Dagbladet bidrar til en populær øvelse på venstresiden i politikken.
I en leder i dag refser Dagbladet regjeringen for forslaget til grunnlovsendring av paragrafen om vern av ytringsfriheten (fullt fortjent) og den økede maksimalstraffen fra 21 til 30 år, og siterer lederen av ytringsfrihetskommisjonen Francic Sejersted og den nye Unge Høyre-lederen. Så langt er alt vel og bra. Vi skal ikke forsvare Høyre her. Vi går ut fra at det liberale Venstre og liberalkonservative Høyre har tapt symbolkampen om ytringsfrihet i Grunnloven for KrF. Det er trist, men prisen for å ha KrF i regjering.
Det jeg reagerer på, er følgende setning: ”I regjering har Høyre lagt seg på en nyliberalistisk linje med blind tro på skattelette og markedskrefter.” Dagbladet avslutter med ”en sterk oppfordring til Erna Solberg om å satse på andre verdier.”
Hvilke andre verdier er det Dagbladet snakker om? Avisen har dessverre kastet seg på den øvelsen som er mest populær på venstresiden; alt man ikke liker i samfunnet, enten det er den generelle utviklingen, politiske vedtak og begrunnelsen for dem, eller utviklingen i verden for øvrig; defineres som nyliberalisme.
Jeg er nyliberal. Er jeg gal? Jeg må begynne å lure når Dagbladet, en påstått liberal avis, på egen hånd nærmest driver en kampanje for at konservative krefter som SV og Sp skal inn i regjering med Ap – og sjelden lar en anledning gå fra seg til på leder- eller kommentarplass å refse høyrekreftenes herjing med sosialdemokratiske verdier. Dagbladet kaller riktignok ikke verdiene de forsvarer for sosialdemokratiske. Avisen tar tydeligvis disse verdiene som en selvfølge.
Som nyliberal er jeg tilhenger av menneskets naturgitte rettigheter; til liv, frihet og søken efter lykke. Jeg er mot dødsstraff, monarki, verneplikt og statskirkeordningen. Om jeg ikke tar helt feil, er dette holdninger også Dagbladet støtter. Hva gjør det Dagbladet til? Nyliberal? Gal?
Jeg er også opptatt av maktfordeling og maktspredning, av å følge opp Montesqeuieus maktfordelingsprinsipp – og sette grenser for statens makt. Dette er i god liberal ånd, men noe Dagbladet er mindre opptatt av.
Dagbladets lederskribent lider av en vrangforestilling som dessverre er utbredt; at liberalisme kun handler om økonomi. Derfor slenger man gjerne på prefixet ”markeds” for å poengtere at alt handler om kroner og øre. Slik blir det også fremstilt når det skrives om privatisering, konkurranseutsetting, egenandeler osv. osv. Et forhold er at Dagbladets lederskribent snart 230 år efter at ”Wealth of nations” utkom fortsatt ikke har sett fordelene med konkurranse. Avisen har et mer konservativt forhold til statsdrift enn det kinesiske kommunistpartiet! Verre er det at en liberal avis ikke er opptatt av å kritisere opphopningen av økonomisk makt på statens hånd, kun det motsatte. Og Dagbladte ser tydeligvis heller ikke de store farene som ligger i at staten er både lovgiver, regulator, påtaler av brudd på lover og regler, og samtidig selv involverer seg i produksjon og eierskap. Det må bli interessekonflikter. En såkalt liberal avis som Dagbladet burde være opptatt av den stadige maktkonsentrasjonen til staten. Selv efter 25 år med nyliberalisme er staten en mastodont.
Liberalisme handler i høyeste grad om verdier; om retten til liv, til personlig frihet, til selv å kunne velge – og avsette sine representanter, til å ytre seg fritt, utøve sin eventuelle tro fritt, men også til å beholde fruktene av eget arbeid.. Det økonomiske systemet er en konsekvens av disse verdiene. Ikke omvendt.
Derfor er det også slik at reduksjon av skatter og avgifter ikke først og fremst handler om økonomiske virkemidler. At det skulle gjøre det, er nok en utbredt vrangforestilling. Går man tilbake til liberalismens gjennombrudd – kampen mot eneveldets vilkårlige maktbruk, ville liberalistene gi staten et etisk holdbart fundament; derfor måtte statens oppgaver begrunnes, og så finansieres. I dag tar politikerne statens finansiering; skatter og avgifter for gitt. Dersom en oppgave forsvinner, ser politikerne efter noe annet å bruke pengene på, fremfor å gi pengene tilbake til de rettmessige eierne; skattebetalerne. Politikerne har etablert seg som en ny overklasse som tydeligvis ikke ser noe behov for å få sine velgeres aksept for å bruke pengene deres, eller detaljregulere alle områder av livet. Det ser ut til at politikerne har glemt opprøret mot statens maktovergrep, der folket samlet seg bak kravet om ikke å bli skattlagt uten å kunne være med å bestemme hva pengene deres skulle brukes til.
Det er på tide med nok et opprør mot Staten. Men Dagbladet lever i den villfarelsen at staten er alles beste venn. Det står naturligvis enhver fritt til å gi uttrykk for den forvirring som eksisterer i deres hode.
