Her kommer en subjektiv, tabloid redegjørelse for alle som gikk glipp av den strålende feiringen av Fridemokratenes første 10 år lørdag 19.juni.
Et førtitalls antall mennesker var benket sammen på Hotell Norrøna en varm lørdagsmorgen for å oppleve en sterk samling foredragsholdere. Sverre Berg, leder for Fridemokratene, åpnet ballet og introduserte foredragsholderne. Han avsluttet innledningen med å si at dette kom til å bli en feiring svært mange regnet med «ikke ville inntreffe»… Spesielt ikke en viss person bosatt i en forhenværende vaktmesterbolig i Vestfold.
Fortidens slag sett fra ulike perspektiver
Første foredragsholder var tidligere stortingsrepresentant Tor Mikkel Wara, angivelig med foredrag om liberalismens historie. Wara overrasket mange, iallfall herværende forfatter, ved å vri debatten mer mot ideologistriden han opplevde i FrP på begynnelsen av 90-tallet.
Wara delte opp foredraget i fire deler:
1. Historien om politikk – fortalt av pressen
2. Historien om ideene – fortalt av Marx
3. Historien om makten – fortalt av Machiavelli
4. Historien om kulturen – fortalt av Monitor
Historien om politikk tok utgangspunkt i politiske stridigheter i Fremskrittspartiet på 80- og 90-tallet. Wara fortalte livlig om hvordan liberalistene påvirket FrPs økonomiske politikk, men slet med å få gjennomslag for sine synspunkter på ikke-økonomiske områder/sosiale spørsmål. Økonomisk politikk stod sentralt på 80-tallet, i kampen mot planøkonomi. Problemene dukket opp på 90-tallet da fokuset kom på andre aspekter ved samfunnsutviklingen, og liberalistene klarte dermed ikke å influere og omdanne partiet til å bli et konsekvent liberalistisk parti, ifølge Wara.
Liberalistiske seirer, tross alt
Andre del av Waras foredrag analyserte liberalismens fremvekst i Norge utfra en marxistisk analyse. De underliggende økonomiske drivkreftene bidro til å forandre samfunnet. Wara satte dagens økonomiske situasjon opp mot nærings- og finanspolitikken fra 70-tallet og utover. På slutten av 70-tallet bevilget Stortinget direkte statsstøtte til forskjellige bedrifter rundt om i landet. Og Wara fortsatte med å fortelle alle de seire liberalistene har vunnet:
– NRK-monopolet er brutt, og det er lov til å reklamere gjennom mediene. Til kontrast trakk Wara frem eksempelet om at Carl I. Hagen i sin tid ble latterliggjort da han foreslo å tillate reklame på nærradioer…
– Det er delvis innført stykkpris i helsevesenet. På 70-tallet var det utenkelig at private skulle drive sykehus – det ble nesten Regjeringskrise da de første private hospitalene kom.
– Televerk og kraftverk er kraftig deregulert.
– Det er tilnærmet fri konkurranse når det gjelder flytransport, drosje, buss, og anbud og konsesjoner er kraftig liberalisert.
– Finansmarkedet er friere, det er ikke valutabegrensninger og rentetak. Wara nevnte hvordan Unge Høyre ville bekjempe FpUs «hårreisende idiotforslag» om å fjerne valutabegrensningene, bankkvotene og rentereguleringene. I dag er alle disse tingene tatt som en selvfølge.
– Norges Bank er tatt ut av hendene til politikerne, og det er inflasjonsmål i pengepolitikken.
– Privatisering og konkurranseutsetting er akseptert.
– Industrisubsidiene er så å si avviklet.
– Det er friere handel, reduserte tollkvoter.
– Inntektsskatten er redusert fra et toppunkt på 67 prosent av inntekten til rundt 50 prosent.
Wara påpekte at mange av de ovennevnte forslag startet med Milton Friedman og Friedrich August von Hayek – Intet er mer kraftfullt enn ideer hvis tid er kommet. Men i motsetning til en rekke andre land skjedde ikke den liberalistiske utviklingen gjennom radikaliseringen av det konservative partiet i Norge, men gjennom FrP. Carl I. Hagen så tegnene i tiden. Stridighetene dukket opp i det øyeblikk liberalistene vant kampene og fikk gjennomslag for sin politikk – da hadde de ikke lenger noe å kjempe for, og FrP forandret politisk retning for å tekkes nye velgere, mente Wara. Han uttrykte det slik: FrP trengte ikke lenger liberalistene – og liberalistene trengte ikke lenger FrP. Samarbeidet var en lykkelig handel.
