Venstre kan i dag feire sitt gjennombrudd. For den klassiske liberalismen var det nedgangen som startet. Men den politiske liberalismen; demokratiseringen av det offentlige liv startet for alvor.
Regjeringen ble Stortingets redskap
26.juni var datoen Johan Sverdrups regjering tiltrådte. Den første Venstre-regjering. Den første partiregjering i Norge. Året var 1884, og ministeriet Selmer var dømt i riksretten.
Valgseieren i 1882 gav Venstre mulighet til å fylle Lagtinget med egne folk. 09.juni 1880 ble vedtaket om at regjeringen skulle møte i Stortinget gjort for tredje gang, og ble dermed lov. Tross kongens motstand. Fredrik Stang, førsteministeren i den klassiske liberalismens periode trakk seg ut av politikken, og det ble Christian August Selmer som skulle stå last og brast med kongen. I 1883 startet riksrettssaken. Våren 1884 kom dommen: Hele Høyesterett stemte for frifinnelse av kongens råd, mens Venstre-flertallet felte Selmer. Parlamentarismen trådte inn i norsk statsskikk; en regjering avhengig av parlamentets tillit. Dermed var det slutt på den klassiske tredelingen av makten. Det var duket for Johan Sverdrup, Venstremenn i alle ombud, og en mer aktiv stat.
Maktfordelingen
i Grunnloven forsvant med dommen mot Selmer i 1884. Ideen med maktfordelingen er at det ikke bør være den som vedtar lovene som også styrer, og dømmer. Statsmaktene skal opptre uavhengig av hverandre, og holde hverandre i sjakk. Men efter 1884 har regjeringen her i landet kun vært et redskap for Stortingets vilje. Og domstolene har bare i begrenset grad stagget iveren skiftende politisk flertall i Stortinget har vist for å utviske statens grenser. Når Høyesterett igjen har begynt å prøve nye lover mot Grunnloven, advares det mot ”rettsliggjøring” av politikken! Enkelte politikere vil ikke gå den tunge veien om å endre Grunnloven, når Høyesterett sier at lover er i strid med Grunnloven. Disse politikerne vil ha en aktiv stat, og liker ikke at Grunnloven er annet enn et symbol. For Grunnloven er fra en annen tidsalder enn sosialdemokratiets.
USAs checks and balances
I den vestlige verden styres fortsatt USA basert på maktfordelingsprinsippet. Kongressen vedtar lover – som presidenten kan nedlegge veto mot (si nei til). President utnevner dommerne i Høyesterett – som Kongressen kan si nei til. Og Høyesterett er aktiv som politikkskaper, når den avsier dommer som trekker opp grenser for Kongressen og presidentens makt. Det amerikanske systemet kan oppfattes som kronglete, og bremser utvilsomt ønsket om å utvide f.eks den føderale makten. Men ikke mer enn at Roosevelt utvidet den føderale staten betraktelig på 1930-tallet.
Frem til 1884 hadde Kongen samme rett i norsk statsskikk til å nedlegge veto som USAs president fortsatt har. Dette er det praktiske uttrykk for ideen om at statsmaktene skal balansere hverandre.
Rettsstatens fødsel
John Locke og Montesquieu gav eneveldet motstand – med sine tanker om menneskets rettigheter og tredeling av statens makt. Adam Smith gav eneveldets økonomiske system, merkantilismen, tilsvarende motstand – med sine tanker om markedsøkonomi. Den amerikanske og franske revolusjon gjorde menneskene likeverdige i rettigheter, og frie – som individer. Maktfordelingsprinsippet lå til også grunn for Norges fødsel som moderne stat; 17.mai 1814. Statens makt fikk gjennom Grunnloven klare grenser, og staten var tilbakeholden med å gripe for mye inn i folks daglige liv.
Eneveldets embedsmenn fortsatte å styre, gjennom sine posisjoner i statsapparatet. Og selv i den klassiske liberalismens gullalder (1814 – 1884) var staten aktiv i Norge, spesielt i utbygging av infrastruktur. Det var ikke så mye privat kapital. Den kom stort sett fra utlandet. ”Liberaleren fra Lista”, Søren Jaabek, forsøkte i en mannsalder på Stortinget å holde statens utgifter på et minimum. Tilslutt valgte han å la sine tilhengere tilslutte seg Sverdrups kamp mot embedsmannsveldet.
