I dag har FRIdemokratene bursdag! FRI fyller 10 år. Kanskje passer det å bli mer rampete, høylytt, påståelig og fremstå uten respekt for autoriteter?
Entusiastisk fødsel
Da 65 personer møttes på Håndverkeren i Oslo 18. og 19.juni 1994 for å stifte en organisasjon som kunne støtte de 4 programlojale stortingsrepresentantene året før innvalgt på FrPs program, var det en gjeng med høy organisatorisk og politisk kompetanse som satte hverandre stevne. Noen med et håp om å danne et virkelig liberalistisk parti; liberale så vel i økonomisk politikk som i verdispørsmål. Andre håpet på at FpUs siste to år og frihetsfrontens eksempel fra Sverige skulle inspirere til mer idealistisk og høytlytt aktivisme for frihetens sak.
Hønen eller egget?
Kunne entusiasmen over å ha sluppet ut av Carl I. Hagens, Jan Simonsens, John Alvheims og Vidar Kleppes autoritære, fordumsfulle, populistiske favntak omsettes i humørfylt og fantasirik aktivisme – eller ville den dominerende erfaringen fra traust partibyråkrati og folkevalgt virksomhet sette sine naturlige grenser for oppfinnsomheten?
I begynnelsen ville FRI forsøke å favne vidt. Slett ikke alle som rømte fra Faderhuset var helhetlige liberalister. For ikke å skremme noen skulle det politiske grunnsynet være klart liberalistisk, men såpass moderat at ideologien ikke ble ført til ytterste konsekvens i alle saker. Men diskusjonen om å være politisk organisasjon preget av aktivisme eller prøve å danne parti ble det ingen skikkelig konklusjon på. Måtte det et parti til for å tiltrekke seg velgere – eller ville valglistene for FRIdemokratene ved kommune- og fylkesvalget i 1995 gi gevinst og dermed danne grunnlaget for parti? Det ble en diskusjon om hønen og egget – hva kommer først. FRI turde ikke satse skikkelig på noe som helst.
Hverken eller
Det ble vedtatt å stille lister ved valget, og se om det brakte velgere. Ergo skulle man vente med å danne parti til velgernes dom forelå. Dette skremte de trauste, partivante sliterne vekk. Bare i mitt eget fylke foretrakk markerte lokalpolitikere som Liv Skrede (Bærum) og Arne Vassbotn (Oppegård) Høyre fremfor FRI. Noe som også reduserte mulighetene for å skaffe velgere i kommunene med de mest markerte personene.
Listene ble for sikkerhets skyld stilt i forskjellige navn! I Oslo og Akershus ble det FRI, i Buskerud, der de aktive var mer politisk moderate (et klart unntak for Jon Henrik Gilhuus!) og samtidig markerte lokalpolitikere, valgte man bygdelistevarianter. Buskerud oppnådde gevinst, men ikke Oslo og Akershus. Radikal liberalisme fikk dermed et ufortjent stempel som ”antivelgermagnet”.
Idèspredning formelen
Med valgfiaskoen gav konklusjonen seg selv. FRIs første og mest kjente person, stortingsrepresentant Ellen Christine Christiansen gav seg som leder, FRI skulle være en politisk organisasjon, og satse på idèspredning. Dette til tross for at de fire på Stortinget hadde 2 år igjen av perioden, og det fantes lokale folkevalgte i Buskerud. Dermed ble det litt aktivisme, litt partilignende virksomhet i form av resolusjoner fra diverse møter. Men det fikk kanskje en vel sekterisk form?
I tråd med at det skulle satses på idèspredning ble det startet en studentorganisasjon, og et nettbasert bokutsalg. Både FRIStud og Bauta Bøker eksisterer den dag i dag. Da Stortinget i 1997 sa farvel til de siste liberalister og den frie fylkeslisten i Buskerud ikke stilte opp igjen i 1999 ble det veldig stille rundt FRIdemokratene.
I dag eksisterer FRIdemokratene som det eneste organisatoriske knutepunktet for liberalister i Norge. FRIStud driver idèspredning og debatt på Blindern, Bauta Bøker selger liberalistisk litteratur i stadig større omfang, og på nettavisen Liberaleren.no får stadig flere anledning til å lese kommentarer til hva som skjer i nyhetsbildet – med et liberalistisk verdisyn i bunn. Men hva med å skape nyheter selv?
Feiring av de første 10
FRIdemokratene har overlevet i 10 år, med små ressurser annet enn medlemmenes ønske om at det fortsatt skal finnes et liberalistisk tilbud i Norge, og de aktives innsats og entusiasme. Bare dette er en prestasjon i seg selv, i en tid da alt som er vondt og leit blir påstått å skyldes ”markedsliberalismen”, og populismen har større grobunn enn noensinne.
FRIdemokratene er en ideologisk basert organisasjon, som mener politikk i bunn og grunn er kampen om ideene. Den kampen deltar FRIdemokratene i, ved sin blotte eksistens. Som liberalister anser vi ikke samfunnet for å være i ”blinde krefters vold” – men at alt som skjer er et resultat av konkrete valg (eller at noen lar være å ta aktive valg, men føyer seg som et sivstrå i vinden).
Vi vil kjempe for at folk skal ta aktive valg, og velge mer individuell frihet. Man skal være stolt av å stå på egne ben istedenfor på andres!
Det er bedre å tenne et lys om enn aldri så lite, enn å forbanne mørket.
FRIdemokratene er lyset.
