Lenge opptrådte de to store i norsk politikk, Ap og Høyre, som om de var de eneste med en helhetlig politikk. Men nå spiller også Ap monopol
Monopolpenger er et uttrykk fra Løvebakken. En betegnelse på penger som brukes flere ganger til å finansiere ulike tiltak. Det betyr i folkelig norsk at man rett og slett jukser, for at det på papiret (gjerne papiret partiene trykker sine politiske regnskap på) skal se ut som om man har prioritert dette og hint.
I gamle dager, så sent som ved 1985-valget, samlet Ap og H 70% av velgerne. Disse partiene fremstilte ofte norsk politikk som en kamp mellom dem (som hovedmotstandere), og at Ap og H var de eneste med en helhetlig politikk. Andre partier burde subsidiært støtte forslag fra disse to når deres egne (sær-)interesser ikke fikk oppslutning og støtte. Kompromisser var det sjelden snakk om. Så kom en bølge av såkalte protestvalg, og norsk politikk har beveget seg bort fra polariseringen, i hvert fall når det gjelder oppslutning om i hovedsak to partier. Allerede i 1989 fikk de to 56%. Nå om dagen samler de knapt annenhver velger til sammen.
Rød retorikk
Tilbake til monopolpengene. Statsbudsjettet for 2004 ble vedtatt som et forlik mellom AP og regjeringen, og bl.a saldert (finansiert) med inntekter fra salg av Forsvarets eiendommer, vel å merke de av dem som ikke er nødvendig for den daglige driften. Når det så blir bråk om salget av Bolærne til Smiths venner (en religiøs gruppering), velger Ap å snu på hælen, og forsøke å omgjøre ikke bare dette konkrete salget, men få knesatt et nytt prinsipp; at eiendommene helst skal gis bort, til kommuner og fylker.. Og hvem skal da få skylden for budsjettsprekken som vil oppstå, Jens?
I opposisjon har Ap denne perioden satt alle sine ”gode” forslag opp mot det faktum at regjeringen har gitt ca. 19 mrd kr i skattelettelser. Løftet i Sem-erklæringen er 31 mrd. Det blir påstått at det er lettelser til de rike (sosialistenes favorittmobbeoffer), og dette måles opp mot regjeringens fattigdomssatsning. Jens snakker sjelden høyt om at av disse 19 mrd har Ap selv foreslått 12… Den godeste Jens er iferd med å gå Carl I. Hagen og Kristin Halvorsen en høy gang som den beste monopolspilleren.
Det sosialistene har vanskeligheter med å forstå (blant annet!), er at gir man prosentvise skattelettelser vil de rike komme best ut hvis man ser på kroner og øre. Naturligvis. Det er jo de som betaler mest. For å sitere Jan Arild Snoen; ”det er ikke nok rike her i landet”.. til å betale for alt sosialistene vil at de skal betale for.
At pengene faktisk ikke tilhører staten eller politikerne, er også vanskelig å forstå, både for sosialister og mange andre. Faktum er: Pengene tilhører de som har tjent dem.
Og mens vi snakker om de rike: Hvem ville gi ”indrefileten” blant Oslofjordens tomter til en gjeng rikinger, attpåtil med statlige subsidier slengt efter seg, med en vedtatt prioritering av IT-næringen som offentlig satsningsområde, beskyttet av staten? Husker du mesalliansen Hedstrøm/Opseth og IT Fornebu? Not their finest hour. Her burde Jens som en påstått glitrende sosialøkonom hentet frem Adam Smith, og lest følgende setninger 100 ganger: Kapitalismens verste fiende er kapitalistene. De rotter seg sammen så snart de møtes, for å kreve offentlig beskyttelse mot konkurranse, og kreve offentlig økonomisk støtte til akkurat sin næring og bedrift, siden den er så viktig for fedrelandet. I fremtidige lærebøker bør IT-Fornebu og opptredenen fra AP/FrP brukes som kroneksempel på at Smith har rett, og at politikerne går i fellen gang efter gang.
Ap i opposisjon er langt rødere enn i posisjon. Slik var det både under Borten, Willoch og nå under Bondevik. Vi kommer tilbake til dette om litt.
1930 eller 2004? Besværlig virkelighet
Ap fremstiller gjerne verden slik den var i 1930, skal man tro deres retorikk. Men faktum er at den jevne mann og kvinne her i landet er langt mer velstående enn for 75 år siden. Spørsmålet blir derfor om det er behov for så omfattende og generelle velferdsordninger som vi fortsatt har. Eller om borgerne bør få lov til å leve av egen inntekt, gjøre sine egne prioriteringer, og ta ansvaret for dem – mens statens sosiale ordninger målrettes til et sosialt sikkerhetsnett for dem som har det vanskeligst. Vi må bort fra den staten Bastiat karakteriserte som ”den fiksjon hvor alle lever på alle andres bekostning”.
”Stans dem før de selger alt”
Omtrent slik formulerte Rune G. (landsfaderens sønn) valgslagordet mot det borgerlige byrådet i Oslo før valget i fjor. Det holdt nesten til valgseier. Nå vil den smått rødere Jens låne slagordet foran neste års valg. Det passer som hånd i hanske med den gamle kommunisten Gerd-Liv Vallas ”lange marsj” mot 2005-valget (er hun inspirert av Mao, montro?). LO skal med sin gammelsosialistiske retorikk hjelpe Ap og SV med å vinne valget neste år. Privatisering (at det offentlige ikke skal ha ansvaret for en oppgave) og konkurranseutsetting (at private skal konkurrere om pris og kvalitet på en oppgave de skal levere til det offentlige) fremstilles som et ideologisk spørsmål for høyresiden. Unnskyld at jeg spør, men hva er da venstresidens rop om å beholde offentlig ansvar for alle tjenester mennesker bruker fra vugge til grav? Pragmatisme og hensiktsmessighetsvurderinger?
VG har i dag en nyttig kommentarartikkel om alt Jens solgte i sin korte statsministerperiode. Om dagens regjering er den mest høyrevridde efter krigen må Jens omtrent være en god nr. 2.
Jens og co bør utfordres på slagordet han prøver seg med. For sannheten bør fremstilles på et banner med et bilde av Jens, med teksten: ”Jeg solgte det meste. Nå vil B-gjengen selge resten. Vil du ikke heller kjøpe av meg?”
Ideen er gratis.