En kamp mellom ideologier, maktmennesker – og aldersgenerasjoner
Historien om makten ble en brutal foreteelse. Wara mente FrP har hatt stridigheter siden 1973 – allerede to dager etter stiftelsen startet eksklusjonene. Wara fortalte videre om Hagens arbeid med å gjøre FrP til et anstendig parti fritt for «stutumer og bygdetullinger». Liberalismen ble en viktig nøkkelfaktor for å tiltrekke seg oppegående, yngre mennesker – såkalte politiske vidunderbarn. FrP ble i større grad et parti med typiske politikere. Men etter hvert ble sersjantkorpset av liberalister selvbevisst, og søkte makt i partiet. Wara kalte treffende nok EØS-striden i partiet for «palassrevolusjonen». Grasrotmobiliseringer og kontrarevolusjoner stod i kø, og enkelte av liberalistene endte opp som «herreløse samuraier».
Monitor gir med jevne mellomrom ut analyser av folks holdninger, og klassifiserer mennesker etter parametrene idealisme/materialisme og modernisme/tradisjonalisme. Utfra denne rubriseringen beskrev Wara de forskjellige fløyene i FrP. Wara ga uttrykk for at mye av striden i FrP var en generasjonskamp mellom «arrogante, snørrhovne jyplinger i altfor store dresser» og «reaksjonære, fremmedfiendtlige gamlinger» (den såkalte skulle-hatt-juling-generasjonen). Liberalistene ble oppfattet som overlegne, og gjorde ofte narr av den eldre generasjonen med sarkasme og ironi. Manglende allmennkunnskaper og klesstil ble visstnok også latterliggjort. Kulturmotsetningene kunne ikke fortsette i det uendelig, og endte med splittelsen i 1994.
Avslutningsvis drøftet Wara fremtidsutviklingen for Fridemokratene. Enkelte dristige scenarioer ble lansert: de liberalistiske seierherrenes treffsted, tenketank som kan være aktiv i samfunnsdebatten, eller mimreklubb for FrP-utbrytere…
Krystallklar analyse fra Timbro-sjef
Neste innleder ut var Mattias Bengtsson fra den svenske tenkesmia Timbro. Bengtsson kunne ikke la være å tenke nostalgisk etter Waras innlegg. Han snakket varmt om samarbeidet dem imellom da Bengtsson og Wara var aktive i henholdsvis Moderata Ungdomsförbundet og Fremskrittspartiets Ungdom. Det politiske samarbeidet mellom ungdomspartiene endte for mange opp med andre ting enn kun politikk – det ble bl.a. nevnt tette vennskapsbånd og i enkelte tilfeller ekteskap.
Bengtssons tema var dagens liberalistiske tilstand og liberalismens vekstvilkår. Bengtsson satte emnet i perspektiv ved å trekke frem hvordan den politiske tilstanden var på 70- og 80-tallet med sosialistiske seirer og planøkonomisk tankegang – man kunne tydelig kjenne seg igjen i scenene som ble skildret i Ayn Rands Atlas Shrugged. «Problemet» for mange liberalister er at den politiske situasjonen for folk flest oppfattes som ikke så verst. Folk aksepterer inngrep, og liberalistiske miljøer diskuterer om tingenes tilstand er blitt bedre eller verre de siste tiårene. Fremskritt med økonomisk deregulering oppveies av tilbakeslag som røykeforbud på utesteder.
Nye liberale utfordringer
Bengtsson krydret foredraget med anekdoter om hvordan tilstandene blir stadig bedre i fattige land. Hans beskrivelse av en svensk fagforeningsleders hjertesukk over at man ikke kan stoppe den markedsøkonomiske utviklingen, var kjærkomment i salen. Bengtsson så altså positivt på den globale utviklingen. Personlig synes jeg Bengtsson var på sitt beste da han besvarte spørsmål fra salen. Et noe tørt foredrag ble straks mye bedre da han analyserte problemstillinger som ble trukket frem i plenum. Jeg skal nevne to eksempler som bør være til ettertanke for liberalister som skal bedrive politisk agitasjon fremover:
– Sosialismen som en bred politisk kraft er forbi. Men ingenting er kommet istedenfor! Da sosialister fikk gjennomslag for sine ideer var det argumenter om kapitalismens umoral og destruktivitet som gikk rett hjem hos folk. Nå erkjenner de fleste at sosialismen som samfunnsmessig verktøy er ubrukelig. Likevel er ikke folk kapitalister – de ser bare at systemet fungerer. Dypest sett mener mange at kapitalismen er umoralsk, men de har ikke noe alternativ. Liberalister må derfor tenke ut gode løsninger for å sikre kapitalismen en moralsk legitimitet hos folk flest.
