Så har Saddam Hussein, Iraks x-diktator, møtt sine anklagere og fått vite hva han er anklaget for. Bildene fra høringen får meg til å tenke på prosessene mot Pinochet og Milosevic.
Dagen efter at myndigheten over Irak ble overført fra USA/Storbritannia til en såkalt uavhengig regjering utpekt av okkupantene/FN, ble også det fengslede lederskapet fra diktaturet overført til den nye regjeringen. Den mest prominente er selvsagt Saddam Hussein selv. I går møtte både han og de andre til en foreløbig høring, der de fikk presentert anklagene mot seg. Selve rettssaken må vi vente en stund på. Kanskje til over nyttår. Om det var tilfeldig eller ikke: Det første den nye regjeringen gjorde var å innføre dødsstraff – i tråd med regionens tradisjoner, landets egen praksis fra diktaturet, og rettspraksis hos den nye regjeringens sikkerhetsgarantist USA.
Da Saddam fikk vite at Irak hadde fått en regjering av irakere, og han som fange nå var i sine landsmenns varetekt, virket han overrasket og betenkt. Og kanskje skremt? Han vet jo om sitt synderegister fra 35 års eneveldig makt, og uansett om han ikke betrakter det som forbrytelser er han ikke dummere enn at han forstår hva ofrene, deres familier, og opposisjonen mener.
Under høringen var han trassig, insisterte på at han fortsatt er Iraks rettmessige president, og at Bush er den egentlige skurken. Eksperter på oppførsel er i full gang med å tolke hva hans oppførsel og ordvalg betyr. Det er ingen tvil om at Saddam vil bestride rettens legitimitet, og avvise at han kan stilles til ansvar for sine gjerninger. Hvis prosessen fører frem, vil han kanskje prøve seg på en Castro-variant (”history will absolve me”). Forskjellen er jo at Castro var en opprører med diktaturet foran seg. Saddams ugjerninger ligger bak ham. Støtten hos kretser i hjemlandet kan få ham til å bruke rettssaken til et propagandashow, slik Milosevic har forsøkt seg på i Haag.
Undersåttenes hevn eller internasjonal prosess?
Da Norge ble fritt i 1945, var det lovlige norske myndigheter som igangsatte rettsprosessene mot dem som hjalp okkupantene og forbrøt seg mot norske lover under krigsårene. I Tyskland var det seierherrenes rettsak, krigsforbryterdomstolen i Nürnberg. I det samlede Tyskland efter 1990 er det de lovlige myndighetene som har satt seg til doms over det som var et selvstendig lands (diktatoriske) myndigheter i 40 år. Ikke alle er like begeistret for disse sakene, og betviler også grunnlaget for dem.
Den nye regjeringen i Irak er ikke etablert som en følge av resultatet i frie valg. FN har hatt lite å si for sammensetningen av regjeringen. Okkupasjonen av Irak var ikke sanksjonert av det internasjonale samfunnets representant; FN. Det vil være flere enn Saddam Hussein og folk i hans maktbase Tikrit som vil stille spørsmål ved prosessen mot ham og hans medløpere. I hvert fall hvis selve rettssaken kommer i gang før det er avholdt frie valg, og vi ser hvaslags rettssystem som etableres i et post-Saddam-Irak. Får Irak et demokratisk system, der rettssystemet er en uavhengig statsmakt, vil prosessen mot de tidligere makthaverne straks oppfattes som mer legitim, selv om vestlige land nok vil protestere mot at Saddam kan idømmes dødsstraff. De fleste vil oppfatte det som rettferdig at Saddam dømmes av sine landsmenn, så lenge prosessen er igangsatt av legitime myndigheter.
Burde Saddam vært i Haag?
Gårsdagens høring ble gjennomført på et hemmelig sted, og myndighetspersonenes identitet ble skjult, av frykt for represalier. Det sier det meste om hvor vanskelig sikkerhetssituasjonen er i Irak. Slik kan ikke en rettferdig rettssak igangsatt av legitime myndigheter foregå. Da kan det dannes myter om at det er seierherrene som dømmer taperen. Det beste ville kanskje vært om Saddam i likhet med Milosevic ble overført til domstolen i Haag, og fikk sin rettssak der.
Milosevic havnet i Haag
Jugoslavias x-diktator Slobodan Milosevic ble overført til Haag, utlevert av hans eget lands lovlige myndigheter. Men det var nok press med i bildet. Det internasjonale samfunnet ville ha en prosess mot ham, og vestlige giverland truet med å holde økonomisk hjelp tilbake. Og Milosevic har såpass mange støttespillere igjen i hjemlandet at det har truet stabiliteten og muligheten for å få valgt reformvennlige og demokratiske myndigheter. Milosevic selv har under rettssaken gitt uttrykk for at han ikke anerkjenner hverken domstolen eller rettssakens gyldighet (og han har norske propagandister for sin sak). Men den er gjennomført, og han venter på dommen. Det er langtfra sikkert at han ville fått en like balansert rettssak i Serbia.
Pinochet slapp unna
Augusto Pinochet var Chiles diktator i 17 blodige år. Om han frivillig/motvillig gav fra seg makten, eller om han ble utstemt av sine egne undersåtter i en folkeavstemning han ventet å vinne, kan diskuteres. Men Pinochet har aldri stått tiltalt for diktaturets forbrytelser. Den grunnloven han fikk vedtatt før han mistet makten, sikrer ham. Det har vært gjort flere forsøk på å stille ham for retten i hjemlandet, uten hell.
Da han først ble arrestert, skjedde ved pålegg fra en spansk dommer, Baltzar Garzon. Pinochet satt lenge i arrest i Storbritannia, mens de juridiske sidene ved saken mot ham ble kartlagt. Og flere lands myndigheter begjærte ham utlevert, pga. et ønske om å stille ham for retten. Tilslutt ble Pinochet overlevert Chiles demokratiske regjering, som hele tiden sa klart ifra at om noen skulle dømme ham, var det hans egne landsmenn. Dermed lyktes Pinochet å unnslippe tiltale. Men historiens dom slipper han ikke unna.
Historiens dom vil felle både Pinochet, Milosevic og Saddam. Imens lever flere x-diktatorer uten å ha blitt tiltalt for sine forbrytelser. Og fortsatt er det diktatorer som hver dag nekter sine landsmenn naturgitte rettigheter og demokrati.
Det er lov å håpe at det internasjonale samfunn efterhvert kan samle seg om fremgangsmåter for å få stilt både nåværende og tidligere diktatorer til ansvar for deres forbrytelser.
