikke bør delta i forretningsdrift, og ikke eie bedrifter.
Dagsavisen fremstår i dagens lederartikkel som langt mer venstrevridd og dogmatisk enn vi har oppfattet den: ”Privatiseringen baserer seg på en politisk bløff om at alt ville gå så mye bedre for Statoil bare bedriften kom på børs. Driften ville bli mer effektiv, kostnadene vil komme under bedre kontroll og nye samarbeidspartnere ville strømme til.”
Som vi tidligere har omtalt har knapt noen vært flinkere til å skape ryddigere forhold og forankre også statsselskapers drift bedriftsøkonomisk enn nettopp Arbeiderpartiet – som Dagsavisen i andre sammenhenger heier på. Personer med medlemskap i Ap har bekledt toppvervene i både Statoil, Telenor og andre selskaper. Og disse folkene har gått i front i denne opprydningen i statsdrift.
I dag kan ikke folk avspises med svulstige formuleringer om fellesskapets beste for å få dem til å akseptere dyr og dårlig service fra offentlige monopolselskaper. Folk er mer bevisste på pris og kvalitet, og det er en selvfølge å velge både sykehus, strømleverandør og renovatør utfra slike preferanser – mer enn hvem som står som eier.
Når folk kan leve helt på siden av det offentliges apparat gjennom konsekvent å velge private leverandører, synker også viljen til å betale for offentlige tjenester. Dette har politikere tatt inn over seg, nærmest uavhengig av partifarve og ideologisk tilhørighet. Derfor har vi de senere år sett en utvikling der offentlige monopoler først er blitt særlovselskaper, så aksjeselskaper, samtidig som monopolposisjonen er avviklet. Uten disse reformene ville det offentlige mistet både kunder, legitimitet og finansiering. Reformene som hittil har vært gjennomført har vært en dyd av nødvendighet, og ikke begrunnet i ideologi. Slik kan også nedsalget i f.eks Statoil fremstilles. Det er først når begrunnelsen som brukes for salget er at dette ikke er det offentliges ansvar at vi kan snakke om en ideologisk motivert handling. Enten det er nedsalg eller fullstendig privatisering. Men det er det langt igjen. Derfor skyter Dagsavisen spurv med kanoner.
For Liberaleren ville en ideologisk begrunnelse vært langt å foretrekke, selv om argumentet om ryddighet og klare linjer mellom grenser mellom det offentliges rolle som lovgiver og bedriftseier også er helt uproblematisk. Mer problematisk blir det når Dagsavisen fremstiller nedsalg til ”kun” 2/3s offentlig eierskap som ”ideologisk motivert”.
Dagsavisen må gjerne fremstille den siste tidens skandaler i og rundt Statoil som å være en følge av omdannelse til as og innhentelse av privat kapital. Ethvert selskap, uavhengig om det er et offentlig monopol eller helt/delvis privateiet i konkurransesituasjon må ha klare regler for habilitet, og verdier som basis for sin drift. Korrupsjon og kutting av svinger er ingen vaksinert mot, aller minst offentlig eiede selskaper – som bare kan gå til sin eier og gråte litt for å få særbehandling enten det gjelder lovbeskyttelse mot konkurranse eller fine skattefordeler.
Vi skal likevel gi Dagsavisen et poeng. Når man selger noe, kan man enten bruke pengene til å betale for bedre tjenester, betale ned gjeld, spare pengene, eller investere dem. Når Høyres Jan Tore Sanner skryter av at pengene ikke skal brukes til å bedre det offentlige, men settes på sparekonto (les Oljefondet) i stedet, så er dette et aktivt valg. Man kunne valgt annerledes. Å bruke inntekter fra et salg av eiendom/eierandeler er noe annet enn å basere seg på oljeformuen til driften av Norge.
Liberaleren kunne ønsket en bedre strategi fra regjeringen enn å legge aksjene ut på det åpne markedet. Å få nordmenn flest til å bli aksjeeiere og ikke bare skattebetalere og fagforeningsmedlemmer kunne øket interessen for og innsikten i markedsøkonomiske prinsipper. Da ville det blitt vanskeligere for sosialistene (i det minste Ap) å føre en venstrevridd eierskapspolitikk om de igjen kommer til makten. Regjeringen burde gitt hver skattebetaler en eierandel i Statoil.