– Mange tilhengere av sosialistisk økonomi er gjerne liberale på andre områder. Eksempelvis så er Sosialistisk Venstreparti positiv til kulturelt mangfold, homofiles rettigheter og mindre statlig overvåking. Liberalister har en utfordring med å vise at økonomisk frihet henger sammen med verdiliberalitet. Mange sosialister er dessuten individualister når det gjelder egen livsutfoldelse, men kollektivistiske når det gjelder synet på andre menneskers frihet. De mener at de selv er egnede til å bestemme over seg selv, og paternalistiske når det gjelder å blande seg inn i andres liv. Liberalister må knuse de elitistiske holdningene og få frem at de aller fleste mennesker er dugelige nok til å styre egne verdivalg og egen økonomi.
Debatt mellom etablerte politikere
Den offisielle delen av konferansen ble avsluttet med en debatt om fremtiden mellom de norske partier som tydeligst har en liberalistisk profil: Venstre, FrP og Høyre.
Henning Holstad fra FrP gikk offensivt ut og nærmest angrep Fridemokratene for å ha sviktet den interne ideologikampen i FrP. Han ga dessuten klart uttrykk for at han selv er liberalist, at han vil ha FrP mer liberalistisk og at han gjerne hadde sett flere av Fridemokratmedlemmene i sitt parti. I sitt åpningsinnlegg vektla han politiske saker som frihandel, skatter og avgifter, byråkrati, subsidier og liberale verdier. Holstad utfordret de andre partiene på disse sakene, og var til tider svært provoserende i sin kritikk av enkelte politiske motstandere. Særlig fikk lokalpartiene i Oslo gjennomgå.
Fra Venstre dukket Ole Bergesen opp. Bergesen er tidligere medlem av FrP og havnet til slutt i Venstre og Unge Venstre. For Bergesen var det de liberale verdiene i Unge Venstre som appellerte til ham: Fjerning av verneplikten, republikk og et liberalt syn på narkotika. Bergesen fortalte at han ikke så på sitt parti som et konsekvent liberalistisk parti, men på viktige saker er Venstre det beste partiet, som lokalt selvstyre, frihetlige verdier, mindre overvåking, og et forutsigbart og enkelt skattesystem.
Oslo Høyres sjef Heidi Larsen forsvarte Høyre utfra at det ikke er et liberalistisk parti, men et ansvarlig parti med liberale verdier. Hun hadde en mer praktisk-politisk tilnærming til debattens tema. Hun trakk frem typiske liberale saker som maktfordelig, ansvar for egne handlinger, mindre statlig eierskap og lavere skatter. Selv om Høyre i Regjering har gjort enkelte mindre heldige ting, fremholdt hun at Høyre har måtte inngå kompromisser og at Høyre tross alt opptrådt fornuftig i viktige saker som skattepolitikken.
Jeg skal ikke si mye om debatten, men jeg vil bare konstatere at ingen av de ovennevnte partier kan sies å føre en konsekvent liberalistisk politikk, noe de absolutt fikk høre av debattens tilskuere. En kombinasjon av de forskjellige partienes hovedsaker i debatten kunne være å foretrekke. Dessuten (eller dessverre?) ble det vel mye realpolitisk diskusjon, og muligens litt lite ideologi. Kanskje det er andre enn partiene som er best egnet til å føre idékampen videre?
Prikken over i-en
Liberalistene fikk flust av tid til å diskutere og kjøpe bøker mellom foredragene. Også i pausene ble det diskutert politikk og filosofi, og mange fikk muligheten til å danne nye mellommenneskelige relasjoner. Den gode tonen la grunnlaget for en fenomenal festmiddag med høydepunkter som utdeling av Frihetsprisen 2004 (gratulerer Jan Arild!) og en strålende våken og engasjerende Ellen Christine Christiansen som holdt kveldens festtale. At maten var god la selvfølgelig ingen demper på stemningen. Det er ikke behov for å gå grundigere inn i kveldens innhold. Noen privilegier må vi som var der også ha.