Reformer sikret likeverd
Sverdups regjering satte fra 26.juni 1884 i gang med tre store demokratiseringsreformer; juryen ble introdusert i rettssystemet (du har rett til å bli dømt av dine likemenn), en folkeskole ble etablert slik at alle uavhengig av inntekt skulle få grunnleggende utdannelse. Utdannelse kan sies å være utjevningspolitikk, men det gir folk like muligheter uavhengig av bakgrunn, uten å legge begrensninger på deres livsutfoldelse; mulighet til søken efter lykke basert på egen kompetanse. Den tredje reformen var å nedsette en arbeiderkommisjon for å ”se på arbeidersaken”; med temaer som fabrikktilsyn, forsikring ved arbeidsulykke, syke- , ulykkes- og alderstrygd. Venstrefolkene (Johan Castberg, Gunnar Knudsen) mente det var statens oppgave å regulere arbeidstiden og arbeidslivet. Kronen på verket kom med allmenn stemmerett (for menn) i 1898. Det var en annen Venstre-leder (Gunnar Knudsen) som i 1913 sørget for at kvinner også fikk stemmerett. Med ham i ledelsen ble Sverdups Venstre ”konsolidert” i 1908 og fortsatte den aktive og nasjonalt orienterte næringspolitikken, bl.a med innføringen av konsesjonslovene.
Fra større stat til korporativ stat
De liberale partier fjernet grensene for statens makt. Og ble overkjørt av arbeiderbevegelsens partier og dens allierte i fagbevegelsen. Dermed ble maktkonsentrasjonen på statens hender overveldende, og staten ble ikke bare stor, men med arbeiderbevelsen ble korporativ makt med fagbevegelsens organer et problem. Som allerede Adam Smith skrev om søker også næringslivet seg under statens beskyttende vinger.
Forsiktige reformer
for å rulle tilbake Staten startet under Gro Harlem Brundtlands 2.regjering (1986 – 1989), og alle senere regjeringer har fortsatt. Selv om endringene i sum er store, er det fortsatt langt igjen til vi får en statsmakt med akseptabel størrelse. Nå lever vi i i en tid med skiftende fronter, der den aktive stats hegemoni, som begynte under Venstre-staten (1884 – 1945) og fortsatte under Ap-staten (1945 – ), er under angrep. Individene er i mindre grad enn noensinne villige til å la sin egen selvutfoldelse og søken efter lykke underordnes statens behov og de grenser staten trekker opp for individets frihet. Maktkonsentrasjonen på statens hender er fortsatt stor, og de reformene som gjøres for å sikre maktspredning – og der konsentrasjonen fortsatt er stor sikre åpenhet og innsyn inn i maktens korridorer, er puslete og små i sammenhengen.
Valget neste år kan bringe fagbevegelsens usynlige tråder inn i maktens korridorer, og med SP på vippen og muligens i regjering vil store næringsorganisasjoner igjen kunne legge sin klamme hånd på statsroret og stikke sugerøret ned i pengesekken.
Nå er det igjen på moten å snakke om maktspredning, åpenhet og innsyn. Men hva med maktfordeling? Om Norge igjen innfører maktfordelingsprinsippet, som forvant 26.juni 1884, er høyst tvilsomt. Men kampen for åpenhet, maktspredning og gjennomlysning av maktens korridorer må fortsette. Lars Sponheim, lederen for partiet som avskaffet maktfordelingen i Norge, pekte på noe viktig forleden; han minnet om at LO-leder Gerd-Liv Valla hadde startet ”den lange valgkampen” – selv om LO ikke stiller til valg…
I 2005 står slaget, kanskje det viktigste på mange år, om staten fortsatt skal være borgernes forutsigbare stat – eller om særinteresser igjen skal få kontroll med statsmakten og pengesekken.
